Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Evy
«Du er så sen,» klagde Nomi da Evy kom løpende nedover bakken.
«Fant ikke nøklene.»
Nomi himlet med øynene. «Gjør du noen gang det?»
Evy valgte å ikke kommentere på det.
Til tross for forsinkelsen, kom de tidsnok til skolen. Nok en gang på grunn av Nomis marsjeringstempo. Og som alltid, turte ikke Evy stort annet enn å holde tritt med henne, selv om det i dag var vanskeligere enn til vanlig.
Alle musklene hennes var så støle at de ble revet i stykker hver gang hun tok den ene foten foran den andre. Tydeligvis er ikke det å spurte gjennom skogen sent på kvelden uten oppvarming en god måte å behandle kroppen på.
Ved inngangen til skolen skimtet Evy Daniel parkere motorsykkelen sin. Øynene hennes søkte rundt etter noen andre også, men fant ham ikke. Hun visste ikke om hun var lettet eller ikke.
«Ugh, til og med måten han tar av seg hjelmen på gjør meg kvalm.» Nomi lot som hun brakk seg.
Evy åpnet opp inngangsdøra for henne. «Var ikke planen din å konfrontere ham med en masse spørsmål? Jeg tror ikke han vil åpne kjeften sin hvis du fornærmer han hele tiden.»
Nomi skar en grimase. «Jeg kan ikke noe for det, okay? Det er så lett å si fæle ting om ham.»
«Skulle nesten trodd du har blitt en skikkelig bitch,» sa Evy og fulgte etter Nomi gjennom kantina og mot skapene i andre enden av bygget.
Nomi så helt forskrekket ut. «Har jeg? I så fall er det hans feil.»
«Jeg glemte kanskje å nevne at jeg løp inn i ham på fredag etter lunsj.»
«Som med alt annet,» sa Nomi. «Jeg kan fortsatt ikke fatte at Raphael sa det med å kutte av hendene til folk, og at jeg måtte presse det ut av deg fordi du nektet å si det frivillig.»
Evy dyttet litt til henne i skulderen før de gikk mot skapet hennes. «Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Hvordan deler man enkelt noe som er sagt privat på den måten?»
«Det var ikke akkurat noen kjærlighetserklæring,» mumlet Nomi sammenbitt og lente seg mot noen av skapene ved siden av Evys.
Evy ristet av seg ytterjakka. «Jeg har gitt opp å forstå motivasjonene hans.»
«Jeg synes de er nokså klare.»
«Han lot som han forfulgte meg,» minnet Evy henne på og hengte ytterjakka på knaggen. «For så å si at jeg fortjente det. Det er forskrudd. Det er psykotisk. Han er psykotisk.»
«Mmm, når du gjentar hva som skjedde får jeg litt lyst til å slå til ham. Skal vi gjøre det sammen eller? Bare slå ham fra hver vår side.» Nomi så ut som hun likte ideen.
