Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Nomi
Nomi hadde bygget opp en vane de siste fire årene. Hver gang hun tenkte på noe hun ikke ville tenke på, dro hun ut på joggetur med Atlas. Som oftest havnet hun i skogen i nærheten av blokka til Evy, og enda oftere oppe på kirkegården hvor hun gjerne tok drikkepause sammen med Atlas og satte seg på benken like ved utkanten. Der kunne hun se utover hele området, så langt som fjorden langt i det fjerne, glimt av hav.
I dag jogget hun derimot rett forbi og videre mot jordet bak kirken. Grusstien ledet henne hele veien opp til en stall og videre inn til en gård hvor faren hennes pleide å kjøpe eplemost ved juletider. Hun jogget selv når fingrene hennes ble iskalde og lungene verket. Leggene hennes brant, men hun fortsatte til hun møtte kjørevei igjen.
Og jogget videre.
Videre.
Og hver gang blå øyne våget å vise seg i hodet hennes, presset hun seg selv hardere. For å glemme at hun så mye som tenkte på det, for å glemme at hun hadde noen grunn til å gjøre det i første omgang.
Hun fortsatte til hun havnet i skogen igjen og endte opp i toppen av bakken rett ved blokka til Evy. Først da tillot hun seg selv å stoppe, å trekke til seg nok luft så både brystet og magen ekspanderte seg. Hun knyttet nevene sine på nytt og på nytt for å få i gang blodstrømmen og bli varm, dro pannebåndet av seg for å tørke det verste av svetten som rant ved hårfestet.
Atlas så opp på henne da hun stoppet fullstendig opp for å se på blokka, som om hun forventet å se Evy. Hun lurte på hvordan samtalen mellom henne og Raphael utviklet seg. Det var ikke akkurat noe småtteri Michael hadde sagt til henne på vei hjem fra skolen i dag.
Michael ...
Æsj, og hun som hadde jogget så langt for å glemme at det navnet eksisterte.
Nomi rynket på øyenbrynene og så nedover bakken. Hun hatet det stygge vesenet. Hun skjønte ikke hvorfor han fremdeles var her og plaget dem sånn, når han helt klart burde hatt viktigere ting å ta seg av.
Hun pustet frustrert ut og gikk mot huset sitt.
***
Angelica
Angelica hadde i fire år vurdert å hoppe etter. Det var ikke enkelt å leve hver dag med en følelse av å mangle noe. Eller å føle at man ikke burde ha overlevd en ulykke så mange andre omkom. Hun hadde i fire år forsøkt å finne en mening med det hele, men kommet fram til den samme konklusjonen hver gang.
Hoppe etter.
Møte Zed på bunnen.
Men stemmen i hodet hennes snakket henne alltid ut av det. Og dessuten hadde hun begynt å like livet sitt litt igjen etter at hun flyttet til Nederland. Det var en frihet hun ikke visste hun trengte.
