Alicia sitt perspektiv
Neste dag bestemmer jeg meg for å dra på joggetur før skolen starter, og lar øreproppene ligge igjen hjemme, noe jeg egentlig aldri gjør.
Jeg har jogget i cirka tjue minutter i det jeg kommer frem til vannet, og det er ingen her. I håp om at jeg skulle få tankene på noe annet tok jeg denne joggeturen, men uansett hvor jeg går, hva jeg ser, hva jeg hører, så tenker jeg kun på Alan.
Vi hadde kysset for første gang her. I vannet.
Plutselig hører jeg en flaske knuse, og jeg skvetter til. Hvor kom den lyden fra?
Vannet ligger ganske skjermet til, og jeg blir plutselig redd for at noen skal komme, og at ingen kommer til å se meg dersom det skulle skje noe..
«Din jævel» hører jeg en manne stemme si etterfulgt av noe som høres ut som et slag.
Av ren nysgjerrighet går jeg mot lyden, og blir ført inn til en liten skog som ligger rett ved vannet. Jeg skjønner egentlig ikke hvor jeg henter modigheten min fra..
Jeg blir satt ut i det jeg kommer til en liten bålplass og synet som møter meg er Jonas. Mannen som prøvde å overfalle meg hjemme på en av de første festene, og han som plystret etter meg når jeg var ferdig hos frisøren. Jeg får frysninger..
Men det er ikke Jonas som skremmer meg mest, det er Alan som akkurat i dette øyeblikket treffer Jonas med knyttneven i ansiktet, slik at han vakler bakover. Nei. Hva er det som skjer?
Alan slåss.
«Vel, har vi ikke fått besøk» hører jeg Jonas si med den ekle stemmen sin, og Alan snur seg mot meg umiddelbart.
Jeg gisper i det jeg ser ansiktet til Alan. Han blør fra et kutt i ansiktet og øynene hans er blanke av alkoholen han må ha drukket.
«Hva er det som skjer, Alan?» spør jeg , og jeg vet at han kan se på meg hvor redd jeg er.
Istedenfor å besvare spørsmålet mitt roper Alan ut sint «stikk».
Alan har vært sint på meg tidligere, men jeg har aldri sett han slikt som dette.
Jeg stivner til i det jeg ser Jonas slenge inn et nytt slag i kjeven til Alan, og han faller ned i bakken. Nei!
Jeg løper bort til dem, før jeg steller meg foran Jonas som jeg egentlig frykter. Hvis han slår nå så treffer han meg, og ikke Alan.
«Alicia, jeg sier det ikke en gang til. Stikk for Helvette» hører jeg Alan si bak meg, men jeg blir stående foran Jonas. Stemmen til Alan er annerledes nå, akkurat som om jeg kan høre en antydning til redsel.
Plutselig kjenner jeg noen tar hardt tak i armen min, og drar meg unna. Det er Alan.
Jeg kan høre Jonas le ved bålplassen, mens jeg må løpe for å holde følge med Alan, i det han drar meg unna til vi har kommet oss bort fra bålplassen.
«Det gjør vondt, Alan» sier jeg smertefullt, og han slipper meg, før han roper til meg «Hva i helvette var det der? Jeg ba deg stikke».
Det eneste jeg klarer å konsentrere meg om er såret hans over øyet, som det renner blod fra. Jeg kan se antydning til en mørk blåfarge ved kjeven hans. Jeg hater å se han slikt som dette.
«Hvorfor slåss du med Jonas?» spør jeg nysgjerrig, og han rister oppgitt på hodet.
«Det er ikke din business Alicia» svarer han med sammenbitte tenner.
Selvfølgelig. Det var det svaret jeg forventet meg, men jeg liker fortsatt ikke at han slåss.
«Du burde rense såret ditt» begynner jeg, før han plutselig avbryter meg «Ikke lat som om du bryr deg om meg, Alicia».
