Bilde: Danielle
-----------------------------------------------------------------------------------------------
Helga var over. Helga da Chris og jeg hadde klemt. Eeek, jeg klarte ikke å slutte å tenke på det som hendte. Jeg kunne ikke noe for det. Jeg var håpløs forelsket i han. Forresten så Connor hele greia, ja, han hadde spionert på oss. Han hadde til og med tatt bilder. Han er skutt i hodet altså. Hver gang han så meg, nevnte han det og ertet meg. I tillegg til å ta fram bildene fra mobilen.
"Takk for skyssen, min taxisjåfør!" sa jeg og gikk ut med en gang Connor hadde parkert. Jeg orket ikke han mobbe meg på skolen, det var nok av det hjemme. Jeg begynte å rusle sakte inn til skolen. Chris hadde jeg ikke sett noe av siden i morges da vi tre spiste frokost. Han nevnte bare at han skulle kjøre selv i dag siden han skulle til tannlegen eller legen, jeg husket ikke. For jeg var for opptatt av det fine ansiktet hans og fikk ikke med meg hva som ble sagt.
Jeg måtte slute å oppføre meg som en galning. Jeg skulle få hjelp av Gwen, men hun var tross alt sprøere enn meg. Hun ble sjokkert da jeg bablet om alt til henne. Hun shippet oss da. Hadde gitt oss et shippenavn. Chrisielle.
Jeg smilte av tanken på at vi hadde et shippenavn.
"Bø!" Jeg skvatt og falt nesten på bakken, men klarte å balansere meg. Jeg snudde meg for å se personen som skremte meg. Gwen. Selvfølgelig.
Hun gliste som en idiot og ga meg et lurt smil, mens hun dultet bort i armen min. Jeg prøvde å holde inn smilet, men klarte ikke det.
"Jøss, du er virkelig forelsket. Det hadde jeg faktisk aldri sett for meg." sa hun og lenket armen sin fast rundt min. Vi begynte å gå med retningen mot skapene våre.
"Jeg må slutte å være så obvious. Hvis jeg fortsetter og oppfører meg som en tulling, vil han merke det med en gang. Hjelp meg, Gwen." ba jeg og sukket.
Jeg ønsket ikke at han skulle få vite at jeg likte han fordi jeg var redd for å bli avvist. Samtidig kanskje hvis han visste, ville han like meg tilbake? Etter det som skjedde, lurte jeg på om jeg var en del av grunnen til at han slo opp med Ellena?
Danielle, slutt å tro så mye om deg selv.
Neinei, det kunne ikke være. Nå gikk jeg overstyr her. Jeg måtte klare å kontrollere følelsene mine og ansiktsuttrykkene mine.
"Ja, jeg skal hjelpe deg. Både Emma og jeg."
"Nei! Du kan ikke fortelle henne ennå. Jeg er redd hun blir å fortelle alle. Du vet hvordan hun er." sa jeg med en frykt inni. Emma var en gossip girl. Jeg kunne ikke stole helt på at hun ville holde hemmeligheten min hemmelig. Enda. Jeg måtte vurdere det litt til.
"Greit, greit. Oi, snakk om sola!"
Vi begge så på hverandre før vi så på Emma som kom springende bort til oss. På veien dyttet hun alle som var i veien for henne. Hun så ut som om hun var i en krig eller noe. Hun fikk folk til å stirre på henne. Det klarte hun veldig godt.
Da hun kom bort til oss, pustet og peste hun som om hun hadde løpt en maraton.
"Dere- dere kommer ikke...ikke til å tro hva jeg...-jeg hørte!"
Gwen og jeg ga hverandra et raskt blikk før vi så spørrende på henne.
"Hva skjer?" hvisket Gwen. Det var tross alt fullt av folk i korridoren siden timen ikke hadde begynt enda.
"Chris Greco og Ellena Thompson har slått opp!"
Jeg visste om det siden Connor sa det, men jeg trodde ikke helt på det. Nå fikk jeg bekreftet det i alle fall. Gwen visste det allerede også. Vi prøvde å late som om vi var sjokkert.
"Hvor fikk du høre det?" spurte jeg.
"Fra noen jenter som hørte det fra de såkalte venninnene til Ellena. De sa hun var et vrak nå og skulle ikke komme på skolen før hun ble bedre."
For noen venner. Dette beviste bare at Ellena ikke hadde noen ekte venner. Alt ved henne var falskt. Nå kom hele skolen til å baksnakke henne, men ikke minst Chris og. Hvordan skulle han takle det? Han kunne sikkert takle det. Han var vant med sånne ting, ikke sant?
Innerst inne håpet jeg det gikk bra med han og at han kunne takle sladder om forholdet mellom han og Ellena. Visste han at jeg visste noe om det, mon tro?
