#URETTET
---------------------------------------------------------------------------------------
"Tenk at vi har gått på skolen i sånn over 3 år nå og vi har aldri visst om hverandre.» sa jeg da vi var på vei til skolen. Jeg synes det var så rart. Tenk at det var mange jeg ikke kjente på denne skolen.
«Du sa du aldri hadde sett oss før, er du helt sikker på at du ikke visste om oss i det hele tatt da vi møttes for første gang?" lurte Chris på samtidig som han flirte.
«Jøss, beklager for at jeg ikke visste om de mest populære og heiteste tvillingene på skolen som jentene siklet etter. Jeg må ha levd under en stein.» sa jeg med tydelig sarkasme i tonen.
Han sukket så flirte igjen.
"Du vet, du var en douchebag på starten. Jeg fikk en dårlig førsteinntrykk av deg, vet du det? Connor var den eneste som snakket til meg første gangen." sa jeg og lot som om jeg ble sur.
"Jeg kunne ikke noe for det. Det er bare sånn jeg er med fremmede." forklarte han.
"Er du sur på meg, kjæresten min?" spurte han og så på meg med det kjekke smilet sitt.
Det at han brukte ordet "kjæreste" fikk meg til å smile med en gang. Jeg tenkte på kvelden da han spurte om vi skulle være kjærester. Det var tre dager siden. Den beste kvelden noensinne hittil.
"Nei, jeg er ikke sur på deg, kjæresten min." svarte jeg tilbake og fniste jentete.
Jøye meg.
"Du er så søt." sa han og lo.
«Men tenk at vi fyller nitten i år.» Jeg sa det som streifet tankene mine.
«Tjue.» Chris rettet meg og kremtet.
Åh, jeg glemte at han var ett år eldre enn meg. Jeg ga han ett uskyldig blikk. Han ristet på hodet og slapp hånden min, lot som om han var skuffet. Det var hans tur nå.
«Unnskyld, Christopher.» Jeg flettet fingrene inn i hånden hans igjen og prøvde å gi han en søt grimase. Så ut som om det funket for han begynte å smile igjen. Jeg jublet som fikk han til å le.
«Når har du bursdag?» spurte jeg.
«Om litt over to måneder.» svarte han samtidig som han skrudde på radioen. Det kom en sang av Justin Bieber eller noe. Han tappet med fingrene og bevegde hodet med rytmen.
Jøss, han så ut som en modell.
«Hva med deg?»
«Ah, du er fra Mars du.» Jeg lo og håpet han tok spøken min. Jeg visste jeg hadde dårlig humor, men visste ikke at den var så dårlig siden Chris så dumt på meg.
«Tok du den? Siden du har bursdag i mars så-»
«Nei, blondie. Det var ikke noe artig i det hele tatt. Du og humoren din. Tsk tsk.»
«Whatever, uansett jeg har bursdag den første august. Tenk, da blir vi ikke å gå på samme skole.» sa jeg og undret meg. Hva ville skje da? Ville vi ha slått opp før det eller hva kom til å skje? Ting ville jo forandre seg. Det ble stille bortsett fra radioen som sto på.
«Hvilken skole skal du begynne på da?» spurte jeg etter en stund.
«Aner ikke, noe med business i alle fall.» Han trakk på skuldrene. Jeg nikket sakte.
«Har du tenkt til å ta over etter faren din?» lurte jeg på. Han nikket til svar og sa,
«Det må vel bli meg ettersom Connor skal fokusere på modell-karrieren sin.»
Jeg nikket igjen. Okei, det var ikke så sjokkerende. Han passet til å være modell, begge dem egentlig. Noen mennesker var bare skapte til å bli det og det. Mens jeg ante ikke hva jeg skulle bli ennå. Jeg måtte ha vært helt borte og vært i mine egne tanker at jeg ikke hørte det Chris sa.
«Hæ, hva sa du?»
«Fremtid er fremtid. La oss fokusere på nåtiden eller hva?» sa han smilende og klemte hånden min litt hardt.
Jeg smilte og nikket. Kunne ikke vært mer enig med han.
***
*Neste dag*
"Er du klar for kampen?" spurte jeg Chris som skulle dra snart. Vi sto i gangen. Laget måtte være der to timer før for å trene og varme opp. Connor, Gwen og jeg skulle kjøre en halvtime før kampen begynte. Vi hadde plass nederst ved tribunen, altså nærmest banen.
Jippi.
