Kapittel 6

144 18 3
                                    

"Ja, klanene. Jeg fortalte litt om territoriene tidligere. Det er Løvklanen, Myrklanen, Stormklanen og Sivklanen." Tjernstjerne så opp mot himmelen igjen. Pandapus fulgte blikket hans, og så oppover. Man kunne såvidt se stjernene på himmelen, for innflettede greiner tvang månelyset over dem unna. Dette var en omhyggelig plass.

"Men hvis det er fler klaner," begynte Pandapus, og så beskjedent ned i bakken. Hun sirklet poten sin mot den kalde bakken, og kjente hvor trøtt hun var. Hun hadde ikke sovet på lenge. "Er det ikke tre andre ledere? Ledere som deg?"

Tjernstjerne humret. "Lederen for Stormklanen er Fallenstjerne. En hyggelig hannkatt. Pelsen hans er så tykk at hvis man prøver bite over halsen hans, kommer du ikke halvveis engang. Du setter blindt tennene i flokete pels."

"Hvordan vet du hvordan det er hvis man prøver bite over halsen hans?" Spurte Pandapus skeptisk. Nå fikk hun en plutselig lyst til å komme seg hjem, og legge seg inntil broren, som sikkert snorket med åpen munn.

"Jeg har prøvd, tro meg," fortalte Tjernstjerne, som om det var verdens mest normale ting å snakke om. Pandapus rygget bakover, mens Tjernstjernes blikk fremdeles var festet på den omtrent skjulte himmelen.

"Jeg tror jeg må gå," mumlet Pandapus urolig, og kjente klørne dras ut og inn av potene. "Kan du vise meg veien hjem?" Tjernstjerne snudde seg mot Pandapus, og møtte det ravgule blikket hennes.

"Lov meg at du møter meg ved lysningen du kastet mosedotter på. Kanskje du kan slutte deg til Løvklanen, og bli kriger hos meg."

Pandapus freste inni seg. Kriger? Det hadde hun aldri kunne sett for seg. Eller kunne hun det? Pandapus lukket øynene, og så for seg selv i et virvar av katter som kunne alle skikkene. Det ville bli vanskelig å lære dem alle, og hun kunne trenge støtte. Selv om hun ikke var sikker på at den ville være der. En annen tanke raste i bakhodet. Hvordan visste Tjernstjerne at hun hadde kastet mosedotter på lysningen?

Nå åpnet Pandapus øynene. Hun var målbevisst, og nyskjerrig på en ny verden. Men hva om klanen hans ikke tar meg imot?

"Greit," mjauet Pandapus. Hun prøvde å virke like målbevisst som hun følte seg. Men en grufull tanke surret rundt i henne. Hva om Mikke ikke ble med henne?

"Fantastisk, Pandapus. Dette vil du ikke angre på," mjauet Tjernstjerne tilbake, og malte. Han snudde om, og ga tegn med halen at Pandapus skulle følge etter. Det gjorde hun gjerne.

Tjernstjerne ledet an mot der de kom fra. Pandapus var fortsatt litt usikker på hva hun egentlig ga slipp på. En full matskål hver dag, og en varm plass å sove? Kjærtegn fra menneskene sine, og muligens Mikke? Nei. Hvis ikke Mikke sluttet seg til klanlivet, gjorde ikke hun det heller. Han er broren min. Jeg forlater han ikke.

Da Tjernstjerne og Pandapus ankom lysningen, hadde det vært stille i skogen. Ikke en eneste fugl skrek i det fjerne, og ikke en en eneste ugle, selv om månen allerede var litt synlig på himmelen.

"Så du på meg og Mikke da vi kastet mosedotter her?" Spurte Pandapus, og gikk lengre ut på lysningen. Hun så stolt på rekorden hun hadde satt, og vippet på pinnen. Tjernstjerne svarte ikke med en gang, som hun hadde håpet. Han drøyer tiden, tenkte Pandapus surt. Nå ville hun bare hjem og inn i varmen. Hun var tørr i pelsen nå fra da hun falt ut i tjernet, men kulden bet henne fremdeles på magen og i nakken.

