Fordi jeg elsket henne

Kapittel 1 - Møte med Ray William

========

Vær ops på at jeg driver å redigere og retter opp feil i denne boken. Det vil si at setninger og ting kan være annerledes enn det var før, men selve historien og detaljene vil fortsatt være det samme. 

========

Vinden blåste kaldt på den kalde vinterkvelden. Blant trærne i en skog, var det en kvinne som løp livredd. Kvinnen løp alt hun kunne gjennom det mørke kalde skogen. Det var ikke bare hennes hjerte som banket fort, men denne lille babyen hun holdt i armene. Babyen begynte å bli tung for henne, og det var på tide å finne fort et trygt sted for dem begge. Men hvor? Fantes det egentlig noe håp?

Kvinnen så forsiktig bak seg. Mennene med sverd var nesten like bak henne. Hun kunne jo kanskje bruke noe for å skade dem på et vis? Men det greide hun ikke. Hun var for sliten og hjertet hennes var ikke sterkt nok. På akkurat dette tidspunktet kunne hun gjerne ha ombestemt seg, og valgt heller trygghet istedenfor ekte kjærlighet. Men det var kanskje for sent nå?

Hun måtte få dette barnet i trygghet også seg selv. Plutselig får hun øyet på et hus ganske langt borte. Kanskje de begge kunne få gjemme seg der en stund? Men før kvinnen kan tenke på noe mer, har mennene omringet henne.

”Gi meg barnet?” var det en mann som spurte kvinnen. Mannen hadde et ekkelt smil.

”Nei!” freser hun mot mannen og klemmer barnet tettere inntil seg.

”Nei vel, da får vi gjøre på den andre måten.”

Mennene peker sverdene sine mot kvinnen og går nærmere og nærmere henne. De begynner å flire av henne, mens det bare er noen få centimeter før de stikker henne med sverdene…..

...

Jeg, Diana våknet opp fra en dame som ropte. Damen het Samanta. Samanta var en stor dame med en stor kjeft. Det var hun som vekket barna hver morning her på barnehjemmet. Hvis man ikke våknet fort nok så kunne hun skrike midt i øret til den sovende. På barnehjemmet var vi fordelt i gutte og jenteværelser. Så på mitt værelse var det bare jenter. Barna sto opp fra sengene sine uten å nøle. "Så, gå å re opp sengene deres, nå!" brølte Samanta.

Alle redde opp sengene sine, unntatt en. Den ene, var et barn.

Barnet var ny og haddde kommet mitt på natten. Hun hadde kommet hit for bare noen timer siden. Jenta hadde nok ikke fått sovet noe særlig. Barnet lå i sengen sin. Utrolig nok lå hun å sov, selv med det brøle til Samanta. Da jeg var ferdig å re opp sengen min, så jeg bort på den sovende jenta. Jeg skulle akkurat til å gå bort til henne og vekke henne, før Samanta kom bort til henne selv og brølte i øret hennes. Barnet skvatt og kom seg ut av sengen sin. Jeg så bekymret på henne. Nå var hun sikkert døv på det ene øret.

Da alle i værelset hadde kledd på seg, gikk de ned til spisestuen. Der var det lange bord og lange benker. Det var mange gutter og jenter der. Jeg stilte meg i kø for å få frokost blandt de andre. Da det var min tur, fikk jeg en skål med noe som lignet på en ekkel grøt. Jeg var vant til denne maten. Jeg var nesten nyfødt da jeg kom til barnehjemmet. Min mor hadde brakt meg hit. Hun hadde død nesten like etter på, men før hun døde, hadde hun sagt hva jeg het. Moren min kalte meg, Diana Preky.

Det var ingen som visste noe om faren min. Jeg er tretten år nå. Folk som har sett moren min, sier at jeg ligner veldig på min mor. Lyst hår og grønne øyne.

Jeg var lei av barnehjemmet. Jeg ville ut og oppleve eventyr.

Jeg satte meg på en benk ved et bord. I dag var det kanskje et håp om å få et hjem. Hjemhåpsmøtet kalte vi det. Når vi hadde hjemhåpsmøter, måtte vi stille oss opp på en rad. De besøkende som vil adoptere et barn, velger et barn i raden.