Bilde; Danielle.
#U R E TT E T
---------------------------------------
"Nåjaa, hva var det du ville snakke om?"
Chris ga meg et granskende blikk men det var ingen tegn på at han tenkte på det som skjedde mellom oss, pluss Ellena da. Hadde han glemt hendelsen? Eller tenkte han kanskje ikke mye på det? Kanskje det var bare jeg som overreagerte. Det gikk ikke ett eneste minutt der jeg ikke satt og tenkte på det som skjedde. Var jeg virkelig den eneste som tenkte på dette? Jeg følte meg plutselig dum og skrøpelig,
"Jeg vil bare snakke litt...angående det som skjedde i går." startet jeg svakt og lavt.
Han hvilte blikket sitt på meg og så nøyere på meg. Da jeg så at han åpnet munnen, med en nervøs og dirrende følelse skyndte jeg raskt med å si hva jeg skulle si. Jeg var redd for at han skulle si et eller annet som fikk meg til å grine eller bli flau.
"Jeg vil bare beklage meg. Jeg skulle ikke sagt det der. Det var ikke min sak, men deres Jeg burde ikke ha involvert eller blandet meg inn i det hele tatt. Det var veldig galt av meg. Jeg prøver ikke å ødelegge for dere, altså. Jeg bare ville fortelle deg sannheten, men det ser heller ut som om jeg egentlig prøver å ødelegge for dere. Og nå som du er sur på meg...jeg er så lei for det, jeg håper du kan tilgi meg." Jeg knep øynene hardt sammen og klemte hendene sammen. Jeg var for redd til å se ansiktsuttrykket hans.
Det fløt en lang stillhet rundt oss.
Vinden streifet forsiktig og varsomt på oss, så det gikk kaldt nedover ryggen min. Og det ble litt mer kjølig. Selvfølgelig siden vi var ute i hagen, i basketball banen. Jeg følte at det ble kaldere på grunn av vinden. Chris følte sikkert også det. Men det kunne jeg jo ikke vite noe om, siden jeg hadde øynene lukket men jeg bare gjettet meg til det.
Plutselig hørte jeg noen le høyt og grovt, antagelig Chris. Det var jo bare oss to her ute. Jeg åpnet øynene, glodde på han og lurte på hvorfor i alle dager han lo. Han lo så hele munnen var åpent og de kritthvite tennene vistes. Og rett i det øyeblikket, tittet sola fram og skinte på han, samtidig kastet vinden seg mot han. Det var jammen meg et nydelig syn å se på. Så fortryllende og ikke minst attraktivt. Hva var det jeg nettopp tenkte på? Jeg tenkte sikkert bare feil og-
Slutt, Danielle.
"Ikke vær så latterlig, blondie. Hva fikk deg til å tro at jeg var sur på deg?" spurte han med et bredt flir.
Jeg gløttet usikkert og samtidig spørrende mot Chris. Nå jeg skjønte jeg ingen verdens ting. Var han ikke sur på meg? Men...
"Du er ikke sur eller sinna...? Det var bare at ansiktsuttrykket di- vent, kalte du meg nettopp blondie?"
Jeg hadde visst fått et nytt kallenavn. Først Dani som jeg syntes var helt greit, også var det gullhår, både ja og nei. Etter gullhår var det Tingeling, harepus, lillemor Elle også videre. Jeg kunne ikke ramse opp alt sammen heller da. Men hittil nå, hadde faktisk ingen kalt meg "blondie", selv om det var et vanlig kallenavn for blonde folk. Men tiden var visst kommet.
Chris dro fram et salig smil og kom litt nærmere meg. Jeg reagerte lynkjapt og skulle trekke meg lenger bak, men plutselig snublet jeg i et eller annet og det var som om alt gikk i saktefilm. Jeg mistet balansen og desperat veivde armene mine etter hjelp uten å lykkes. La meg nå bare få håpe at jeg ikke ville knekke noen ribbein. Hjelp meg, please Gud og hør på bønnen mine. Jeg kunne se for meg hvor vondt dette kom til å bli og hvor stygg jeg kom til bli når jeg hadde på alle bandasjene og gipsene. Jeg knep øynene så hardt igjen at jeg kunne se stjernene i mørket.
