Engler Faller

37. Evy

«Dere er utrolige,» sa Evangeline på brinken av latter.

Elisabeth hadde tumlet seg opp på beina igjen. «Jævla monster,» mumlet hun sammenbitt og så opp på henne. Evangeline hevet et øyenbryn. «Vil du heller at vi skal gå rundt og kalle deg sånne ting? Vil du at det skal bli verre enn det er nå?»

«For det dere holder på med nå er kjempegenerøst.» Evangeline la armene i kors. «Hva med at dere gir meg livet mitt tilbake? Sier unnskyld?»

«Fuck det,» sa Jenny. «Du gikk løs på meg.»

Evangeline dro på seg et falskt glis. «Og jeg rev ut halvparten av håret til Helene, og ga Mattias et blått øye, og Ulrik et bristet ribbein og en blødende nese. Jeg sliter derimot å se hvorfor det er relevant.»

«Du er like ille som oss,» våget en seg på å si.

Evangeline skakket uskyldig på hodet. «Si det igjen.»

Elisabeth tok seg til halsen hvor Evangeline hadde grepet tak i kragen. «Du er det. Du er et monster.»

«Fordi dere gjorde meg til et,» sa Evangeline.

«Herregud, hvordan kan du si noe sånt?» sa Jenny. «Du vet hvordan jenter er mot hverandre.»

Sto hun seriøst og antydet det Evangeline mistenkte at hun antydet akkurat nå? For i så fall –

«Jævla hore. Fittetryne. Monster. Gå og ta livet ditt, ditt fuckings krek. Verden har det bedre uten deg. Jeg håper du hopper utfor en bro, snører en løkke om halsen og sparker vekk krakken, tar barberbladet og kutter dypt nok til at blodet ikke slutter å renne.» Hun stilte seg opp foran Jenny. «Jenter, altså.»

Jenny svelget tungt og så flyktig på Elisabeth, som med ett hadde funnet fram telefonen og tekstet noen. Evangeline var ikke rask nok til å få tak i den før meldingen ble sendt.

Til Tobias. Selvfølgelig.

Hun kastet mobilen ned på gulvet og tråkket på den.

«Hva er det du tror at du –» begynte Elisabeth.

«Fy faen, du er sjuk i huet,» sa en i gjengen. «Jeg håper du vet at det du gjør har konsekvenser.»

Evangeline var så fristet til å kaste den knuste mobilen til Elisabeth i nesa på henne. Hun ville røske av dem håret og klore opp armene deres til de hylte og ba om at hun skulle slutte. For hun kom ikke til å slutte selv om de ba om det. De fortjente det. De fortjente å –

Hun vaklet et steg bakover i sjokk.

Det var et slag i magen, et higende innpust. Hun ble så svimmel at verden flippet og hun mistet balansen – kunne ikke lenger stå eller tenke ordentlig. Ble redusert til en skremt jente som rygget bakover til hun ikke lenger hadde mer plass igjen og var fanget i et hjørne – de mørke skyggene større og skumlere enn noensinne.

Evangeline så skremt ned på sine egne hender og lurte på hva som feilet henne.

«Hun er psykotisk,» sa Elisabeth og fikk tak i mobilen sin igjen. Tobias ringte henne. Han var på vei hit. Han kom til å gjøre situasjonen hundre ganger verre til Evangeline ikke hadde noe annet valg enn å stå her og ta imot.

Det var hennes feil også. Hun skulle ikke provosert dem, skulle ikke gjort noe ut av seg. Skulle akseptert å være et ingenting og lært seg å leve med det. Hvorfor orket hun å jakte etter hevn når hun hadde én person som prøvde å lære seg å kjenne henne? Burde ikke den personen bety mer enn alle disse blanke ansiktene? Blikket hennes flakket mellom jentene som sto rundt henne. Hun kunne sikkert ikke navnet på over halvparten av dem, for hvorfor skulle hun gidde å lære seg navnene deres.