#URETTET
-------------------
"Så du sa at venninna di kunne ikke komme?"
Jeg nikket. Det var utrolig kjipt at Gwen ikke kunne komme. Hva skulle jeg gjøre uten henne liksom? Hun hadde ærender som måtte gjøres akkurat i dag, så det fikk vel være. Så jeg endte opp med å gå på festen med tvillingene eller bare Connor. Jeg satt på, han var skyssen min som vanlig, mens Chris skulle vel gjøre sitt før han skulle til festen.
"Så synd. Hun er spesiell, den venninna di."
Jeg snudde meg brått mot Connor. Æresord, hvis han prøvde seg- Da han fikk se uttrykket mitt, begynte han å le høyt.
"Ikke på den måten. Jeg husker da hun ba meg stoppe midt i trafikken for hun ble sur på meg. Det er ikke akkurat normalt, er det vel?"
Jeg slappet av og trakk på smilebåndet.
"Connor, er du sikker på at jeg har på meg det rette antrekket?" spurte jeg usikkert og bet meg på leppa. Jeg hadde på meg en Tommy Hilfiger t-skjorte brettet ned i denim jeans med en skinnjakke ovenpå. Jeg følte at en kjole ville bli too much, men tydeligvis ikke for Connor hadde på seg en hvit og dyr skjorte der han hadde åpnet de to første knappene med dressbukse pluss belte. Skulle han på en sånn fancy galla eller en skolefest? Jeg hadde ingen anelse.
Connor skannet antrekket mitt og det så ut som om han holdt inn latteren, men likevel sa han,
"Ja, det er jo tross alt en skolefest."
"Det går fint, bare slapp av."la han til og prøvde å berolige meg. Det funket lite grann.
"Vi blir å ha det så artig, vi to." Selv om jeg ikke så på han, kunne jeg kjenne gliset klistret på ansiktet bare av å høre stemmen hans. Plutselig strømmet ulike tanker inn i hjernen. Mente han at han ville...? Skulle jeg bli som jentene de drev og tullet rundt med? Nei, han mente sikkert ikke det på den måten.
Connor måtte ha skjønt at jeg drev og tenkte på noe siden jeg var helt stille og ikke svarte han. Han kremtet og spurte,
"Hvorfor så fjern, er det noe galt?"
Det var tross alt bare vi to i bilen. Jeg hadde bare denne ene sjansen. Ville ikke akkurat ha turt å spurt noe dersom Chris var her. Burde jeg ta sjansen og spørre om ryktene om dem? Det var ikke rykter, for jeg hadde sett det med mine egne øyner uansett. Jeg bet meg hardt i leppa og tenkte for harde livet. Jeg tenkte på konsekvensene som ville følge etter om jeg hadde spurt.
"Jeg har hørt ting..." begynte jeg.
"Om?"
Jeg åpnet munnen, men lukket den straks for jeg innså at vi hadde ankommet destinasjonen. Selvsagt kjente jeg igjen huset. Det digre huset. Det var sikkert plass til over hundre personer. Et par blokker til og vi ville ha vært ved huset mitt. Connor svingte inn og mens han parkerte spurte han igjen,
"Du hadde hørt ting om...?"
Jeg kunne høre høyt musikk fra huset til Edward. Det var mange folk som var på vei inn mot huset. Siden vi allerede var fremme, hadde jeg ikke lyst til å ødelegge stemningen. Dermed svarte jeg kjapt,
"Glem det. Det er ingenting spesielt."
Connor hadde parkert og slått av motoren. Han tok av seg beltet og gransket meg. Jeg tok av meg beltet og prøvde å se på alt annet enn han. Jeg var så åpenbart og var lettlest.
"Okei, hvis du sier det så."
Jeg pustet lettet ut. Vi begge gikk ut av bilen med et smil rundt munnen for plutselig lyste det overalt i hagen til Edward. Det var nydelig.
