Hun hatet det. Hun hatet det så mye at hun ikke hadde ord. Så voldsomt at tårene sprengte bak øynene hennes igjen. Over at hun nå hadde myrdet noen. At Raphael hadde myrdet tre rett foran henne. At han ikke hadde holdt igjen og latt to av dem lide betraktelig.
Evy hulket og begravde ansiktet i hendene sine. Hun hadde ikke grått på flere år, og nå kunne hun ikke stoppe å gråte. Nå ville ikke tårene slutte, ville de noensinne slutte?
Det var så mye annet å tenke på. Så mye annet hun heller burde vie oppmerksomheten mot. Hun hadde så mange mysterier å løse, og nå var hun støkk her. I senga hvor hun sørget over å ha tatt livet av en potensiell voldtektforbryter.
Hun hatet seg selv.
Hun hatet denne ekle følelsen fordi den ikke hørte hjemme hos henne. Fordi å føle noe annet enn hat og sinne overfor de som hadde blitt drept i natt var –
«Du må sove,» sa Raphael lavt bak henne.
Evy skvatt så voldsomt at hun nesten trynte av senga og vekket foreldrene sine i prosessen. Heldigvis for henne var Raphael der til å ta henne stille imot før den tid. Armene hans la seg løst om skuldrene hennes og rettet henne opp igjen.
«Jeg må tenke,» sa hun sammenbitt tilbake og vendte ryggen mot ham igjen. Hun klarte ikke se ham i øynene, klarte ikke tenke på noe annet enn måten han hadde sett på henne det øyeblikket han innså hva som foregikk. Hva som hadde vært i ferd med å skje. Hun ville ikke tenke på det som kom etter, massakren han forårsaket, alle truslene hans fra tidligere med ett svært realistiske.
Og hva det betydde at han så lett var villig til å gjennomføre dem.
«Du får ikke til å tenke hvis du er utslitt.» Raphael lente seg over henne bakfra, men Evy holdt blikket sitt mot vinduet, mot den kremvite muren som nå var blitt oransje grunnet lampen i midten av den. En skikkelig dårlig plassert lampe, fordi den konstant var på og forårsaket uønsket lys inne på rommet hennes. Hvem hadde hatt ansvaret for designet av den blokken her egentlig?
Det var forgjeves at hun prøvde å distrahere seg selv med slike tanker. Hendene hennes ble likevel røde så fort hun så ned på dem, fulle av kutt. Halsen malt av blåmerker etter kveletak. Selv etter å ha dusjet følte hun seg skitten, uren, uverdig.
Det måtte være noe galt med henne, kom hun fram til. Som aldri så ut til å bli kvitt folk som var ute etter å få henne til å føle seg så forjævlig.
Det var ikke rettferdig.
«Jeg vil ikke ha deg her,» mumlet hun og dro dyna tettere opp mot ansiktet.
Raphaels armer var på hver side av henne, omringet henne, fanget henne. Hun ville være beroliget, men kroppen hennes gikk umiddelbart i fluktmodus. Øynene dottet rundt etter muligheter for å unnslippe.
Ingen måtte få ta på henne.
Men Raphael holdt bare armene sine der og lente heller haken sin på toppen av hodet hennes. Han sukket. «Jeg er i hvert fall sliten,» sa han og gjespet høyt. «Så jeg tror jeg bare ... sover litt her.»
«Oppå meg?» spurte Evy.
«Vel, så klart. Selv om jeg hadde foretrukket at det var omvendt.»
«Du er så –»
«Håpløs?» foreslo han og gjespet igjen. «Gal? Avhengig? Patetisk? Idiotisk? Tåpelig?»
Evys underleppe skalv. «Frustrerende.»
«Ah.» Han lente mer av kroppsvekten mot henne, ble en tung sekk av poteter mer enn en person. Brystet hans presset mot ryggraden hennes, armene hans fortsatt litt på avstand så hun hadde muligheten til å komme seg unna.
YOU ARE READING
Engler Faller
RomantikusEvy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet. Alltid. I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
34. Alltid for deg
Start from the beginning