"Jeg er alltid klar." svarte han, men jeg kunne se det nervøse blikket hans.
"Du kommer til å gjøre det bra, jeg har troen på deg." sa jeg og måtte stå på tå for å kunne ta han på kinnet og kysset han kort på munnen. Det var ikke jeg som var kort, han var bare generelt høyere enn meg. Veldig.
"Takk, ser deg der borte snart." sa han. Jeg nikket og nå var det hans tur til å bøye seg ned og kysset meg. Så dro han av sted.
"Connor, man trenger vel ikke å pynte seg til en basketball kamp?" lurte jeg på da jeg gikk inn i stua.
"Mange jenter gjør det for kjærestene deres." svarte han og kremtet. Så ga han meg et lurt blikk.
Jeg gikk og satte meg ved siden av han. Jeg sukket og sa,
"Hva har de liksom på seg?"
"Vet vel ikke jeg. Sexy klær." spøkte han og lo. Jeg slo han i amren.
"Slutt, Connor! Fortell meg bare. Du er jo ekspert på jenter." Jeg smilte ertende til han. Han gliste men sa,
"Nei, du kan ha på deg klærne du har på nå. Det er bare en kamp, jente."
Jeg nikket og skannet antrekket mitt. Jeg hadde på meg denim jeans med en tommy-hilfiger t-skjorte. Jeg hadde dratt inn t-skjorta under buksa. Det var en trend nå, hadde jeg lagt merke til. Håret hadde jeg latt være å gjøre noe med. Kanskje jeg burde krølle dem?
Nei, det gadd jeg ikke.
"Hvordan går det med dere?" Spørsmålet til Connor fikk meg til å se brått på han.
"Bra, hvordan det?" Jeg så rart på han.
"Har dere hatt se-"
"Herregud, Connor!" Jeg var nemlig sikker på at jeg ble like rød som en tomat. Connor bare flirte og fortsatte å spille PlayStation. Ante ikke hva han spilte. Skytespill i alle fall.
"Hva? Det er normalt, Danielle. Vent, ikke fortell meg at du er jomfru?" Han snudde seg mot meg deretter så sjokkert på meg da jeg ikke svarte han. Det at jeg ikke svarte betydde ja. Jeg var jomfru, hva så?
Jeg ønsket virkelig ikke å snakke med broren til kjæresten min om samleie. Det var bare kleint. Hva om jeg var jomfru? Hva skulle han gjøre med det? Connor var helt skutt i hodet, denne fyren.
"Kan vi please ikke snakke om dette? Det er bare kleint, Connor-"
"Så det er derfor ja." avbrøt han meg. Hva skulle det bety?
"Derfor hva?"
"Chris vet sikkert at du er jomfru. Han tar det nok rolig med deg. Din tid vil komme, slapp av." Connor blunket. Jeg måpte og reiste meg opp.
Hva fersken mente han?
"Jeg kan ikke være med deg, din raring." Dermed løpte jeg av sted til rommet mitt.
Jeg begravde ansiktet i puta. Tanken av oss ligge i lag hadde jeg tenkt på før, men at Connor snakket om det gjorde meg flau. Noen ganger følte jeg at jeg ville gjøre det med han, mens andre ganger følte jeg at jeg ikke var klar. Vi hadde tross alt bare vært sammen litt over en uke.
***
Kampen var intenst. Begge lagene var gode, men ut i fra det jeg så var vårt lag bedre.
Unnskyld, James.
Jeg hadde hilst på han før kampen starten. Vi snakket litt men lenge turte jeg ikke ettersom Chris fulgte med på oss med en gang vi begynte å snakke. Gutten ble lett sjalu altså. Jeg likte det da. Hver gang han skåret, så han opp på der vi satt hele tiden, eller fikk øyekontakt med meg hele tiden og smilte. Hadde jeg nevnt at han så virkelig heit når han spilte basket?
Kampen var snart over, fem minutter igjen. Gwen fikk en telefon fra moren om at hun måtte hjem så hun dro av sted og lot meg være igjen med Connor. Heldigvis så det ut som om han hadde glemte hva vi snakket om tidligere. Det var jeg glad for.
"Fyfaen, det er uavgjort nå. Kom an, Chris." hørte jeg Connor si nervøst for seg selv mens han fiklet med føttene.
Chris ville klare det. Jeg visste det bare.
