Han tilkalte spydet sitt og slamret det ned mot steinen under seg. Spissen brøt gjennom det øverste laget, sprakk opp steinen til føttene hans sto på hver side av den. En skikkelse dukket opp mellom to av trærne, men det var ikke den han forventet skulle dukke opp.
Engelen ved skogbrynet skakket på hodet. «Så utålmodig,» sa han skuffet og sukket. Raphael fulgte hvert steg han tok nærmere, hvordan lyset så ut til å følge ham hele veien til de sto et par meter fra hverandre.
«Dere løy til meg.»
«Det Uriel gjorde for deg er mer enn du fortjener, Raphael. Lenkene kan ikke bli stoppet med mindre de ødelegges fullstendig. Dette er det beste vi kunne gjøre.»
«Så fortell meg nøyaktig hva planen er så fort vi finner Zadkiel. Hvordan tenkte dere å løse problemet da?»
Han så på Raphael med de gylne øyne sine, lik flytende gull, evig solskinn. «Uriel spesifiserte vel aldri noe om det? Vi tilbyr deg et liv med Evangeline. Hva slags liv det er, derimot, har ikke vi noe med. Du vet, like godt som meg, at så lenge lenkene eksisterer, at du aldri vil kunne være med henne slik du ønsker.»
Raphael strammet kjeven. «Så hva er da poenget med å hjelpe dere?»
«At du får en mulighet til å renvaske ditt eget navn. Synes du det ikke er på tide? Nå, etter så lang tid?»
Raphael knuget fingrene hardere om skaftet på spydet sitt. «Jeg trenger ikke gjøre en drit, fordi det var dere som valgte å kaste meg ut av Himmelen. Det er på grunn av dere at jeg falt.»
«Fordi du forrådte oss først,» minnet han Raphael på.
Men det var ikke Raphael enig i. «Jeg frykter at dere forsøker å forråde meg igjen. At så fort vi finner Zadkiel, kommer dere til å be ham fjerne lenkene. Du vet at det var han som laget dem, og derfor hvordan de kan temmes. Du vet også at han er den eneste som kan tilintetgjøre dem fullstendig.»
«Og at det vil resultere i at du faller nok en gang,» fullførte han og studerte Raphael med de merkelige øynene sine. Han rynket svakt på øyenbrynene, en handling så liten at den så vidt var synlig i ansiktet hans. «Jeg har vurdert det.»
«Da er vel jeg en idiot for å likevel gå med på å hjelpe dere med å finne ham.»
«Kanskje.» Han trakk på skuldrene.
Raphael smalnet blikket sitt og så mot toppen av det ene grantreet, hvor en annen engel med ett sto og så ned på ham. Uriel.
«Hør, jeg har ingen interesse i denne menneskejenta så lenge hun blir holdt i blinde. Hvis hun får vite noe mer ...»
Raphael så ned på engelen foran seg igjen og smilte nesten. «Hun får vite så mye hun selv ønsker å vite. Hvis hun er smart, trekker hun seg unna.»
Uriel så ut til å riste skuffet på hodet fra der hun sto og observerte samtalen. Hun hadde sverdet utstrakt fra hånden sin og ned mot tretoppen. Litt nærmere, og treet kom til å ta fyr.
Noen landet på tretoppen ved siden av den hun sto på. Raphael himlet nesten med øynene da han innså hvem det var.
Så sto de med ett samlet, fire erkeengler som en gang hadde vært en familie - mer enn en familie. Sterkere samlet enn noen andre, hver av dem en styrke som den andre hadde som svakhet.
Raphael, Uriel, Chamuel og ... Michael.
Raphael lot blikket nok en gang falle på engelen foran seg. Hærfører, leder, en bror og en kjær venn.
Hans verste fiende.
De gylne øynene hans så ut til å gå over Raphaels figur som om han vurderte noe. Kanskje se etter noe som hadde endret seg etter at han hadde falt. Men Raphael så helt lik ut. Det eneste beviset på at han hadde blitt brent på vei ned var de svarte vingene.
ŞİMDİ OKUDUĞUN
Engler Faller
RomantizmEvy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet. Alltid. I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
25. Ingenting annet betyr noe
En başından başla
