Engler Faller

36. Gi slipp på hevn

«Æsj, det irriterer meg at vi ikke kommer noen vei.» Nomi la hendene sine om hodet til Atlas og klødde ham bak ørene. Han så veldig fornøyd ut over det valget.

Evy senket hodet og så på hendene sine som lå flatt på bordet. Hun så fortsatt for seg at de var dekket av blod, at de holdt en knust ølflaske. Hun tenkte tilbake til Raphael, som så forsiktig hadde prøvd å få henne til å glemme det. Hvordan det hadde vært umulig. Det føltes ut som forholdet mellom dem heller ikke kom noen vei.

Frustrerende, og likevel håpet hun at det forble sånn. Hun visste fortsatt ikke hva det ville innebære å gi etter.

Kommer jeg noen gang til å gi etter?

Kan jeg, etter det som skjedde?

Evy ville ikke tenke på det. Hun ville ikke være i den ekle leiligheten igjen, omringet av fire gutter som tok på henne uten tillatelse og fråtset seg. Det var ikke rettferdig at hun skulle bli hjemsøkt i ettertid når hun ikke hadde gjort noe galt. Dessuten hadde hun viktigere ting å tenke på.

Hun knyttet nevene.

***

Evangeline

Evangeline begynte tidlig på nyåret å forstå at hun hadde en som alltid fulgte med på henne. Hun sto alltid i bakgrunnen, litt gjemt bak skapene eller en dør. Skuldrene høyt hevet og mesteparten av ansiktet skjult bak et stort skjerf og briller – men hun var alltid der når Evangeline tok igjen. I starten tenkte hun ikke så mye over det. Hun var tross alt vant med å ha noen som alltid fulgte med på henne og aldri gjorde noe. Men November var annerledes, for det virket som hun alltid ville komme bort og si noe. Gjøre noe.

Men hun endte alltid opp med å bare bli stående uten å si noe.

Evangeline hadde gått fra å gjøre så lite ut av seg som mulig, til å bli høylytt og frekk. Hvis hun møtte på noen i klassen alene, løp de i motsatt retning uten å se på henne. I gjenger ble de ikke like fort skremt. Sammen følte de seg sterke nok til å fortsette å hakke på henne.

Det virket også som guttene ble mer og mer involvert, fordi de var høyere og sterkere enn henne. Sammenlignet med dem ble hun svak igjen, så Evangeline sørget for å legge lokk på alle følelsene sine og forholde seg så nøytral som mulig. I gymtimen sørget hun for å sikte ekstra hardt mot guttene som pekte på henne og lo. Hun øvde så ofte hun kunne på kastene sine også, så hun til slutt fikk skutt kanonballen så hardt i skrittet på guttene at et par av dem løp ut gråtende.

Rundt mars hadde de fleste i klassen lært seg å la Evangeline være i fred, men ikke November.

Og det plaget henne i hjel at hun i det hele tatt brydde seg.

November hadde observert Evangeline på avstand i tre måneder uten å gjøre noe mer, men hun hadde stoppet igjen. Hun kunne ikke nærme seg klasserommet til Evangeline før noen i Evangelines klasse var på henne for et eller annet.

De kalte henne beinrangel, pinnedyr, skjelett. Evangeline overhørte en gang at Tobias nevnte noe om moren hennes, og visste at November gråt på doen like etter. Hun la merke til at November var i nærheten i lunsjtiden, at hun aldri spiste ordentlig. Klassene deres løp distanse sammen, og November slo nesten alle sammen.

På avstand lærte Evangeline seg å kjenne November uten å snakke med henne.

Og så –

«Kan jeg sitte her?»

Evangeline satt på gresset utenfor skolen og spiste lunsjen sin nå som mesteparten av snøen var borte. Hun pilte på noen ferske skorper på knokene sine – et resultat av en slåsskamp med en av guttene i klassen etter gymtimen. Han var visst svært fornærmet fordi hun hadde sparket ham i ballene imens de spilte fotball. På vei ut av garderoben hadde hun blitt møtt av knyttneven hans i øyet, og som resultat hadde hun kjørt knyttneven sin inn i kjeven hans. De blodige knokene hadde kommet etterpå da han løp ut med henne på slep og hun hadde kastet seg over ham på grusen og trynt med ham. Hvis det ikke hadde vært for vennene hans, hadde hun slått ham til han ble bevisstløs.