Engler Faller

25. Ingenting annet betyr noe

Michael klikket lavt med tunga. «Du får i det minste sørge for at ingen andre blir involvert. Jeg ser helst at du holder venninnen hennes utenfor.»

Om det i det hele tatt er mulig.

Uriel flirte fra der hun sto. «Det er mulig hvis du får dem til å hate hverandre.»

Raphael skulte opp på henne. «Jeg brenner heller i helvete en gang til enn å komme mellom dem.»

Uriel trakk på skuldrene til svar. Tydeligvis hadde hun ikke mye å si til ham i dag.

Han la blikket sitt på Chamuel. «Hvor har det blitt av Gabriel? Ville nesten vært en familiegjenforening med ham her.»

«På sitt eget oppdrag.» Chamuel fikk et drag over ansiktet, noe som tydet på at forholdet mellom dem ikke var like godt som det pleide.

Søskenparet hadde det til felles, at de sjeldent viste følelsene sine. Sine ekte, rå følelser til noen andre. Noen ganger lurte Raphael på om Uriel var bevisst på at hun følte andre ting enn sinne. Hun var et beinhardt skall som nektet å knekke, og Chamuel var ikke noe bedre. Han skulle liksom være Guds kjærlighet, men det eneste stedet han var kjærlig, var i senga.

Raphael forsto godt hvis Gabriel hadde bestemt seg for å endelig forlate ham.

«Gabriel har viktigere ting å gjøre enn å være her.»

«Men ikke dere, tydeligvis.» Raphael smilte hånende. «Er det så lite å gjøre i himmelen at tre erkeengler kan befinne seg på samme sted?»

Michael sukket utålmodig. «Jeg kom ikke hit for å bli fornærmet av en fallen engel. Jeg kom hit for å stoppe deg fra å drepe Uriel.»

Raphael himlet med øynene. «Jeg hadde ikke faktisk tenkt til å drepe henne.»

Uriel fnyste. «Jeg tviler.»

«Kanskje gi en flenge i den andre skulderen. Kutte opp ansiktet litt?» Han så opp på henne og flirte like ondt som hun alltid gjorde. «Du trenger vel ikke begge øynene dine?»

Chamuel hoppet fra tretoppen sin og landet ved siden av Michael, tvillingsverdet sitt trukket. Et flammende sverd som lignet Uriel sitt, men som hadde en lilla flamme istedenfor dyp rød og oransje.

Han strakk ut armen sin og hevet det mot Raphael, som umiddelbart svarte med å svinge spydet sitt. Metall klinget mot metall, en lyd så skarp at den skar i ørene på ham.

«Truer du søsteren min noe mer, kutter jeg ut begge øynene dine.»

«Med glede, så slipper jeg å se det stygge fittetrynet ditt noe mer.»

Chamuel knurret og svingte sverdet sitt på nytt, men Raphael parerte det enkelt. Helt siden de var små, hadde Chamuel aldri vært spesielt flink på å holde temperamentet sitt nede i kamp. Det gjorde manøvrene hans sløve og taktikken dårlig, som igjen gjorde det enkelt for Raphael å holde tritt hele tiden.

Michael ristet skuffet på hodet og tok et par steg bakover, et tegn på at han ikke orket å blande seg inn. Raphael lot spydet fly gjennom luften, kutte gjennom den og siktet på Chamuels knær. Spissen traff så vidt den ene kneskålen, nok til å snerre opp buksestoffet og få blod til å piple fram under huden, men ikke dypt nok til at Chamuel stoppet.

Han kom inn igjen med flere slag som Raphael tok imot med å heve skaftet på spydet sitt og blokkere med. Måtte heve det over hodet sitt da Chamuel med ett bestemte seg for å ta sats og prøve seg på et slag ovenfra.

Raphael spant spydet rundt, driblet det mellom fingrene sine til han fant et punkt som var åpent. Chamuel var flink på å blokkere kroppen sin, å vike unna på riktig tidspunkt så spydet aldri fikk sette seg dypt nok til å gjøre skade. Men armen han svingte sverdet sitt med var alltid på full oppvisning, et fristende mål å gå etter.

Raphael snevret fokuset sitt inn på overarmen hans og gjorde seg klar for å gi nådestøtet –

«Det holder,» sa Uriel og slamret sverdet sitt ned mellom dem. Spydet hans klirret mot steingrunnen.

Chamuel så rasende på søsteren sin. «Mener du virkelig –»

«Faen ta deg, Chamuel. Hadde jeg tatt noen av Raphaels trusler på alvor, ville jeg drept ham selv,» snerret hun og vendte de iskalde øynene sine mot Raphael. «Kom deg vekk herfra før jeg kjører sverdet mitt tvers igjennom deg som jeg gjorde med den patetiske jenta.»

Raphael grep nesten etter halsen hennes, ville se at livet ebbet ut av henne. At han hadde full kontroll imens han så hvordan luften ikke lenger nådde lungene hennes.

Men bare nesten.

Michael så nesten sjokkert ut bak dem. «Hva har du gjort?» spurte han. Raphael forsto at spørsmålet ikke var ment for ham.

Uriel fikk med ett vide øyne da hun innså feilen sin. «Jeg –»

«Prøvde du å drepe Evangeline?» Stemmen til Michael hadde så vidt hevet seg fra normalen, men det var nok til at Uriels øyne med ett var blitt skrekkslagne.

Raphael plukket spydet sitt opp fra bakken. «Hold styr på undersåttene dine, din blinde idiot,» bet han ut og slo ut med vingene sine.

Michael så ut som han ville drepe ham, men valgte likevel å fokusere på det Uriel hadde sagt. Raphael så øyeblikket Michael åpnet munnen for å si noe mer, øyeblikket Chamuel nesten taklet Raphael i bakken for å ha kalt ham en undersått. Men innen noe av det hendte, var han allerede høyt i luften og fløy i retning av broa igjen.

De kunne fikse dritten sin selv. Raphael fikk sikkert besøk av dem snart uansett, for letingen etter Zadkiel kom sikkert til å begynne så fort de ordnet opp. Han så ikke fram til å måtte jobbe med dem igjen, med tanke på hvordan møtet nå hadde gått.

Han landet ved bilen sin og måtte bruke et par minutter på å riste av seg det resterende sinnet. Det ble vanskeligere å ignorere hvor hardt det holdt fast i ham, hvor lenge det holdt fast. Før han falt, hadde han ikke pleid å føle hat på denne måten. En konstant følelse av å alltid ville drepe de som snakket stygt om de han brydde seg om.

Som til syvende og sist kun var én person, én jente.

En jente han så brått hadde forlatt på matbutikken.

Han satte seg inn i bilen. Hun fortjente noe fint, med tanke på hvor idiotisk han hadde oppført seg da han stormet ut av butikken. Han skulle være grei, fordi hun for en gangs skyld fortjente det.

Han smilte. Han så allerede fram til å se henne igjen.