Jeg kan kjenne lukten av alkohol.
Jeg kjenner plutselig en voldsom trang til å passe på han, og det stresser meg at vi har forelesing om kun to timer.
Ikke snakk om at Alan skal i den forelesingen. Han kommer til å få en streng straff om han møter opp så beruset på skolen.
«Ja, jeg bryr meg om deg» svarer jeg så ærlig at jeg blir overasket over meg selv, og jeg kan se at ansiktet hans forandrer seg. Han ser overasket ut.
«Så hvorfor forteller du meg at vi ikke kan møtes lenger, eller at jeg ikke får ta på deg?» slenger han ut snøvlende. Shit, jeg burde få han hjem.
Jeg vet ikke hvorfor, men det er lettere for meg å være ærlig nå som han er full. Det er noe rart vet det, jeg vet det.
«Fordi» begynner jeg, men jeg stopper meg selv.
Jeg hever skulderen som om jeg ikke vet, men han lar meg ikke slippe unna så lett, så han krever «Fortell meg, Alicia».
Jeg kommer plutselig på en ide.
«Hvis du lar meg bli med hjem til deg og hjelpe deg med å rense sårene dine, så skal jeg fortelle» foreslår jeg, og han nikker bekreftende.
Når vi kommer hjem til Alan er jeg glad for at alle de andre studentene som bor der har dratt til universitetet, og det stresser meg litt at jeg ikke får dratt på forelesing.
«Skal ikke du på forelesing?» spør Alan der han sitter på dolokket og tar en slurk av vannglasset jeg hentet til han. Heldigvis virker det som om gåturen hjem gjorde han litt mindre full.
«Ikke når jeg må passe på deg» forklarer jeg, før jeg finner frem førstehjelpsskrinet i skapet på badet.
Jeg hører han flire, før han sier «Jeg klarer å passe på meg selv».
Jeg finner frem en bomullsdott før jeg spruter på litt desinfisering som skal rense såret.
Jeg steller meg mellom beina hans, før jeg glemmer bomullen mot såret og jeg kan se at han kniper igjen øynene av svien, og jeg blir sjokkert i det han plutselig tar tak i lårene mine og klemmer til.
«Alan» nærmest hvisker jeg, og til min overraskelse beklager han seg og tar bort hendene sine.
Jeg klarer ikke å skjule at de korte berøringene tente meg. Jeg møter blikket hans, og de vakre og dype grønne øynene hans treffer mine. Skjærer igjennom meg, og uansett hvor mye jeg hater å innrømme det, begynner jeg å falle for han. Virkelig falle for han.
«Er du snart ferdig eller?» hører jeg Alan spørre, tydelig preget av svien.
Jeg blir dratt ut av tankene mine, og renser kjapt ferdig såret hans, før jeg setter på noen strips i håp om at det skal gro fint.
«Jeg liker deg bedre uten disse sårene, Alan» sier jeg lavt, men jeg vet at han kan høre meg.
Han skiller leppene sine fra hverandre, før jeg kan se antydning til tungen hans som sklir bortover leppen hans. Det tenner meg.
«Jeg trodde ikke du likte meg i det hele tatt» svarer han, og jeg rødmer. Søren, jeg er avslørt.
«Jeg liker deg når du er den snille versjonen av deg selv» forklarer jeg videre, og han smiler.
«Rumpen din er forresten sykt deilig i denne tightsen» skifter han plutselig samtale emnet.
«Hvordan vet du det?» spør jeg nysgjerrig, med tanke på at jeg står med ansiktet vendt mot han.
«Fordi jeg ser på kroppen din hele tiden, det går ikke an å ikke legge merke til rumpen din i den stramme tightsen» forklarer han, og jeg blir satt ut.
Jeg er så svak for han. Senest i går sa jeg til meg selv at jeg skulle holde meg unna, men her står jeg mellom beina på han.
Jeg tar tak i et hår lokk som har falt ned i pannen hans, før jeg drar det bakover.