Kampen gikk videre men da det var mindre enn to minutter igjen, skåret Chris flere ganger og dermed vant Chris og gjengen. Elevene jublet for Chris sitt lag så høyt at jeg nesten ble døv. Det samme gjorde Connor og ropte et eller annet. Plutselig så jeg James og Chris håndhilste. James smilte før han gikk. Så jeg virkelig det der? Jeg snudde meg mot Connor som så like overrasket ut. Jeg smilte. Kanskje kunne de komme overens for en gang skyld? Jeg håpet det.
Jeg så Chris så opp på meg og gliste, før alle på laget hans samlet seg rundt han og beundret han. Han var helten. Jeg var så glad for han. Jeg visste at han kom til å klare det.
"Kom la oss gå hjem." sa Connor og reiste seg. Jeg reiste meg og fulgte etter han gjennom folkemengden. Vi gikk langs korridoren før vi hørte en stemme bak oss som kalte på Connor. Vi snudde oss.
"Connor, jeg visste det var deg." Det var ei blondine som hadde på seg en gjennomsiktig bluse så bh-en hennes vistes i tillegg til en veldig kort shorts. Hun kom mot Connor og kysset han med en gang.
Oida.
Jeg så at Connor trakk seg fort unna.
"Sherlyne, hva faen driver du med?" Connor så ukomfortabel der han sto. Var det fordi jeg sto der og så på?
"Jeg har savnet deg. Du vet, jeg ikke sluttet å tenke på den natten." Sherlyne bet seg på leppa. Jeg fulgte interessert med på samtalen deres. Det var som om jeg så på en film.
"Dessverre, du vet jeg ikke kødder med en jente mer enn én gang. Gå hjem og finn deg en annen som vil ha deg." Connor spyttet ut ordene og snudde seg. Jenta så helt sjokkert ut før hun sprang vekk.
"Kommer du, lover girl?" hørte jeg Connor rope. Jeg våknet igjen og så at han hadde gått langt. Jeg sprang bort til han så vi gikk ved siden av hverandre igjen.
"Ja, det var en interessant samtale dere hadde der. Hun var jo en søt jente." sa jeg ertende etter en stund.
"Kjeft." mumlet Connor og dyttet meg svakt unna han. Jeg gliste. Nå var det min tur til å erte han. Endelig.
"Chris kommer vel hjem senere siden de skal feire?"
Connor nikket og åpnet bilen. Jeg skulle til å åpnedøren, men en stemme fikk meg til å stoppe. Jeg stoppet opp og snudde meg. Det var Chris. Han hadde fortsatt drakten på, i tillegg til en trenings bag over skulderen.
"Hva gjør du her? Skal du ikke ut og feire med laget?" spurte Connor før jeg skulle spørre om det samme. Chris sprang smått bort til oss. Han ga broren et klapp på skulderen, før han kysset meg hardt på kinnet. Han så energisk og glad ut.
"Jeg tenkte heller å feire med dere." sa han og gliste.
"Jeg sa at du kom til å greie det. Du var fantastisk. Gratulerer." sa jeg til han og smilte.
"Takk, baby." sa han og den mørke stemmen hans fikk det han sa til å høres hundre ganger heitere ut. Han kysset meg på kinnet igjen. Connor bare stirret på oss.
"Grattis, bro." Connor nikket mot Chris og de håndhilste.
"Vel, hva venter på? La oss gå å feire!" sa Chris og tok tak i hånden min.
"Hvor hen?" spurte Connor og åpnet bildøren hans.
"Det vanlige." svarte Chris og Connor nikket til svar. Deretter ledet Chris meg til bilen hans.
"Hvor skal vi?" lurte jeg på da vi hadde satt oss i bilen.
"En koreansk restaurant. Du liker vel koreansk mat?"
Jeg nikket til svar og tenkte på Gwen som elsket koreansk mat mer enn meg.
"Bra."
"Forresten så jeg syner eller tok du faktisk James i hånden?"
Chris lo før han svarte,
"Jeg gjorde det jeg måtte gjøre. Fortid er fortid, ikke sant?"
"Du har rett. Jeg er stolt av deg, kjæresten min." Jeg tok opp den ledige hånden hans som lå på låret mitt og kysset den. Han smilte bredt.
"Du vet om historien vår, gjør du ikke?"
Jeg stivnet, men svarte raskt,
"Nei, jeg vet ingenting, jeg."
Chris lo og ristet på hodet. Han så en kort stund på meg før han fokuserte videre på kjøringen sin.
"Connor har fortalt meg alt. Du er en dårlig løgner, vet du det?"
