Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
Faen, så kaldt det var.
Det var ikke engang oktober ennå og Evy følte hun fryste av seg fingrene. Hun stappet dem nedi jakkelommene og hevet skuldrene opp mot ørene, prøvde å tenke på noe annet enn hvor mye fingrene hennes verket og lårene var blitt ispinner. Hvorfor hadde hun ikke tatt på seg en lengre jakke og fingervanter?
Mest fordi hun hadde hatt så dårlig tid med å komme seg ut av leiligheten etter å ha spist ute med foreldrene sine. Hun hadde ikke trodd middagen kom til å ta så lang tid, men de hadde så mye å snakke om. Alle stedene de hadde vært med jobben og alt de hadde sett. Evy klarte så vidt å spise noe av maten hun ble servert.
Og nå sto hun på toppen av bakken og ventet på Nomi, siden de hadde blitt enige om å møtes her klokka elleve.
Nå var klokka halv tolv, og Nomi var ikke her.
Evy pustet tungt ut, en sky av røyk påfølgende på grunn av kulden. Hun rotet fram mobilen sin og så over at meldingene hennes hadde nådd igjennom, og det hadde de. Nomi hadde bare ikke lest noen av dem.
Hvor ble hun av?
Det var ikke likt Evy å vente på vennen sin, heller omvendt. Det neste hun gjorde var derfor å ringe henne.
Ingen svarte.
Kanskje hun hadde sovnet, eller dratt dit alene for å etterforske. Kanskje hun ikke svarte fordi hun var midt i spioneringen sin og ikke kunne svare. Som betydde at Evy nå sto her som en tulling og ventet på noen som ikke kom til å dukke opp.
Hun la armene i kryss over brystet og begynte smått å gå langs veien. Den våte asfalten så nærmest oransje ut under lyset fra lyktestolpene, og alle bladene økte kun den effekten. Evy så opp på himmelen over seg og ble ikke beroliget av å se at stjernehimmelen var dekket for av skyer.
Skyer betydde potensielt regn, og hun hadde ikke med seg noen paraply.
Likevel kunne hun ikke snike seg tilbake inn i leiligheten igjen. En ting var å snike seg ut gjennom soveromsvinduet, en annen var å snike seg inn. Hun måtte vente til foreldrene garantert lå og sov så dypt at de ikke hørte henne.
Hun stoppet ved skogbrynet og prøvde å ringe Nomi en gang til, men ikke noe svar denne gangen heller. Evy hadde ikke tenkt til å la det stoppe henne.
Så hun vandret bestemt videre. Skogen virket mørkere enn sist gang hun gikk her, mest fordi hun prøvde å ikke bruke lommelykten på mobilen. Batteriet hennes var lavt igjen, og hun trengte de få prosentene hun hadde igjen til andre ting.
Dessuten hadde Raphael hevdet at hun kunne ferdes trygt i skogen uten å være bekymret. Men han hadde sagt det på et tidspunkt da han fortsatt var i nærheten, og selv om Evy likte å innbille seg at han fremdeles var det, sa logikken hennes noe annet.
