Mikke svelget tungt.
Han hadde tilfeldigvis havnet på Snøhjertes venstre side da de gikk, og det var ett skremmende syn.
Nesten hele flanken hans var pelsløs, så den rynkete, rosa huden var helt bar. Ett grusomt arr fra flere dype klør strakte seg bortover. Det så utrolig smertefullt ut, men Snøhjerte gikk bortover uten problemer. Den snøhvite katten så ned på Mikke, og så at han tittet.
"For mange år siden, ble jeg angrepet av en grevling." forklarte han rolig, som om det bare var en liten ting. Mikke ante ikke hva en grevling var, men etter å ha sett dette arret, fikk han veldig liten lyst til å treffe på en.
Er det sånn skogslivet er?
Pandapus hadde hevdet at så snart de fikk trening som kattene i skogen, ville ikke noe som helst kunne slå dem. Men disse kattene var utrolig svære. Mikke tvilte på om han noen gang ville bli like stor og kraftig som dem, uansett hvor mye han trente.
Men det virket ikke som om disse kattene tok inn huskatter, eller kosekatter, støtt. Han lurte på hvordan de andre kattene følte det. Igjen tittet han opp på Snøhjerte, men ikke på arret hans.
"Tror du at jeg og Pandapus kan bli gode skogskatter?"
Snøhjerte svarte ikke med en gang. Det så ut som om han tenkte seg om en stund før han svarte. Og når han svarte, hadde han en langsom stemme.
"Det har ikke skjedd før. Men jeg ser ingen grunn til at det ikke skal fungere nå. Dere virker som smarte kattunger."
Mikke kjente at han likte Snøhjerte.
Skogbunnen var kronglete og overgrodd. Bregnene var mye høyere enn Pandapus og Mikke, høyere enn den lysebrune hunnkatten Lyngtåke og. Tykke røtter virvlet seg over bakken, og noen av dem var så store at Mikke brukte lengre tid på å klatre over dem.
Også var det ganske kjølig inne i skogen. Da Pandapus påpekte det, sa Tjernstjerne at etter hvert ville pelsen deres bli tykkere, og de ville bli vant til at solen ikke slapp inn mellom løvet så godt.
"I løvbart forsvinner løvet, og da får vi i alle fall litt sol, selv om vi fryser tærne av oss." la Tjernstjerne til med ett oppriktig glimt i øyet.
Mikke, som synes det var viktig å være informert, hang seg opp i ett av ordene til Tjernstjerne.
"Løvbart?" hvisket han til Snøhjerte.
"Vi har fire årstider, løvbart, hvor bakken dekkes med snø, nygrønt, når bladene dukker opp igjen, løvgrønt, den varmeste årstiden og løvfall, hvor bladene faller fra trærne, hvor vi er nå." forklarte Snøhjerte uanstrengt, mens han tok ett stort skritt over en rot som Mikke måtte kravle seg over.
"Åh," mjauet Mikke andpusten. Han hadde bare tenkt på det som 'varm tid,' og 'kald tid.'
De gikk en stund til uten at mye ble sagt. Pandapus hadde en borre i pelsen, midt oppe på hodet. Hadde de vært hjemme ville Mikke ertet henne fordi hun så så tåpelig ut, men nå var de begge fulle av følelser, og temmelig slitne. De var på vei mot sitt nye hjem.
"Javel, stopp, dette går for sakte." sukket Tjernstjerne plutselig, og alle stoppet. Mikke hadde vært så opptatt av å komme seg fremover selv, at han ikke hadde tenkt på hvordan det gikk med krigerne. Nå skjønte han at de måtte ha tatt små skritt for å tilpasse seg til de to kattungene.
Tjernstjerne kastet på den buskete halen. "Snøhjerte, Lyngtåke," ba han.
Før Mikke fikk sagt noe som helst til sitt forsvar, bøyde Snøhjerte seg ned og løftet han opp i nakkeskinnet. Han gispet litt, da han plutselig havnet mye høyere over bakken.
De begynte å gå igjen. Mikke var redd for at Snøhjerte skulle slippe ham, men det virket som om den store hannkatten hadde kontroll. Han krøllet bena opp under seg, og bare så på de mosedekte trærne mens han ble bært gjennom skogen.
Etter en stund kunne Mikke skimte noe annet foran seg en glissen skog. Det virket som om en elv delte skogen i to. Det var en liten elv mellom menneskehiene, men han og Pandapus hadde aldri gått nær den, for den lå langt unna hiet deres.
Da de kom nærmere, kjente Mikke hjertet banke. Han hadde aldri sett noe lignende det han så foran seg. Han kikket bort på Pandapus, og så at hun hadde det samme storøyde blikket.
Foran dem, var det ett hakk ned i bakken. Og ikke ett lite hakk, men ett flere kattelengder bredt hakk som Mikke ikke kunne helt bunnen av. Han forestilte seg at det var langt, langt ned.
"Dette er Kløften," mjauet Tjernstjerne, med en nøytral stemme.