Men plutselig, føltes det ut som om jeg datt på noe mykt og hardt samtidig, som en hard seng. Som om jeg ble tatt i mot av noe eller noen. Hadde Gud hørt på bønnene mine? Dette måtte være et mirakel. Tusen takk, tusen takk, sa jeg glad og jovialt inni meg. Jeg åpnet øynene opp sakte og forsiktig. Med en gang jeg åpnet øynene, ble jeg møtt av et par pene og dypphavsblåe øyner. Jeg kjente igjen hvem disse øynene tilhørte med en gang. Jeg kjente pulsen gikk rett i været og hjertet dunket raskere og samtidig i takt. Og for meg var dette veldig unormalt.
Chris hadde heldigvis tatt meg imot så jeg ikke trengte å ende mine dager her og nå. Den ene armen hans holdt rundt skuldrene mine mens den andre holdt fast rundt livet. Han hadde reddet meg. Og han var nå i helt-lista mi, som jeg laget og kom akkurat på nå. Han var i alle fall på første plass.
Heheh.
Det føltes ut som om vi var i en dramatisk kjærlighet film, der jenta falt og gutten tok i mot henne på en romantisk måte, også ble de trollbundet med hverandre ved å stirre hverandre dypt inn i øynene og tilslutt ble det kjærlighet ved første blikk. Vent, hva var det jeg nettopp tenkte på? Dette skjedde på virkeligheten, ikke i et eller annet romantisk film. Dette var realiteten, og det sugde søren meg helt. Gutten hadde kjæreste for svarte.
"Øhh, kan du stå opp? Det begynner å bli litt tungt her." sa Chris og avbrøt meg fra de absurde og bisarre tankene mine. Jeg kom til den ordentlige verdenen og blunket et par ganger. Chris så ut til å slite og så ut som om han holdt på å falle eller noe.
Ups.
Vent, var jeg så tung?
"Åhh, ehm, unnskyld!" Jeg reiste meg raskt opp fra omfavnet hans og rødmet. Jeg nærmest glødet eller flammet opp totalt og visste ikke hvordan jeg skulle møte blikket til Chris nå. Dette var så utrolig flaut. Han mente at jeg var tung eller kanskje tykk. Nå datt selvtilliten min et par hakk ned.
Chris humret lavt og tok armen litt foran munnen, mens han så på meg.
"Sååå, du er ikke-"
"Sint, nei." sa han og dro fram det eplekjekke smilet hans. Jeg pustet høylytt og lettet, og var glad for at han ikke var sur eller noe. Chris lo av meg og dro hånden gjennom det brune håret hans som han hadde ordnet vanlig og fint.
Jeg kunne ikke la være å le med han så jeg gjorde det. Men jeg lurte på hvorfor Chris liksom ikke var sur, altså sur for at kjæresten hadde vært utro. Han tok dette veldig lett, altfor lett. Det var veldig rart. Hvis jeg hadde fått vite at kjæresten min var utro mot meg, ville jeg ha reagert med en gang. Jeg ville ha blitt super sinna også rope og kjemme han ut helt til jeg følte meg bedre igjen. Jeg ville også ha slått til han og klaske han i ansiktet så mange ganger at han må bli værende i sykehuset på en lang stund. Men jeg hadde ikke en, og jeg ville heller ikke ha en. Jeg ventet på den rette, i guess. Selv om jeg visste at han ikke fantes, så ja det ville nok skje bare i mine drømmer.
Chill, Danielle. Slutt å vær så rar.
"Uhm, kan jeg stille deg et lite spørsmål?" Spurte jeg blygt og bet meg nervøst og forsiktig på leppa. Jeg kunne ikke noe for at jeg var nysgjerrig og at nysgjerrigheten tok over meg og gjorde at jeg turte å snakke mer:
"Klart."
Jeg svelget nervøst og la fram det jeg skulle spørre om.
"Jeg vet dette ikke er min sak eller noe, men hvorfor reagerer du ikke så særlig mye når kjæresten din har vært utro mot deg og sånt...? Ikke at jeg vil at du skal være sinna eller noe, men håper bare ikke at jeg har ødelagt deres forhold og håper dere har det bra."
Jeg tittet spørrende opp mot han. Han møtte ikke blikket mitt, som om han prøvde å overse eller bare ville ikke møtte blikket mitt. Jeg visste ikke. Han tok hendene i bukselommene og så ut over hagen. Han så ut til å tenke hardt på det spørsmålet jeg stilte han. Hvis han ikke ville svare, trengte han ikke det.
"Du trenger ikke å svare hvis du ikke vil altså, jeg bare-"
"Hei, hva gjør dere?" avbrøt noen meg. Både jeg og Chris snudde oss samtidig mot personen som var da Connor.
