Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy?
Hun sto inne i feltteltet til Azazel med en rapport under armen og begge hendene blodige. Hun hadde tilbrakt hele natta i førstehjelpsteltet for å lappe sammen soldatene som ennå var verdt å redde, og hadde på samme tid tatt farvel med flere sjeler enn hun våget å tenke over. Hver engel hun så som falt for Azazel, var en engel som også falt på grunn av henne.
Alt er min skyld.
Hun så ned på sine egne hender og tenkte at de døde kunne likeså godt vært drept av henne. Det var hun som hadde sørget for at de hadde blitt spiddet av et langstrakt spyd, av en engel med grønne øyne.
«Du kalte på meg,» sa Azazel som hilsen og kom inn i teltet etter henne.
Hun spente skuldrene sine. «Vi taper.»
Azazel krysset rommet og stilte seg på andre siden av strategibordet, øynene hans mørke skygger. Det mørke håret hans hadde grodd seg langt, nesten til skuldrene. Han hadde ikke giddet å barbere ansiktet heller, så et kort skjegg hadde formet seg over de siste par månedene. Han så røffere ut, eldre enn tidligere.
Hun lurte på om hun hadde endret seg like mye.
«Fortell meg noe jeg ikke allerede vet,» sa han og lente hendene på bordkanten.
«Vi må snakke med erkeenglene, få til en avtale. En form for våpenhvile. Hva som helst som kan bygge opp moralen vår igjen.» Hun tok et steg fram. «Du kan ikke nekte for at du også sliter med å finne gode nok grunner til å tvinge disse englene ut i krig. De kjemper bare med deg fordi de respekterer deg, men jeg har hørt hva de hvisker om i teltene. Jeg har hørt samtalene de holder inni teltene om nettene.» Hun så ned på hendene sine. «Du trenger bedre grunner for å kjempe, Azazel.»
«Bedre enn deg?» Han så rett på henne, noe som gjorde at hun tumlet litt bakover. De skarpe øynene hans hadde hardnet etter årevis som general og hærfører. «Seraphina, det kommer aldri til å bli noen bedre grunn.»
Seraphina?
Hun så nedover seg selv og lurte på hvorfor hun følte seg som noen andre. Men det virket som følelsen forsvant like fort som den hadde kommet.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
