Here is a little sneak peak for those of you who know Norwegian, or who can be bothered to find a way to translate it (although if you use google translate, the 'quality' will be greatly deproved) But for all you other folks, I will get around to translating it at, some point... I hope.
_______________________
”Moren din e’ så feit at hon ikkje kan gå forbi Tv-en uten at man går glipp av en hel sesong!” Den grove bergenske stemmen og de svarte ordene gravde seg inn gjennom headsettet til Mats. Han hadde hørt alle vitsene før, alltid like barnslige, alltid like sårende.
Det vanskeligste var å late som om det ikke gjorde vondt, late som om han ikke brydde seg, bare lenge nok til å komme seg hjem. Hjem til de andre. Til barna, og til de voksne. Der kunne han være i fred, der visste han hva som skulle skje og når det skulle skje. Slik var det ikke på skolen. På skolen var han aleine. Der var det ingen som visste hvem han var, og det var ingen som brydde seg om det heller. De visste bare at han var et lett offer, han tok ting på alvor. Om de bare visste grunnen, så kunne alt blitt så mye bedre, men de kom aldri til å få vite det, han kom aldri til å si noe. Mats sa aldri noe, han snakket aldri til andre mennesker.
Ved frokostbordet neste morgen var det noe annerledes, noe oransje, noe som ikke helt stemte. Det var som om folk var litt gladere enn vanlig, lyset var litt sterkere, og stemningen ikke så dyster. Men det kommer snart til å forandre seg, tenkte Mats stille og urolig for seg selv.
Det begynte med en gang han åpnet døren, latteren, vitsene, mobbingen. Den type mobbing lærerne ikke oppfatter, fordi de tror alle er med på det, fordi det ikke egentlig er mobbing, det er jo bare spøk, det er jo ingen som blir såret.
”Ka faen e’ det du gjorde med håret ditt i morres?”
”Det der e’kkje voks, det e’ moren sin sæd!”
”Han e’ så lonar! Seriøst? Han kan jo ikkje kle seg sjøl. Han e’ helt-”
Stemmene stoppet ikke, de bare ble til små lapper og hviskelærkuler som ’tilfeldigvis’ traff akkurat Mats i bakhodet.
Læreren tok et kritt og skrev et navn på tavlen, Elisabeth. Den oransje skyen av hår gikk fram mot tavlen, fulgt av en slank jente som begynte å introdusere seg selv. Mats fulgte ikke med på ordene som fløt så lett omkring henne for alle å høre, han fokuserte heller på å lese henne. Han hadde aldri likt lydbøker.
Når han så på henne, kunne han se en pen jente i litt for store klær, men ikke store nok til å merke det om man ikke så nøye etter. Han så velbrukte hender som ikke var redd for å bli gjørmete, og ben som var vandt med å løpe. Hun var ikke som de andre jentene, hun brukte ikke sminke, men hun trengte den ikke. En åpen personlighet med et stort hjerte, hun kom til å bli revet i stykker, hår etter hår, inntill alt som var igjen var et skallet hode og en ødelagt refleksjon av det som en gang var.
Allerede mens hun gikk mot plassen sin, kunne Mats høre de ondskapsfulle stemmene, fnisingen. Han kunne kjenne at de stirret på henne. Det var som om hver gang noen så mot henne, ble hele klasserommet litt mer innestengt, litt mer klaustrofobisk. Det begynte å forandre seg fra en skole til et fengsel, fra et rom til en celle. Gardinene ble til jernstenger som holdt folkene inne og lyset ute, lærerne var fengselsvokterne som jagde fangene ut i regnet i friminuttene, og nektet å la dem gå tidlig når det var sol. Overalt var det folk som ville ham vondt, overalt var det noen som skrek stygge ting om mødre og-
”Jeg er Elisabeth, hvem er du?” Sa de bløte ordene fra det ville håret. Mats bare så på ordene mens de dalte ned mot pulten, og landet forsiktig, mens de ventet på svaret som aldri kom. De var lyse, nesten hvite, men det var noe annet med dem, noe rødt, noe såret.
”Haha, det e’ gingaren og homoen! Se så ekle de e’ sammen, det får meg til å ville spy”. Mats kjente stemmen godt. Det var lederen, Joseph, den kuleste gutten i klassen, den slemmeste gutten i klassen.