"Danielle, timen har startet! Vi må skynde oss." sa Gwen.
Ups, hadde vi stått her så lenge? Jeg så rundt meg og det var nesten ingen i gangen. Det var jo stappfull for ikke lenge siden.
"Bare gå dere, jeg må fortsatt hente bøkene mine. Vi ses til lunsjen?"
De nikket og gikk.
Jeg orket ikke å stresse. Mr Hifley kom alltid seint, kom sånn minst en halvtime for seint hele tiden og dessuten tok han ikke fravær. Historietimene hans var gørr kjedelige.
Jeg ankom skapet mitt og tok ut bøkene jeg trengte. Både til første og andre timen. Historie også kjemi. Jeg begynte å rusle sakte til andre etasjen der klasserommet lå.
"Lover girl, hvorfor er du ikke i timen?"
Jeg snudde meg og så på Connor som gikk sakte mot meg.
"Hvorfor er ikke du i timen?"
"Jeg spurte først."
"Mr Hifley." svarte jeg. Connor så ut til å skjønne med én gang.
"Hva med deg da?"
"Tjoo...nei, jeg skulle bare se på noen interessante bilder på mobilen min. Bildene som jeg tok i helga." Jeg så han fiske opp bilen fra lomma.
Nå var han på'en igjen.
"Connor, er du ikke lei enda?"
Han ristet på hodet som et barn, men heldigvis la han mobilen igjen i lomma.
"Husk, du skylder meg en tjeneste." sa han og gliste så de kritthvite tennene vises.
"Jaja, kom med det." Jeg himlet med øynene.
"Jeg skal spare deg med en så liten tjeneste, så la oss vente til jeg kommer på en større en. Oki doki, lover girl?" Jeg hatet den pipestemmen han lagde. Det var det verste jeg visste om. Om jeg ba han slutte å lage den stemmen, ville han fortsette, så jeg lot være og begynte å gå raskt fra han.
"Eyy, vent da! Vi skal til samme etasje." ropte han etter meg med den pipestemmen.
Åh nei. Jeg klarte ikke å holde ut mer med han og den pipestemmen han lagde. Så det jeg gjorde var å løpe så fort jeg kunne fra han.
***
Skoledagen hadde gått som vanlig. Bortsett fra at Gwen hadde lært meg noen triks for hvordan man kunne kontrollere ansiktsuttrykk og følelser. Så det jeg lærte av Gwen var at dersom jeg havnet i situasjoner der jeg ikke kunne kontrollere følelser, kunne jeg holde inn pusten eller skifte oppmerksomheten på noe annet, altså endre tankene. Den beste løsningen var å tenke på noe trist også puste ut og inn før man svarte (dersom crushen spurte deg noe). Dette hørtes kanskje tåpelig ut, men det funket faktisk for Gwen. Det ville vel funke på meg og? Vi fikk nå bare vente og se, men jeg håpet at jeg ikke trengte å bruke dem så snart.
Som vanlig så jeg ingen tegn til tvillingene i skoletiden, bortsett fra i morges med Connor. Det funket fint for meg, for jeg trengte ikke å se dem på skolen. Det var nok med å bo med dem.
Jeg ventet på Gwen utenfor skolen siden hun skulle kjøre meg hjem. Hun hadde historie nå med Mr Hifley og han slapp elevene ut alltid sent, sånn ti eller et kvarter etter at timen var over. Elevene hadde klaget før om det, men siden han var gammel så gjorde ikke skolen noe med det. Jeg kunne tatt bussen, men det var alltid så fullt. Samtidig gikk ikke bussen til deres nabolag. Nesten alle hadde dratt hjem, det var ikke så mange i skolegården igjen. Skolen var som et fengsel, ikke rart folk skyndte seg med å dra hjem.
Jeg sjekket om og om igjen klokken på mobilen. Plutselig plinget mobilen min. Det var fra Chris.
Så jeg rett nå? Var dette en hallusinasjon?
Jeg gned øynene og så på mobilen igjen. Det var virkelig.
Se rett foran deg ;)
Han var ikke den typen til å bruke smilefj- se rett foran meg? Jeg så rett framfor meg. Bilen til Chris sto der.
What?
Jeg bøyde meg frem for å se tydeligere. Han hadde vinduet ved passasjersetet åpent. Han så rett på meg og smilte. Jeg gikk sakte bort til bilen.
"Hei?" jeg så usikkert på han og var fortsatt litt forvirret.
"Skal du hoppe inn eller skal du til venninnen din?"
Som vanlig begynte hjerte å hamre løs ved de minste tingene han gjorde. Burde jeg sitte på eller vente på Gwen? Jeg hadde jo lyst til å være med han, men hva om ting ble kleint og jeg ikke klarte å kontrollere følelsene mine?
"Har du bestemt deg?" spurte han.