«Du er den deiligste damen jeg vet om, du vet det ikke sant?».
Jeg rødmer, før jeg minner han på «Med tanke på alle damene du har vært borti har jeg vanskeligheter med å tro på det».
Det må være alkoholen som snakker.
Han setter seg litt opp slik at vi kommer enda nærmere hverandre.
«Det er sant! De andre damene er ikke i nærheten engang» fortsetter han. Jeg rister på hodet før jeg svarer «Nå er det alkoholen som snakker».
Han himler med øynene.
«De ti glassene du har tvunget i meg med vann og gåturen hjem gjorde meg ganske edru igjen» forklarer han, før han låser fast blikket sitt i mitt. Grønt mot blått.
Jeg merker at pusten min forandrer seg. Det er ikke vanlig at han oser meg ned med sånne komplimenter.
Jeg manner meg opp før jeg sier «Men de er mye bedre enn meg når det gjelder». Det stopper opp, før jeg prøver igjen «Du vet». Han ser på meg forvirret før han spør «Sex?».
Jeg blir flau bare jeg hører han si ordet, og jeg vet at han kan se det. Jeg nikker bekreftende.
«Baby, du har aldri hatt sex. Du er så uerfaren» begynner han, før jeg stopper han og sier ærlig «tanken på at du har sex med andre jenter gjør vondt». Han skal til og si noe, men stopper opp. Han sitter bare og ser på meg. Og jeg blir plutselig redd for at jeg var for ærlig.
Han strekker ut hånden sin, før han drar fingrene sine langs leppene mine. Hva gjør han? Jeg skiller leppene for å lettere puste inn luften som plutselig har blitt mye tyngre.
«Alan si noe» klarer jeg så vidt å få frem. Jeg merker at pusten hans har forandret seg.
«Jeg har så lyst til å ta på kroppen din at du aner ikke» begynner han, og før jeg vet ord av det har jeg presset leppene mine mot hans. Dette er svakheten min. Jeg er altfor svak til å stå imot tiltrekningen jeg føler ovenfor Alan.
Han besvarer kysset mitt grådig, før hendene hans flytter seg til rumpen min og han klemmer til. Den varme tungen hans utforsker min, og jeg kan kjenne det gå sterke strømninger gjennom kroppen min.
Plutselig trekker han seg unna meg, mens han holder hånden sin rundt nakken min, før han sier navnet mitt litt andpusten. Han ser på meg litt forvirret, før han sier «Du sa til meg at jeg aldri fikk røre kroppen din igjen». Han minner meg på replikken jeg hadde.
Jeg er altfor redd for at han kommer til å såre meg igjen dersom jeg gir han en ny sjanse. Jeg vet at han kommer til å såre meg. Allikevel takler jeg ikke å stå imot denne tiltrekningen jeg føler for han..
«Jeg vil ikke være en av mange» nærmest hvisker jeg, før jeg svelger unna klumpen i halsen min. Han ser på meg før han rynker bryna sine. Det er akkurat som om han tenker over noe, før han svarer «Jeg trenger ikke de andre, hvis jeg får lov til å ha deg».
Jeg gisper i det ordene treffer meg. Det tror jeg må være det fineste han noensinne kunne sagt. Jeg klarer ikke å la være å smile, før jeg svarer «Da får du lov», og han speiler smilet mitt.
Vet jeg egentlig hva jeg har sagt ja til nå? Jeg kjenner glede ovenfor ordene han nettopp sa, samtidig som jeg kan føle på redselen.
------------------------------------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alan har fortalt Alicia at han ikke trenger noen andre hvis han kan få henne, og endelig får vi se en annen oppførsel fra Alan ♡
Gjerne stem og kommenter dersom du likte kapittelet, så kanskje jeg poster kapittel 22 allerede i kveld ♡♡
I neste kapittel blir det hett 🔥
Gled dere!