"Klar til å feste, prinsesse?" Connor dultet bort i meg mens vi begynte å gå bortover. Han hadde det gliset som fikk meg til å smile.
"Egentlig ikke."
***
Festen var i full gang og selvfølgelig var det folk overalt. Stua var på en måte i to etasjer så dersom man gikk ned, kom han til dansegulvet mens oppe var det sånn sitteplasser der man kunne spise og drikke.
«Wohooo!» Plutselig klemte en tilfeldig fyr meg mens han ropte i øret mitt. Jeg kom til å bli døv hvis jeg ble her lengre. Han luktet alkohol, definivt drita. Jeg dyttet han unna og lagde en grimase til Connor.
Han bare flirte.
«Jeg skal bare hilse på noen kompiser, så kommer jeg straks tilbake. Du kan se deg rundt i mens. Ikke ha det for artig uten meg.» sa Connor og blunket så forsvant han like fort. Jeg håpet han skulle holde løftet sitt. Jeg kjente ingen her og orket ikke heller å lone.
Kanskje noe å drikke ville gjøre denne festen bedre. Ikke noe altfor sterk selvfølgelig, kanskje en cider. Jeg dro bortover til der det var drikke og snacks. Ikke altfor langt unna fikk jeg øye på Ellena og en fyr - ikke Chris- kline og holdt på å spise hverandre opp. Hvor i søren var Chris? Jeg visste ikke at de var med andre i offentlighet også. Hva visste vel jeg?
Tanken på Chris og Ellena fikk meg til å ta opp en flaske så prøvde jeg å lese hva som sto på den. For sikkerthetsskyld så jeg ikke skulle bli full eller noe. Første gang på fest og bli helt full hørtes ikke særlig fristende ut. Det var ikke akkurat så lyst, så jeg måtte knipe øynene for å lese. fire-fem prosent. Jeg så ikke ordentlig men fire-fem prosent kunne ikke gjøre meg drita. Jeg tok et slurk om gangen. Hvorfor var smaken så annerledes? Det var bittert og nesten kvalmende. Likevel siden flaska var såpass liten så jeg drakk opp alt. Jeg ønsket ikke å kaste bort noe.
Ikke så lenge etter ble det plutselig varmere i rommet og jeg kunne ikke se klart lenger. Hva hadde de gjort med lyset? Jeg slet med å holde øynene åpne og ting snurret seg rundt meg. Jeg måtte til toalettet så fort som mulig. Jeg ble stoppet av Connor mens jeg gikk.
«Du kom tilbake!»
Connor må ha skjønt at noe var på ferde her så han kom nærmere meg og luktet på meg.
«Jøss, har du allerede drukket?»
«Neihei,» Jeg slapp ut et lite rap så begynte jeg å flire høyt. Så artig dette var. Hva var galt med meg? Connor tok flaska fra hånden min og gransket på den.
«Femti prosent og du, engelbarnet, er selvfølgelig drita.» Connor lo høyt og klappet med hendene.
Femti prosent!? Jeg overså visst noe, jeg. Ikke rart jeg følte meg som et vrak. Plutselig var ikke dette så artig lengre.
«Flytt deg!»
«Vent, hvor skal du?» ropte Connor da jeg begynte å tusle bort forbi han.
«Bare ha det gøy, du. Jeg må på do.» sa jeg og dyttet Connor unna og fikk meg heldigvis til toalettet uten noen problemer. Selvfølgelig klarte jeg å spy i doet og det var ikke særlig tilfredstillende. Dette sugde hardt. Jeg vasket ansiktet og brydde meg ikke om sminken var ruinert. Det var det siste jeg tenkte på.
Det føltes litt bedre men humøren min sank og jeg hadde bare lyst til å dra hjem. Jeg var forsatt litt svimmel ennå. Skulle ønske Gwen var her. Hun ville visst hva vi skulle gjøre. Jeg kunne ikke akkurat be Connor kjøre meg hjem ettersom vi ankom for ikke så lenge siden men det var verdt et forsøk.
