Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
Evy fikk ikke sove.
Hun ble sittende oppreist i senga og stirre ut av vinduet sitt, direkte inn i en murvegg på utsiden hvor yttergangen var. Hun tenkte over hvor merkelig det var å plassere murveggen rett foran vinduet hennes, når den helt klart kunne ha blitt flyttet en meter til venstre så hun hadde fått ordentlig utsikt. Nå måtte hun lene hodet sitt til kanten av vinduet på høyresiden for å se et par trær på andre siden, skimte de utallige boligene som lyste opp i det fjerne.
Hendene hennes var fremdeles skjelvne, hjertet et rot av uregelmessige slag – klarte ikke bestemme seg for om det ville banke fort eller sakte, hoppe over et slag eller banke en ekstra gang. Hun holdt begge hender over hjertet sitt og tryglet etter ro, etter å finne fred etter det som hadde skjedd.
Men alt hun så var ansiktet til Tobias imens hun smadret en halvknust ølflaske inn i halsen hans, på nytt og på nytt til han hostet blod og ble kvalt av det. Øyne som rullet bakover i hodet og glasset som skar gjennom hud og vev og muskler og sener og kuttet alt opp på sin vei – kaos kaos kaos.
Blod på hennes fingre, hvordan skulle hun noen gang klare å leve?
Evy hadde tatt en dusj hos Nomi og lånt noen klær av henne før hun dro tilbake til leiligheten sin og hoppet inn gjennom vinduet nok en gang. Hun hadde ikke kommet noe lenger enn gjennom vinduet hvor føttene hennes traff senga. Der hadde hun blitt sittende siden.
Hun hadde kommet hjem rundt tre, nå var klokka rundt halv fem. Hvis hun var våken i noen timer til kunne hun se soloppgangen.
Vite at verden gikk videre imens hun ble sittende fast på samme sted.
Det var noe beroligende ved den tanken, å vite at hun på et eller annet tidspunkt måtte bestemme seg for å våkne opp og følge med dit verden dro, eller bli igjen her for alltid. Å vite at å følge verden var uunngåelig med mindre hun ville ende opp som intet. Og Evy var ikke klar for å gi slipp på livet sitt helt ennå, eller seg selv.
Hun prøvde å ikke tenke over hvor grusom hun følte seg. For selv om Tobias hadde vært fæl mot henne i fortiden, selv om han nesten hadde voldtatt henne sammen med tre andre i natt, så gnagde noe i magen hennes likevel. Og hun hatet det. Hatet å føle noe tvil over valget sitt, fordi resultatet hadde vært det samme uansett. Når hun satt på toppen av ham med flasken i hendene sine, hadde det enten endt med at hun selv kjørte den i strupen hans eller at Raphael drepte ham rett etterpå.
Hun hatet å føle noen form for dårlig samvittighet, fordi hun fremdeles trodde – i et lite snever av sitt indre – at de hadde stoppet. At de ikke hadde gått hele veien og latt henne gå.
Og hun var dum for å tenke det. Hun visste det. Hun visste at de ikke hadde tenkt til å stoppe. De hadde ikke stoppet. Men hun kunne ikke stoppe å tenke på at de kanskje hadde gjort det likevel .
