Fordi jeg elsket henne

Kapittel 1 - Møte med Ray William

Det var mange som velger de mest pene barna. Jeg sukket trist. Jeg er kanskje ikke så veldig pen. Jeg som har vært her i tretten år.

Etter på gikk vi til soveværelset vårt. Alle måtte gå i dusjen. Da jeg var ferdig å dusje, fikk jeg en mørk kjole jeg skulle ha på meg. Vi fikk ikke lov til å være skittene når vi fikk besøkende eller noen som skulle adoptere.

Etter da alle hadde kledd på seg noe finere, sto vi på en rad. Vi sto på rad på et stort rom.

En mann med litt kjegg stubber sto foran oss. Mannen het Gustus. Han var sjefen og eier av hele barnehjemmet. Gustus var liten og rund.

"Det er en rik mann som vil adoptere et jentebarn, så stå rett. Stå rett, dere tjener på dette dere også," sa Gustus.

"STÅ RETT!" brølte Samanta til en jente litt borten for meg i raden som ikke gjorde det Gustus sa. Jenta sto rett med en gang. Jenta virket redd og sjokkert. De eneste voksene som var i rommet var Samanta og Gustus.

En gutt åpnet en dør foran oss og gikk bort til Gustus.

"Ray William er her nå. Skal jeg be han komme inn her nå." spurte gutten som var omtrent på min alder. "Ja, gjør det." Gutten bukket dypt mot Gustus også gikk gutten ut døra. Vi ventet i noen minutter, før døra åpnet seg igjen. Gjennom døra kom en høy mann med en ganske spiss nese. Håret hans gikk til ørene og håret var svart. Mannen hadde blå øyner. Mannen var cirka i trettiåra.  "Her William, det er en ære å se deg igjen," sa Gustus høflig og rakte fram hånden. William tok tak i hånden og håndhilste. "Ja, det er veldig lenge siden jeg har vært her. Det er vel omtrent sirka tre år siden, " sa William. Jeg la merke til klærne han hadde på seg. De klærne han hadde på seg gikk bare rike folk med. Plutselige så jeg Samanta se på meg. Jeg så fort ned i bakken.

"Som du husker, så kan jeg ikke gi dette barnehjemmet mer penger."

"Penger?" utbrøt Samanta. Hun så bort på Gustus.

"William har gitt oss et viss pengesum til dette barnehjemmet i seks år."

"I seks år! og du har ikke sagt noe."

"Det var en hemmelighet mellom meg og William." forklarte Gustus.

"Det var veldig snilt å få penger til dette hjemmet," sa Samanta og prøvde å smile. Hun fortsattet. "Men hvorfor ga du penger, egentlig?"

William smilte til henne. "Jeg ga dette barnehjemmet penger for at dere kunne kjøpe noe fint eller noe nytt til barna. Dette her måtte være hemlig for at de andre barnehjemmene rundt her i England, ikke skulle bli for misunnelige. Fordi dere vet hva folk gjør hvis de blir for misunnelige? De kan ødelegge, rane hus og stjele."

Gustus lo en liten latter. "Så William," sa han da han var ferdig å le. "Kan du snart velge hvem av disse barna du vil ha?" "Så klart."

William gikk nærmere barna.

Han betraktet hvert eneste barn. Øynene hans stoppet på meg. Han så meg inn i øynene enn stund. "Det barnet vil jeg ha," sa William og pekte på meg.

***

Jeg satt i vognen til Ray William. Vi var på vei til der han bodde. En sjåfør kjørte vognen. "Er det noe i veien?" spurte William meg kjælig. Jeg hadde ikke sagt et ord siden jeg satte meg i vognen. Følesen jeg hadde var ubeskrivelig. Jeg hadde nå et hjem. William hadde ingen ring på fingrene sine. Han hadde ikke noen kone eller kanskje ikke noen barn heller.

Jeg så opp på han.

