Jeg fortet meg ut av folkemengden, og løp bortover. Var jeg det neste offeret? Jeg løp og løp. Jeg løp mellom hus og mennesker. Eric så forbauset på meg da han så meg. Så fort jeg fikk tak i armen hans, dro jeg han bortover. Jeg ville vekk, og det med en gang. Enten med eller uten ham. Eric var sterkere enn meg, og derfor holdt seg der han sto. ”Hva er det Diana?” spurte han meg. ”Jeg kan forklare det senere. Vi må vekk nå!” peste jeg.
”Diana?” Han ville ha en forklaring.
”Eric, jeg kan forklare det senere. Stol på meg!”
Jeg dro han i armen igjen, og Eric kjempet ikke imot meg lenger. Vi løp bortover i sikk sakk mellom menneskene. Jeg holdt Eric hardt i hånden, og jeg førte han bortover. Til slutt kom vi til skogen. Vi løp gjennom skogen. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle. Det eneste jeg hadde tenkt var å komme til et sted der jeg kunne puste ut litt. Jeg stoppet. Jeg tenkte at vi hadde kommet godt nok inn i skogen nå. Jeg var andpusten og det samme var Eric. Jeg satte meg rett ned på den kalde bakken med ryggen lenende mot et tre.
”Hva er det som skjer?” spurte han meg da han hadde fått igjen pusten. Jeg kjente tårene presse på. Tårer rant nedover kinnene mine. Jeg klarte ikke å få bildet av Carolines lik ut av hodet. Eric så tårene mine, og gikk og satte seg ved siden av meg. Han tok armene sine rundt meg. ”Caroline er død.” Det var den eneste setningen jeg klarte å si. Eric virket forbauset og lei seg på samme tid. Eric hadde kjent Caroline i mange år. ”Hva skjedde med henne?” Jeg kunne høre at han var nesten på gråten. Jeg sukket. Jeg prøvde å snakke, selv hvor vanskelig det var. ”En som… heter… Simon og ... ”- Jeg holdt pusten. Det var vanskelig å si det andre navnet.
- ”… Ray… De drepte henne,” sa jeg mens mange andre tårer spratt ut av øyekrokene mine. Nå kunne jeg se noe fuktig i øynene til Eric. Jeg lente hodet mitt mot skulderen hans. Alt virket så håpløst. Jeg hadde jo blitt fortalt at Ray var en morder, men jeg ville ikke høre ordentlig. Jeg hadde vært så naiv. Sinne og anger fylte meg nå.
”Jeg trodde på han! Jeg trodde han kanskje hadde forandret seg!” ropte jeg med tårer og i raseri. Jeg tenkte tilbake da Mester George fortalte om Ray. Han fortalte om da Ray hadde vært elev sammen med en gudinne, og senere drepte denne gudinnen.
Jeg kunne kjenne den kalde vinden piske meg lett på kinnet. Jeg var helt sikker på at tårene mine ville snart fryse til is. Jeg tok armene mine rundt Eric. Eric var den eneste vennen jeg stolte fult og helt på. Og den eneste jeg elsket mest av alt…
***
Vi var hos George. Vi satt rundt bordet. ”Brukte han sverdet for å drepe Caroline?” spurte George meg. Jeg nikket. Jeg hadde fortalt han alt om hva jeg hadde sett, og hva som hadde skjedd med Caroline. Det så ut som om George var i sine egne tanker nå. Han hadde blikket sitt bort fra Eric og meg. Han så heller ned i flammene i peisen. Jeg så bort på Eric om han kanskje visste hva George tenkte på, men Eric trakk på skuldrene. Jeg satte blikket mot George igjen. ”Hva er det med det sverdet? Hva er det som er så spesielt med det?”
George snudde hodet sitt rolig mot meg. Blikket hans var engstelig. ”Sverdet kan drepe en gudinne, og det kan ikke et normalt sverd gjøre.”
”Finnes det flere sånne sverd?” spurte Eric.
”Ja, men de er svært sjeldne.”
”Jeg syns personlig, at vi burde redde alle gudinner vi klarer å finne. Gi dem trygghet og beskyttelse,” sa jeg bestemt.
”Ja du kan jo prøve du. Si ifra hvis du finner en,” sa Eric ironisk. Jeg sendte han et irriterende blikk, og så bort på George etter støtte. George ristet på hodet, da han så blikket mitt.
”Jeg er helt enig med Eric. Gudinnene gjemmer seg nok i skjul, og de vil ikke stole på noen. De eneste de vil stole på, er en som dem selv. Hvis du kjenner godt noen som er en gudinne, kan du kanskje få gudinnene til å stole på deg.”
Jeg så på Eric, også bort på George igjen. Hvis de bare visste. Jeg hadde holdt løfte til Caroline. Jeg hadde ikke sagt at jeg selv var en gudinne. Men hva visste jeg mer om gudinner? Hvordan kunne jeg vite om noen var en gudinne selv? Jeg smilte for meg selv. Gudinner stoler på meg, fordi jeg er som dem selv.