"Ingenting spesielt," svarte jeg rakst.
"Bare snakker om ting og tang..." føyet jeg til og klarte ikke å la være med å fomle og leke med fingrene.
"Ahh, okei. Men mamma vil snakke med oss alle om noen minutter." sa Connor og blunket til oss.
Jeg nikket.
Det ble en langs stillhet. Connor så en liten stund på begge oss før han sa,
"Vi snakkes,"
Og dermed gikk han.
Da var det bare meg og Chris igjen. Jeg snudde meg tilbake mot han og ville si at han ikke trengte å si noe og at vi bare skulle gå inn. Men han tok ordet før meg.
"Forholdet til meg og Ellena er komplisert og uvanlig. Det ligger mye bak det og jeg har ikke lyst til å skremme deg eller noe. Men slapp av, vi har det bra, vi."
Chris smilte et halvt smil og kom mot meg. Jeg begynte å få noen følelser inni meg. Både redd, nervøs og lurte på hva Chris hadde tenkt å gjøre. Denne gangen gikk jeg ikke heldigvis bakover sånn som jeg gjorde for en liten stund siden. Jeg sto bomstille der som om noen hadde limt fast skoene mine. Jeg fulgte og fokuserte for hvert eneste bevegelse han gjorde og hvert skritt han tok som førte han nærmere meg. Da han var såpass nær meg, kanskje 10-15 centimeter mellom oss, stanset han. Jeg lurte på hva i alle dager han hadde tenkt til å gjøre. Jeg ga han ett undrende blikk og la hodet på skjevt mens jeg så på han. Han trakk på smilebåndet og løftet frem den høyre hånden hans. Hva hadde han tenkt til å gjøre?
Jeg åpnet munnen og skulle til å spørre hva han skulle gjøre med meg, men før jeg visste ordet av det, la han hånden sin svakt på hodet mitt. Jeg lukket munnen igjen, før han rufset i håret mitt som fikk alle de små hårstråene komme foran ansiktet mitt. Jeg lot være å gjøre noe, jeg kunne heller ikke gjøre noe siden jeg ikke visste hva jeg skulle si eller gjøre. Han strøk dem vekk og skjøv dem bak øret mitt. Øynene mine møttes hans, havblåe øyner mot krystallblåe øyner. Hjertet hoppet over nesten et slag og det føltes veldig unormalt, veldig. Jeg hadde aldri følt dette før. Selvfølgelig, det var veldig rart at vi bare sto der og gjorde ingenting annet enn å ha stirrekonkurranse eller noe.
"La oss gå inn." sa han plutselig, rev blikket vekk og så bort. Det så ut som om jeg ble vinneren, jeg følte meg som en mester på stirrekonkurranse der og da. Vi burde ha gått inn for lenge siden, det var nå jeg følte at det ble kjempe kald.
Før jeg rakk å si noe som helst, begynte Chris å gå forbi meg. For en tulling. Men jeg nikket likevel og smilte for meg selv, nå som jeg visste at han ikke så det. Jeg snudde meg og begynte å løpe så fort som jeg kunne. I det jeg løpte forbi Chris, dyttet jeg han på armen og gaulet høylytt som en gærning,
"Sistemann er en taper!"
Jeg kunne se Chris ble overrasket, men rakk ikke å se noe mer for jeg løpte jo tross alt forbi han. Jeg lo høyt mens jeg løp. Jeg kunne sverge på at jeg hørtes ut som en gubbe som hadde mistet tennene sine. Jeg så meg bakover og overraskende så at Chris faktisk sprang og holdt på å ta meg nesten igjen.
Sprintkonkurranse hadde visst begynt.
______________________________________________
HEIII PEPS, veldig lei for treg og dårlig oppdatering! Men skolen har begynt og det blir vanskeligere og vanskeligere, så jeg håper dere forstår. Jeg skal prøve mitt beste i alle fall. Men hvordan går det med dere? Har dere det bra?
Still gjerne spørsmål og sånt, om det gjelder historien eller meg, uansett så svarer jeg selvfølgelig tilbake! Så det er bare å kjøre på. xD
Håper dere likte denne delen, CHRISELLE moment kan vi se det sånn.
STEM & KOMMENTER FOR NY DEL SÅ SNAREST SOM MULIG! Jeg ser at det blir færre kommentarer og stemmer. Det gjør meg litt deppa, men takk til dem som kommenterer<33
STAY TUNED!!!
Lots Of Loves;***
-AmysWattys