Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 4

Pandapus hoppet rundt i vannet, og pelsen hennes ble søkkvåt. Mikke gikk også rundt, med vann helt opp til magen.

"Det smaker rart."

Små dråper falt fra Mikkes snute. Han slikket seg ettertenksomt rundt munnen. Pandapus var ikke sen med å drikke fra det kalde vannet hun og.

Mikke hadde rett, det smakte annerledes enn vannet de fikk i de blå beholderne hjemme hos menneskene. Det var friskere, og bar med seg en smak av regn, løv, gress og skog.

"Jeg synes det smaker godt!" mjauet Pandapus standhaftig. Og det var godt, mindre metallisk og bittert.

Hun trakk klørne ut og inn av potene, og kjente på den gjørmete og knudrete bunnen, full av småstein og slimete kvister. En isende kulde gjennomboret Pandapus' klør, og hun får med ett lyst til å komme seg opp av det kalde vannet.

Da hørte hun noe. Det hørtes ut som lyden av forsiktige poter mot hard bakke, og det knøt seg i magen til Pandapus. En snikende følelse fikk den våte pelsen hennes til å reise seg.

Er det noen som følger med på oss?

Pandapus sto bom stille i vannet, og øynene speidet fort mellom trærne. Men hun så ingenting. Plutselig kjente hun bølger mot den hvite pelsen, og oppdaget at Mikke vrikket seg tåpelig frem og tilbake.

"Stå i ro," kjeftet hun. "Jeg tror kanskje vi blir -"

"Jeg sitter fast!" klynket Mikke.

Pandapus himlet med øynene, men kavet seg bort til broren

Poten til Mikke hadde sunket ned i ett virvar av gamle grener og gjørme. Pandapus rev og slet i den, men den var som grodd fast. Mikke så bebreidende bort på henne.

"Dette er din feil."

"Ingen tvang deg til å gå ut i vannet!"

"Likevel..."

Pandapus svarte ikke. I øyekroken hadde hun kanskje trodd at hun hadde fått øye på en brun hale. En kattehale. Det knøt seg i magen igjen, og Pandapus kjente at nå hadde hun veldig veldig lyst til å komme seg opp av tjernet.

"Mikke!" hveste hun. "Når jeg teller til tre, så drar vi, ok?" Hun la den ene forpoten sin over Mikkes rygg, og gjorde seg klar til å trekke. "En, to..."

Pandapus rykket til.

"Tre!"

Med en merkelig og hul skvulpelyd forlot Mikkes pote hullet, og de to søsknene falt bakover. I ett hjerteslag havnet Pandapus sitt hode under vann. Det var en svært ubehagelig følelse, særlig når vannet var så kaldt. Det var ingen steder å puste, og vannet var overalt.

Pandapus brøt overflaten med ett klynk, og gispet. Pelsen hennes satt klistret til huden, så hun så veldig liten og veldig bortkommen ut.

Men Mikke satt helt stiv. Helt stiv. Han rørte ikke en muskel, men når hun så nøye etter så Pandapus at han skalv. Av kulde? Nei. Av skrekk.

Instinktivt vendte Pandapus blikket mot der Mikke så.

Og så stivnet hun også.

Fire katter hadde lydløst kommet frem fra trærne. Pandapus hveste av skrekk, og hun kjente at hun spente alle muskler, klar til å forsvare seg. De fire kattene kom truende mot dem, og den største av dem møtte Pandapus sitt blikk. De grønngule øynene glødet av nysgjerrighet, men det var noe skremmende med det.

Den største av dem gikk nærmere, og hadde hodet høyt hevet. Pandapus snudde seg mot Mikke, som skrekkslagent stirret bort på de fire enorme kattene. Dette var ikke bra.