Jeg flirte nervøst og skrudde på radioen for å slippe å snakke mer om det. Så kom jeg på det han nettopp sa. Fortid var fortid.
Hehe.
"Fortid er fortid, ikke sant?" sa jeg og gliste.
«Din luring.»
***
*Neste dag*
"Hei, så fint å se deg igjen, Danielle." Audrey ga meg en varm klem.
"Fint å se deg igjen og." sa jeg mens vi klemte. Hun hadde allerede gitt tvillingene hver sin klem.
Etter at vi trakk oss fra hverandre, så Audrey smilende på oss fra den ene til den andre.
"Så hvordan har det gått med dere mens jeg har vært borte?" lurte Audrey.
Mye.
Jeg ventet på at en av tvillingene skulle svare.
"Nei, bare her og der." svarte Chris. Connor og jeg nikket oss enig. Jeg hadde bedt tvillingene om å ikke si noe om forholdet vårt. Jeg var redd. Jeg turte ikke å fortelle henne. Hva om hun ikke likte det? Chris så ikke ut til å like det særlig ut ifra ansiktsuttrykket hans da jeg spurte han om å holde det hemmelig fra Audrey. Men det måtte bare bli sånn selv om jeg skjønte at han hadde et godt og nært forhold til moren. Jeg hadde litt dårlig samvittighet, men jeg kunne ikke gjøre noe med det. Ikke ennå i alle fall.
"Vel, jeg har en god nyhet angående faren deres. Han kommer hjem i morgen!" utbrøt Audrey glad og klappet med hendene. Tvillingene high-fivet hverandre og så glade ut de. Jeg var glad på deres vegne. At faren deres skulle komme tilbake til dem. Pappa derimot skulle ikke komme tilbake om før fire måneder. Jeg fikk et sug i magen. Plutselig kjente jeg tårene presset på.
"Jeg skal bare til toalettet." sa jeg og gikk med raske skritt opp til rommet mitt. Jeg ville ikke la dem se meg grine foran dem. I det jeg kom inn på rommet mitt, satte jeg meg i sengen og sukket. Pappa hadde ikke ringt på en måned cirka. Jeg skjønte at han var nok svært opptatt, men for det om... han kunne vel ha ringt. Det gjorde ikke noe om alt han var sa var "hei" så kunne han legge på. Jeg prøvde å ringe han nå, men det gikk rett til svareren.
Jeg kjente tårer rente nedover og begynte å hulke.
Jeg savnet pappa så inderlig.
Plutselig hørte jeg noen banke på rommet mitt. Jeg skyndte meg å tørke vekk tårene fra kinnet før jeg gikk sakte og åpnet det. Hvem kunne det være?
Chris.
"Hei." sa han og så ut som om han gransket meg. Kunne han se at jeg gråt?
"Hei." sa jeg og passet meg så han kunne komme inn. Deretter lukket jeg døren.
"Går det bra med deg?" spurte han lavt og kom nærmere meg. Jeg følte pusten hans.
Jeg nikket og prøvde å se på alt annet enn han.
"Du vet jeg er her for deg uansett." sa han mildt. Igjen nikket jeg. Plutselig kunne jeg ikke kontrollere tårene igjen og de rant som en foss.
"Hey, du." sa han og prøvde å tørke tårene mine med fingrene sine.
"Jeg savner pappa," hikstet jeg fram. Chris trakk meg inntil seg. Jeg hulket og hikstet i armene hans. Det føltes så komfortabelt. Ville aldri trekke meg unna igjen.
"Jeg vet, men før du vet ordet av det, vil han være tilbake." hvisket Chris og klappet meg rolig og forsiktig på ryggen. Det beroliget meg mer enn det man skulle tro. I tillegg til den varme klemmen hans.
Plutselig ringe mobilen min. Var det pappa? Jeg fikk håp og trakk meg unna Chris. Jeg hentet mobilen som lå på senga. Det var pappa.
"Er det han?" spurte Chris. Jeg nikket glad som fikk han til å smile.
"Jeg lar dere være. Husk jeg er alltid her for deg."
"Takk for alt, Chris." nærmest hvisket jeg og kunne ikke vært gladere for å ha en slik kjæreste. Han var alt jeg kunne ønske meg. Chris kysset meg forsiktig på pannen før han gikk ut av rommet mitt. Med en gang han hadde gått, trykket jeg på "svar" og svarte,
"Hallo, pappa?"