Jeg tvang meg selv til å gå ut av badet for å finne Connor. Jeg letet overalt men Connor var til ingen stede oppe. Kanskje han var nede og danset. Jeg gikk ned sakte men sikkert, mens jeg prøvde å ta kontrollen synet mitt. Jeg trengte meg gjennom folkemengden som danset og så ut til å ha tidenes beste kveld. Så fikk jeg øye på Connor. Han var ikke akkurat alene. Han hadde to jente på hver sin side og han delte spytt med hver og en av dem. Han byttet fra den ene til den andre så begge skulle få en bit av han.
Helt utrolig.
Jeg fikk endelig sett Connor bevise at ryktene var sanne. Hva var det neste? At han hadde trekant med dem? Det forbauset meg ikke. Jeg kjente irritasjonen begynte sakte og sikkert ta kontrollen over meg. Jeg hadde nettopp spydd. Jeg luktet. Jeg var svimmel. Jeg var ikke i humør. Jeg ville hjem.
Jeg tok meg til motet og gikk til dem. Connor og jentene hans så ikke ut til å legge merke til meg. Jeg kremtet høyt,
«Connor, kan du kjøre meg hjem?»
Han stoppet et ørlite sekund og så på meg før han holdt på med jentene igjen. Så flott at han ignorerte meg. Jeg himlet med øynene og krysset armene.
«Connor!»
En av jentene trakk seg fra Connor og stirret olmt på meg.
«Din hurpe, kan du ikke se at han er opptatt? Gå hjem og se på deg selv i speilet.»
Hun begynte å kline med Connor igjen rett etter. Jeg sperret opp øynene. Sa hun nettopp det der til meg? Okei, jeg var klar over at sminken min var føkka opp, men denne bimboen altså gikk meg på nervene. Jeg var allerede i dårlig humør, jeg trengte ikke å få det verre av en bimbo. Ut av impuls, dyttet jeg bimboen som snakket stygt til meg unna Connor. Connor og den andre jenta trakk seg unna.
«Hva faen!?» Bimboen ga meg et drepende blikk, før hun angrep meg. Hun lugget meg i håret og dyttet meg. Jeg hylte. Selvfølgelig svarte jeg henne tilbake ved å slå til henne. Hun hylte enda høyere. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ha en catfight med noen. Der tok jeg virkelig feil. Nå blandet Connor seg inn og sto mellom oss så vi ikke fikk drept hverandre. Jeg var så sinna at jeg ikke ante hva jeg var i stand til å gjøre.
Jeg måtte få meg vekk.
«Camille, gå.»
Så denne bimboem het Camille ja. Det passet ikke henne i det hele tatt. Hun fortjente å bli kalt en heks eller et troll. Camille skulle til å protestere men et blikk fra Connor og hun forsvant. Connor trakk seg fra meg. Hadde Connor i det hele tatt drukket? Hørtes ikke sånn ut. Han luktet heller ikke noe. Så han ignorerte meg med vilje, jasså.
Den andre jenta klengte seg til han igjen og prøvde å få til den stunden de nettopp hadde, men Connor trakk seg unna og hvisket noe til henne så forsvant hun og.
Herlig.
«Du er virkelig en flott fyr, Connor.» Jeg begynte å rusle over på andre siden mot verandaen. Kanskje frisk luft ville hjelpe meg med å roe meg ned.
«Hva har jeg gjort? Var ikke jeg som nettopp var innvolvert i en catfight.» Jeg kunne høre Connor følge etter meg. Jeg skulle til å svare han tilbake hvis det ikke var for hva jeg så ikke så langt fra dansegulvet, ved vinduet. Hjertet sank og knøt seg til en hard klump. Ting ble plutselig hundre ganger verre. Chris sto tett inntil Ellena og begge spiste hverandre opp sånn ærligtalt. Han hadde hendene sine plassert på rumpeballene hennes. De var sikkert falske. Det gjorde vondt å se på akkurat denne 'scenen'. Det var den siste dråpen. Jeg holdt ikke ut lengre. Alt rant over meg samtidig.
