Engler Faller

43. Hvis sola står opp

«Og du er sikker på at dette er en god idé? At det ikke er en felle eller et triks fra Azazels side?»

Til det begynte Michael å le. «Det er alltids en sjans for at Azazel ikke opprettholder vilkårene og bestemmer seg for å drepe deg. Men jeg har på følelsen av at det skal ganske mye til før du lar det skje.»

Raphael visste ikke hva han skulle svare til det.

«Så hva sier du?» spurte Michael da han hadde forholdt seg stille.

Raphael rynket øyenbrynene svakt, forsøkte å lete etter minner hvor han kunne ha støtt på Azazels rådgiver. Men han ga til slutt opp. Han visste ikke engang hvordan den mørke engelen så ut.

Han spaserte bort til feltsengen sin for å gripe tak i uniformen sin og noen svarte militærstøvler.

«Jeg skal gjøre mitt beste for å sørge for at denne krigen ender,» sa han til Michael. «Men husk at jeg aldri har vært noe særlig flink med ord.»

«Så la handlingene dine veilede deg.»

Raphael smilte trøtt, for slapt til at det nådde opp til øynene. Han kunne ikke huske sist gang han smilte uten at det føltes påtvunget. Om han hadde sett noen av de andre erkeenglene gjøre det heller de siste tiårene.

Øyeblikket han forlot krigsteltet falt munnvikene ned igjen, ansiktet med ett noe kaldt og kjølig. En urørlig muskel, noe bestemt og fast. Han strakk skulderbladene sine på vei gjennom leiren, spredte ut de melkehvite vingene. Storslåtte, for brede og vide. Det var merkelig å tenke på hvor lenge han hadde båret dem, hvor lenge han hadde holdt tittelen som erkeengel. Han kunne fremdeles huske tiden før han var noe som helst, før han hadde lært å fly med de for store vingene og lært seg å elske luften. Han tilbrakte så mye tid over bakken at ansiktet hans alltid ble solbrent, svakt fregnet over nesen.

Han hadde ingen fregner der lenger nå, kun en skygge av det som en gang var. Øynene hans lyste ikke lenger opp når de så opp mot himmelen, men mørknet. Håpet om at dagen skulle ende og likevel aldri begynne. Han ville ikke sove, ville ikke drømme, ville ikke leve.

Og de nettene han faktisk fikk sove, ble han jaget av en ukjent skikkelse han kjente så altfor godt igjen. Hvordan kunne han noen gang glemme engelen med én vinge?

Da han nådde fiendens leir, var det flere som la merke til ham umiddelbart. Men ingen av dem sa noe, ingen av dem gjorde noe utenom å se på ham med smale øyne og et drag om munnen. Kun én av dem kom bort til ham.

Soldaten sa ikke noe, viste kun vei til et lite telt i utkanten av leiren klin lik alle de andre teltene.

Raphael visste ikke helt hva han forventet idet han trådte innenfor teltets vegger, men ingenting kunne sammenlignes med det han faktisk så.

Den mørke engelen inni teltet hadde kun én vinge som hang slapt fra et av skulderbladene hennes. Det hvite håret hennes var akkurat som han husket det, men istedenfor å ha det i fletter, hang det nå løst nedover ryggen hennes og fram til midjen. Hun var i ferd med å løfte det opp fra nakken da han tok et steg inn i teltet.

Hun vred en smule på hodet sitt og så på ham fra kroken av øyet. Hvis hun var overrasket over å se ham her, over at han faktisk godtok å komme hit, viste hun det ikke.

Hun lot hendene falle ned langs sidene igjen. «Du er Raphael, korrekt?» spurte hun.

Han visste ikke hva det var, men et eller annet vrengte om hjertet hans idet han hørte navnet sitt. Høre det fra munnen hennes, en engel som hadde hjemsøkt ham i årevis uten at hun engang visste det.

«Og du er?» spurte han flatt tilbake. Han forsøkte å skjule kaoset som brygget seg opp inni ham, men det var vanskelig å holde fatningen. Vanskelig å møte blikket hennes da hun snudde seg og sto ansikt til ansikt med ham.