"Det er ikke noe i veien. Jeg er bare overrasket at du valgt meg."

"Overrasket! Du var den mest unike blandt jentene."

Jeg smilte et lite smil.

Da vi var fremme, bærte sjåføren ut kofferten min ut av vognen. Jeg så meg rundt og fikk øyet på noen mennesker. William merket hva jeg så på. "Dette her tjenestepikene, kokkene og tjenerene våre," sa han og smilte. Jeg nikket stumt. Menneskene smilte. "Vi ønsker deg velkommen hit, Frøken," sa en av dem

Jeg smilte tilbake.

Jeg så på det huset som snart skulle bli mitt fulle hjem. Huset var stort. Nei, digert. Huset var nærmere et slott. Vi gikk inn i huset.  Huset luktet gammel møbel.

Jeg blir nok vant til lukten, tenkte jeg.

William viste meg rundt i huset. Noen av rommene var låst. "Noen av rommene er låst," sa William. "Og forblir låst. Du får ikke lov å gå på rom som er låst." Stemmen hans var overraskende streng nå.

"Ja, Her William, " sa jeg bare. William rynket pannen og snøftet. "Du skal ikke kalle meg Her William. Nå kan du kalle meg Ray. Du har fått et hjem her, og her kan du kalle meg Ray." Han smilte.

"Okey, Ray."  Jeg smilte jeg også.

"Navnet ditt var Diana .." Han tenkte seg om litt. "Diana Preky. Var det ikke det?"

"Jo."

"Fra nå av er navnet ditt, Diana William. Okey?"

"Okey."

Han betraktet meg litt. "Du sier ikke så veldig mye, du."

Jeg ble litt overrasket av det han sa.

"Vel,  det er kanskje fordi de på barnehjemmet sier at...." Jeg lukket munnen. Tenk om han ikke stilte et spørsmål. 

På barnehjemmet var det strengt å snakke med voksne, med mindre de spurte et spørsmål. Ray ventet på forsettelse på det jeg sa. "Ja?"

Han vil høre på det jeg har å si. Jeg ble overrasket.

"Kanskje fordi de på barnehjemmet sier at kvinner som snakker for mye ikke er bra," forsatte jeg

Ray lo. "Det er tåplig sagt av de på barnehjemmet. Det beste er når kvinner kan fortelle noe." Jeg hevet et øyebryn. "Seriøst!"

"Ja," sa Ray

Jeg begynte å le en liten latter.

"Så da kan jeg bare prate i vei, da."

"Så klart," smilte Ray.

FIRE MÅNDER SENERE.

Jeg var fjorten år nå.

Jeg våknet opp av at tjenestepikene banket på døra. "Har du sovet godt, Frøken William, " spurte en av tjenestepikene. "Jo takk," sa jeg trøtt. Jeg lå i den store myke sengen min. Jeg sto opp og pikene hentet fram en kjole. De hjalp meg med å ta på meg kjolen. Jeg hadde blitt vant til at tjenestepikene skulle hjelpe meg. Det tok flere uker å bli vant til det.  Jeg hadde blitt så vant til at jeg måtte gjøre alt selv fra barnehjemmet.  En av tingene jeg gjorde selv, var å gre håret mitt. Jeg hadde bølger i håret.

Da jeg var ferdig med å ordne meg gikk jeg ned trappene. Kjolen jeg gikk med, var blå og hadde litt mønstre på av fargen gul. Jeg så Ray nederst i trappen. Han smilte mot meg. "Sovet godt, Diana?" spurte han meg da jeg hadde kommet ned trappen. "Ja, og du?" "Ja, jeg har sovet veldig godt."

Vi gikk mot spisestuen. I spisestuen, var det et langt bord med to tallerkener og masse deilig mat. Vi satte oss hver vår ytterste side av det lange bordet.

==================
Gjerne fortell meg hva du syns! ;-)
 ==================