”Ja, hva så? Jeg har rødt hår, du har brunt. Jeg kan godt kalle deg brunetten som sitter med hun blondinen, hvis det er slik etiketten er her”. Mats stirret sjokkert på det ville håret som kjempet tilbake. Aldri hadde noen sagt imot Joseph, aldri på denne måten. Det var ikke trussel i ordene, bare vennlig ærlighet.
”Ikkje gidd å være så perfekt då! Det e’kkje bra å tro at du e bedre enn folk”.
”Ja, moren din e’ kåt på meg, så ikkje tro at du e’ nokke!” Mats senket hodet i skam, han ville ikke høre mer, ikke mot en uskyldig jente, men han turte ikke gjøre noe med det.
”Virkelig? Vi har aldri vært her før, når møtte du henne?” Elisabeth virket genuint nysgjerrig, og ordene hadde ingen grå ironi hengende fast på seg mens de fløy mot en ganske forfjamset Erik.
”Eg, eh... Eg... Moren hans e’ kåt på meg!” var det første som ble spyttet ut mot Mats, og hodet ble senket enda mer.
”Bare si det til dem, ikke vær redd. Hva er det verste de kan gjøre? Du har uansett bare noen måneder igjen med disse fjolsene før du er kvitt dem for alltid. Bare si det til dem”. De lyseblå ordene ble lagt forsiktig ved Mats sitt øre, slik at de kunne finne veien inn selv.
Det var sol. Klokken var halv åtte, og frokostbordet var enda muntrere enn det hadde vært i går. Og for første gang ble ikke Mats deprimert av å gå mot det store grå bygget. Men da han kom inn i klasserommet, var noe annerledes. Det var stille. Ingen ordgranater som eksploderte rett ved hodet og hjertet hans, ingen latter-piler som ble skutt med intensjoner om å såre. Og gjennom hele dagen fortsatte stillheten. Nesten. Stillheten fortsatte nesten hele dagen.
Det var ute på skoleplassen det store oppgjøret skulle være. Der det var hard og grov asfalt som skrapte opp skjør hud mye bedre enn et laminatgulv. Der lærerne ikke fulgte med fordi det var så mange andre der også. Det var jo bare en gjeng populære ungdommer som stod og lo, ingen kunne se den upopulære gutten som lå i midten og prøvde å beskytte seg så mye som mulig.
Og så begynte det.
”Ka ska’ du gjøre no som kjæresten din ikkje e’ her for å beskytte deg? Hæ?”
”Si noe då, svar på spørsmålet, mammagutt!”
”Koffor liggar du der bare, koffor gjør du ikkje noe?”
”E’ du virkelig homo, e’ det derfor du ikkje svarar?”
”Nei...”
”Gå hem og grin!”
”Når ska’ du lære deg? Det e’ vi som bestemmar her!”
”E’ du så redd for at vi ska’ finne ut at du liggar med moren din? Hæ? E’ det det det e’? For det vet vi allerede”.
”Nei...”
”Moren din e’ så stygg at hon knusar alle speil bare ved å gå forbi de!”
”Faen, du e’ så feig. Din helvetes mammagutt!”
”Nei.”
’Bare si det til dem, ikke vær redd. Bare si det’.
”Si noe då for faen!”
”Nei.”
’Bare si det...’
”Gå hem og grin til moren din!”
”NEI!” Mats samlet sammen det siste av kreftene hans og reiste seg stivt. ”Jeg kan ikke”, stemmen var klar og tydelig, ”hun er død”.
Stillhet.
Det var alt Mats kunne høre. Ingen sårende ord, ingen frekke kommentarer, bare stillhet. Han så en oransje sky smile smått, før stillheten brast og ble knust i millioner av glassklare isbiter som skar seg inn i huden. Men denne gangen var det ikke bare Mats som ble kuttet opp av isen, det var alle dem som stod rundt ham også.
”Sorry”.
YOU ARE READING
Short stories +++
PoesiA few short stories (mostly exams in English) and some poems... really nothing to do with each-other, but easier then lots of different links ;) Enjoy :D