Oi, jeg innså ikke at jeg hadde latt han vente der lenge. Heldigvis hørtes han ikke irritert ut eller noe. Stemmen hans hørtes normal ut.
"Eh, ja. Jeg kan sitte på med deg." Det var det jeg hadde bestemt meg for. Hva kunne skje med en liten tur hjem? Der gutten jeg likte og jeg satt alene i en bil...
Danielle, slutt å overdrive.
Pell deg inn i bilen hans før han kjørte av sted.
Jeg satt meg inn i bilen og tok på belte før han kjørte av sted. Jeg sendte en rask melding til Gwen at jeg ble kjørt hjem. Jeg utelot ingen detaljer selvfølgelig.
"Hvordan var dagen?" spurte Chris. Jeg tittet bort på han. Han så så fokusert på med kjøringen sin. Han så ekstra kjekk der og da.
"Vanlig som betyr kjedelig." Jeg smålo av det jeg sa og så ut av vinduet.
Oi, jeg glemte å spørre han tilbake. Jeg la til raskt,
"Hva med deg?"
"Kunne vært bedre." svarte han enkelt og tappet med fingrene i rattet. Jeg turte ikke å se på han mer. Jeg var redd jeg kom til å ende opp med stirre på han.
"Åh?"
"Jeg vet ikke om du har hørt..." begynte han.
Nei, kom han til å spørre meg om jeg hadde hørt om the breakup?
Jeg håpet ikke det for det ville blitt klein for meg. Jeg kunne se fra sidesynet at han så på meg, men jeg klarte heldigvis å kontrollere meg selv. Jeg så ikke tilbake.
Bra jobba, Danielle.
Da han så at jeg ikke skulle si noe, fortsatte han,
"At Ellena og jeg har slått opp." Han sa det sakte men det var ikke tegn til vonde følelser i stemmen hans. Men var ikke dette litt for personlig for han å fortelle meg om? Vi var close, men ikke så godt til å kunne fortelle noe personlig liksom.
Jeg visste virkelig ikke.
"Ehh, ja... Jeg har hørt det. Connor fortalte meg at du slo opp med henne i går? Går det bra?" hørte jeg meg selv si.
"Det er egentlig ikke rart at jeg ikke føler meg trist eller noe. Vi var aldri en ekte ting." svarte han rett etter. Det var utrolig kjapt. Jeg håpet ikke at han skulle gå dypere for det kunne jeg ikke takle. Ikke nå.
Men så dum som jeg var med den nysgjerrigheten min, braste det ut av meg,
"Hva fikk deg til å gjøre det?"
Jeg snudde meg helt til side så han ikke kunne se ansiktet mitt. Jeg knep øynene og kløp meg selv.
Idiot, idiot.
Da det hadde gått en lang stund og han ikke hadde svart, skjønte jeg at jeg hadde gjort en stor tabbe. Jeg skyndte meg med å si,
"Unnskyld, det er ikke min sak. Du treng-"
"Noen fikk meg til å tenke hardt. At livet var mer enn dette. At det jeg holdt på med var egentlig faen meg ille. Jeg ante ikke hva jeg drev med og plutselig gikk det opp for meg hva jeg holdt på med. En viss person fikk meg til å innse at dette var ikke kjærlighet, tror jeg?" Chris flirte lavt.
Jeg skjønte så vidt hva han snakket om. Det var nok dypt. Man måtte lese mellom linjene for å forstå, noe jeg ikke var god på. Det var synd. Jeg ønsket å se på han, men jeg turte fortsatt ikke.
Jeg bare lurte på hvem han snakket om? Var det Connor? Ja, det måtte vel være det.
"Vil ikke du vite hvem den personen er?"
Det var rart. Alltid hadde jeg vært den som spurte, men hvorfor føltes det som om han ville fortelle meg ting?
Jeg så på han og vi fikk raskt øyekontakt, men så brøt han det. Forståelig, han kjørte tross alt. Denne gangen turte jeg endelig å se på han.
"Hvem er det?" spurte jeg. Jeg så han først nøle, men så åpnet han munnen,
"Det er d-" Akkurat da ringte mobilen min. Snakk om dårlig timing. Jeg sjekket displayet.
James Collins, sto det.
Jeg så opp og la blikket på Chris. Han så et sekund på displayet mitt, før han så på meg. Han svelget og så vekk mens han nikket sakte til seg selv. Hva skulle det bety?
Mobilen sluttet å ringe, men så begynte den å ringe igjen. Jeg kunne høre en hint av sukk fra Chris før jeg hørte han si med en plutselig kald og monoton stemme,
"Ja, har du tenkt til å ta den eller hva?"
Det var som om han på mindre enn tretti sekunder hadde forvandlet seg totalt. Både ansiktsuttrykket og stemmen.
Hva i all verden skjedde?