Mikke ble med ett veldig veldig redd for å havne nede i Kløften. Skulle de over den? Han hadde ikke noe lyst til å bevege seg over noe så skremmende, uansett hvor langt Snøhjerte kunne hoppe.
Akkurat da satte bøyde Snøhjerte nakken, og satte Mikke ned. Hva mente han med det? En grusom tanke grep Mikke som en krum klo.
Må vi hoppe over denne Kløften, som en slags test?
Mikke kjente på musklene sine. Han kunne veddet å gi alt våtfôret sitt til Pandapus til snøen kom på at han aldri ville klare å hoppe over Kløften. Han greide jo ikke å hoppe opp på gjerdet engang.
"Kom," mjauet Tjernstjerne til kattene, også begynte de å gå bortover langs kløften, men heldigvis på god avstand fra kanten. Mikke skalv litt igjen. Det virket ikke helt som om Tjernstjerne ville at de skulle hoppe over den, men kanskje han bare lette etter et mer passende sted.
Men der, foran dem, lå løsningen. En kjempestor stamme, så tykk at Mikke lurte virkelig på hva som kunne ha greid å dytte den ned, lå rett over Kløften. Den så gammel ut, og litt inngrodd i bakken. Men stø. Da de kom helt bort til den, kunne ha skimte ett virvar av kloremerker på stammen, etter flere generasjoner med katter.
"Krigere flest kan hoppe over Kløften på noen områder. Men alle lærlingene bruker denne, og vi krigere bruker den også hvis bakken er litt for glatt," forklarte Tjernstjerne.
Mikke ble bare veldig lettet over at de bare trengte å gå på stokken.
Tjernstjerne hoppet opp på stammen. Han gikk stødig over, uten å klore seg fast eller liste seg. Han virket helt trygg, og hoppet uanstrengt ned på andre siden, og vasket poten sin.
Snøhjerte løftet Mikke opp etter nakkeskinnet igjen. I det han gikk over Kløften han også, skyndte Mikke seg å knipe igjen øynene.
Nå var det bare Lyngtåke og Pandapus igjen på den andre siden. Den smidige hunnkatten skulle til å løfte Pandapus opp, men hun vred seg bestemt unna.
"Jeg kan komme meg over selv," mjauet hun voksent.
Lyngtåke nølte, men trakk seg tilbake da Tjernstjerne nikket. Pandapus klatret opp på stokken med et selvsikkert uttrykk i de ravgule, glitrende øynene. Hun begynte å gå bortover, sakte, mens hun satte en pote nøye foran den andre.
Mikke satt bom stille og så på. Han burde ha forutsett dette, søsteren ville alltid vise at hun dugde. Men dette var litt utenfor den vanlige komforsonen deres.
Pandapus' små klør fant godt tak innimellom kloremerkene på stokken. Hun kastet ett overlegent blikk på Mikke, og viftet fornøyd med ørene.
Akkurat da la Mikke merke til noe, som fikk innvollene til å fryse til is, og potene limte seg skrekkslagent fast i den myke bakken. På ett område, nøyaktig der hvor Pandapus ville sette poten sin om ett hjerteslag, var barken en annen, gråere farge enn resten, og Mikke kunne se at kantene krøllet seg.
Den var løs.
Tjernstjerne så det også, og advarselen hans blandet seg med Mikkes hyl idet Pandapus mistet fotfeste, og skled nedover og ut på siden av stokken.
Mikke ville knipe igjen øynene som da Snøhjerte bar han over, men han fikk seg ikke til det. Det var som om hjertet og tankene sto stille, og han greide ikke fokusere.
Da Pandapus var halvveis nedover stokken, greide hun på en eller annen måte å klore seg fast. Pelsen strittet, ørene lå flatt inntil hodet, munnen var på vidt gap og øynene lyste av panikk. Den lille borren hun hadde hatt på hodet løsnet og falt ned i Kløften.
Men så kom en brun masse byksende frem, lynraskt, og klatret forsiktig, men hurtig ned på siden av stokken. Lyngtåke hadde handlet raskere enn Mikke greide å tenke tanken at han måtte redde Pandapus.
Lyngtåke grep Pandapus i nakkeskinnet i en, rask, kontrollert bevegelse, før hun rolig gikk over stokken med henne, som om det var helt hverdagslig og forventet at Pandapus skulle skli. Vel over hos de andre satte hun henne ned, og Mikke løp bort.
"Går det bra?" gispet han.
"Det var nære på. Vær mer forsiktig neste gang." mjauet Tjernstjerne kort.
Pandapus sa ingenting. Mikke slikket henne forsiktig på øret, og hun prøvde ikke engang å vri seg vekk.
Tjernstjerne slikket poten sin en siste gang før han kastet ett blikk på de to og brummet: "Vi må fortsette. Vi er nesten ved leiren."
_______
Mikkie skrev dette kapittelet :')
Dats right jeg får alle de kjedelige kapitlene. Hva skjedde her jo dei gjekk gjennom skogan.
I:-)
VOTE OG KOMMENTER