Jeg våknet som om tiden hadde stoppet og nå hadde den plutselig begynt å gå igjen. Jeg så bort på Eric og George. Jeg hadde vært i mine egne tanker. Eric og George smilte lurt, og blikkene var nysgjerrige. De hadde lagt merke smilet mitt, da jeg hadde vært i mine tanker.
”Hva er det du tenker på?” spurte Eric meg lurt.
”Kjenner du noen som er en gudinne?” spurte George med det samme smilet som Eric.
Jeg så på dem en etter en flere ganger. Hva skulle jeg si til dem?
”Jeg bare tenkte på å finne en gudinne,” løy jeg mumlende.
Det virket som om de trodde meg, fordi de gikk sjapp på et annet emne. Jeg så ned i bordet. Det gjorde vondt å lyve til dem.
”Jeg syns vi burde drepe alle som er medlem av gudinneutsletterne! Vi burde hevne oss!” Eric var bestemt. Jeg kunne se at øynene hans glødet av tanken på hevn, men samtidig kunne jeg se lengselen og sorgen etter Caroline. Eric så bort på George og meg etter hva vi syns.
”Ja, men hvis vi skal ta hevn, må vi legge en god plan,” sa jeg. Eric og George nikket enig. Plutselig knakk Eric nesten helt sammen. Han reiste seg fort opp fra stolen, og bar stolen over hodet. ”Caroline fortalte meg ingen ting!” ropte Eric før han kastet stolen hardt ned i tregulvet. Jeg skvatt av den høye lyden, og så skremt på Eric. ”Hvis hun bare kunne fortelle meg dette, kunne jeg ha reddet henne!”
”Du kunne ikke ha reddet henne før, eller den dagen hun døde. Jeg er helt sikker på at Caroline ikke ville ha deg innblandet. Alle de som er gudinner og selv de som bare vil beskytte dem, kan dø akkurat som Caroline,” sa George trøstende, men det så ikke ut som det hjalp noe særlig. Eric hadde det samme utrykket. Raseri. Utrolig nok satte Eric seg ved bordet igjen allikevel.
George fortsatte: ”I gudinnenes natur gjennom i tusenvis av år, måtte de alltid frykte folk. Selv de dem elsket eller stolte på. Det var så mange som ville ha dem drept, og så mange som ville ha gudinnenes krefter. Det kunne være folk som prøvde å få gudinner til å bli venn med dem, også deretter ta kreftene dems. Til slutt gjennom årene, har det bare blitt færre og færre av gudinner. Så i mitt syn, er det ikke rart at Caroline ikke har sagt noe til deg.”
Raseriet til Eric hadde blitt borte. Nå hadde han bare hørt lyttende til det George hadde å si. Eric så ned i bordet. Etter en stund satte George blikket sitt mot meg. ”Dette høres kanskje litt rart ut ettersom det som har skjedd tidligere i dag, men du må nok gå hjem til Ray William.”
”Hva!” hørte jeg fort Eric rope, før jeg i det hele tatt klarte å svare George selv. ”Diana skal vel ikke til den gærningen?!”
George virket nesten litt sliten av ropene hans. ”Det er best at-” begynte George, før han ble avbrutt av Eric. ”Hun kan ikke dra tilbake dit! Vi vet jo ikke hva han kommer til å gjøre med henne?!”
George var rasende på han nå. ”Kan ikke du lære deg å være stille?! Hvis ikke Diana kommer til Ray før natten, kommer han nok til å være mistenksom. Han kommer til og kanskje lure på om Diana er på gudinnenes side. Og husk at alle som ville finne på å hjelpe gudinner vil bli drept!”
Eric trakk seg litt tilbake. George snudde seg mot meg igjen. ”Når du kommer til Ray, må du ikke få panikk. Bare gjør det Ray ber deg om. Hvis han skulle spørre deg om hvilken side du er på, så si at du er på hans.”
Ja, for når jeg kommer dit har jeg jo tenkt til å fortelle at jeg støtter gudinner, tenkte jeg sarkastisk og himlet med øynene inni meg.
***
Jeg skalv over hele meg, ikke fordi det var kaldt, men tanken på og kanskje miste livet mitt i dag. Før jeg gikk ut av døren, fikk jeg trangen til å fortelle Eric om hva jeg føler for han; men jeg ble straks i tvil. Hva om dette ikke var den siste dagen min? Hva om jeg ikke skulle dø i dag? Hva om han ikke følte det samme?
Jeg hadde fått låne en hest Eric hadde, så jeg rei på den hjemover til Ray. Da det var noen meter igjen, begynte jeg å gråte. Jeg hadde ikke lyst til å gråte. Jeg hadde lyst til å være sterk. Plutselig hørte jeg en lyd bak noen trær i skogen. Jeg fortet meg å tørke bort tårene mine med hånden, og prøvde å skjerpe meg. Jeg hadde hodet rettet mot der lyden hadde kommet fra. Det var mørkt ute, så det var vanskelig å se. ”Hvem der?!” ropte jeg. Det begynte å komme flere lyder bak trærne. En person kom fram fra hjemmestedet sitt. Det var vanskelig å se ansiktet til personen. Redsel og panikk fylte seg i brystet mitt. Det kunne ikke være....?
=========================
Gjerne kommenter om hva du syns om dette kapittelet! :-)
=========================