"Jeg -" Tjernstjerne stoppet opp, nesten som om han avbrøt seg selv. Han stirret tomt inn i ingenting, før han vrikket på ørene. "Jeg så deg stjele den musa, det er sant. Hvis du hadde vært en fiendeklan, ville jeg angrepet på flekken. Men du er fremdeles en kosekatt, og har ikke hatt muligheten til å bestemme selv i livet før nå," Tjernstjerne snudde seg rundt, som om han så etter noe.

"Jeg håper jeg ser deg her i morgen," mjauet Tjernstjerne velkomment, og løp inn i underskogen uten å se seg tilbake. "Med skumring."

Pandapus sto fremdeles midt på lysningen, og en kald bris rusket henne i pelsen. Det tørre løvet lå på bakken, og raslet i vinden. Pandapus bare stirret ut i ingenting, som om hun håpte Tjernstjerne skulle komme tilbake. Noe annet fortalte henne at hun ikke burde dra.

Var det bekymring hun følte, eller var det skyldfølelse ovenfor Mikke? Han hadde bare blitt dratt tilbake hjem, uten å få si sin mening. Kanskje han ikke engang var hjemme, kanskje han hadde blitt kastet uti tjernet og holdt under vannoverflaten han druknet? Pandapus grøsset, og ristet håpløst på hodet.

Det var viktig å stole på disse kattene. Katten med navn Lyngtåke hadde virket så snill, selv om hun ikke snakket så mye. Kråkevinge derimot, virket misfornøyd av å måtte dra tilbake til det de kalte leiren. Og hvem var Bjørkedal? Pandapus husket såvidt navnet. Hvis det var mange katter, ville det ta lang til å lære alle navnene. Spesielt når de var så forskjellige fra hverandre alle sammen.

Da enda en bris kastet seg selv hardt i Pandapus, tok hun hintet, og løp mot hjemmet sitt. Det hadde mørknet nå, og lyset fra vinduet på huset var velkomment. Pandapus stoppet opp da hun var halvveis bort til hagegjerdet, og så seg over skulderen en siste gang før hun tok løpefart og hoppet over gjerdet i et elegant hopp. Pandapus nikket stolt for seg selv, og ga seg selv et slikk på skulderen. Hun var faktisk sterk i bakbena, som Tjernstjerne hadde nevnt.

Pandapus gikk opp tre trinn på steintrappa, og braste inn katteluka. Varmen var som en hard vegg, og hun hadde gått rett på den. Hun rynket på snuten, og gikk inn til der menneskene hennes satt og så på den kjedelige boksen sin, som hadde bevegelser i seg.

Den ene reiste seg fra sitteplassen sin, og kom mot henne. Den løftet henne opp, og koste og klemte med henne. Pandapus prøvde å tvinge seg selv til å male, noe hun klarte. Snart ble hun lei, og hoppet ut av armene på mennesket hennes. Hun gikk ut på plassen menneskene lagde mat, og så etter Mikke. Han lå der, sammen krøpet i en urolig søvn i kurven sin.

Pandapus gikk forsiktig bort til den blå matskålen sin, og tok en bit av de tørre kulene med mat. Det var ikke smakfullt - ikke like smakfullt som musa hun hadde fanget, drept selv og spist. En mus hadde passet henne perfekt akkurat nå, det hadde virkelig kunne mettet henne.

Hun bøyde seg mot den andre blå skålen sin, som var fylt med bittert vann. Vannet i tjernet smakte bedre, tenkte hun surt.

Stille gjorde Pandapus seg ferdig, og gikk på lette poter bort til kurven hun og Mikke delte. Hun prøvde ikke vekke broren, som nå luktet litt skog, og la seg ned. Mikke snøftet i søvne, og snudde seg andre veien, så ryggen hans var mot hennes.

Natta, tenkte hun avslappet, og lot de ømme potene hennes hvile. Hun lukket øynene, og trøttheten ble virkelig tung. Ikke lenge etter, tok søvnen sin raspende klo tak i henne, og dro henne med seg ned i drømmene sine.

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Where stories live. Discover now