Irritasjonen. Tristheten. Sinnet. Besvimmelsen. Sårbarheten.
Jeg skyndte meg ut til verandaen. Heldigvis var det ingen her ute. Jeg prøvde så hardt å holde tårene nede men uten hell. Jeg sukket forbannet på meg selv. Hvorfor kom jeg i det hele tatt? Hva forventet jeg? At jeg skulle ha det super gøy som om livet var dans på rose?
Jeg satte meg ned på kneet og skjulte ansiktet med hendene så Connor ikke skulle få se meg grine. Jeg kjente Connor satte seg på huk og tok på skulderen min.
«Danielle, er du oke-»
«Nei, jeg er ikke okei!» utbrøt jeg og reiste meg opp. Jeg kunne ikke brydd meg lengre om han så meg gråte. Jeg måtte få alt ut.
Connor så sjokkert ut og reiste seg opp sakte.
«Alt er deres skyld. Dere er så-så fryktelige! Dere har ikke hjerter, virkelig.» Jeg kjente stemmen min skalv.
Connor åpnet munnen men lukket den raskt igjen. Ingenting å si. Han så veldig sjokkert og forferdet ut.
«Dere er forferdelig personer. Leker med følelsene til uskyldige jenter for så å kaste dem og såre følelsene deres. Hvorfor gjør dere dette? Hvem tror dere at dere er!?» nærmest ropte jeg og stirret hardt på han.
«Jeg har prøvd å finne opp ulike grunner til hvorfor dere oppfører dere sånn som dere gjør, men jeg har ikke funnet noe. Jeg skjønner ikke. Ikke bare knuser dere uskyldige jenter... jeg- jeg ville ikke tro på ryktene som skremte vettet av meg. Jeg ville virkelig ikke det, men i kveld beviste dere meg hvem dere virkelig er. De sier lykkelig uviten. Det er søren meg sant.» Jeg fikk dårlig samvitighet for at jeg tok ut all sinnet på Connor. Det var ikke bare hans skyld, Chris hadde en større del i dette. Han hadde fått en stor impakt over meg. Det knuste meg å få vite at han alltid var med andre jenter.
Jeg var tross alt forelsket i han.
«Dere er dårlige personer og klarer ikke å gjøre opp for det. Hvordan kan dere ha samvititgheten til å fortsette sånn? Jeg er skuffet. Jeg-jeg er veldig såret. Å se på han med andre jenter rett foran øynene mine. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle falle rett i fellen hans. Han fikk hjertet mitt uten å prøve engang...»
«Hvem tror han at han er!?»
Tårene rant som foss. Jeg var kanskje ikke hundre prosent drita men jeg sa alt jeg hadde på hjertet. Kunne si jeg var mer full enn edru. Jeg kom til å angre i morgen, men kanskje dette bare var en sykt drøm?
«Danielle...»
«Unnskyld Connor. Det var virkelig ikke meningen... Det er ikke deg, men Chris. Jeg-jeg har virkelig falt-»
«For han...» Med det samme jeg var ferdig med setningen, dukket Chris opp ute av det blå. Jeg kunne skimte han litt. Jeg kunne ikke konsentrere meg. Hvor i søren kom han fra? Jeg trodde han hadde det opptatt med den lille kjæresten hans? Jeg kunne ikke la være å sperre opp øynene, forskrekkende. Plutselig ønsket jeg at jeg kunne synke langt ned i jorda. Hvor kom han plutselig fra?
Selv om jeg bare var halveis edru, kunne jeg lese ut fra ansiktsuttrykket hans at han var sjokkert. Det betydde bare én ting.
Han hadde hørt alt sammen.
Oisann.
--------------
Whats happening? 0.0
Lots Of Loves<3
~Amyswattys