Kapittel 25

101 9 5
                                    

Dagen etter at Løvklanen hadde vært på samlingen, hadde snøen begynt å falle mot bakken så tett og ustoppelig at Ravpote begynte å lure på om himmelen førte krig mot bakken.

Nå, noen dager senere, var leiren oversvømt av snø, og klankattene arbeidet fra soloppgang til solnedgang hver dag for å jakte og fange det lille av byttedyr de kunne finne på territoriet. Selv om han skulle ha lærlingseremonien sin når som helst nå, måtte Vindpus til sin ergrelse holde seg i barselhulen med Valmueflukts to måner gamle kattunger.

Det var like etter solhøy, og Ravpote satt i åpningen til lærlinghulen og vasket potene etter måltidet hun nettopp hadde hatt. Musa hun hadde spist, hadde bare vært skinn og bein, men den virket deilig og energigivende etter en lang og frossen patrulje. Hun lyden av poter som brøt vei gjennom den kramme snøen og så opp, og fikk se Sølvpote komme mot henne.

"Ravpote!" mjauet hun glad. "Vet du hva Snøhjerte nettopp sa til meg? Han sa at han skal spørre Tjernstjerne om jeg og Lærpote kan ha evalueringen vår i morgen!"

"Du skal bli kriger!" Ravpote spratt opp på potene, henrykt på vennens vegne. Sølvpote hadde alltid arbeidet hardt, og var allerede en av de beste jegerne i klanen.

Sølvpote malte stolt. "Jeg gleder meg sånn. Tenk å sove i krigerhulen!" Med glitrende øyne la hun til, "men jeg er nødt til å øve. Evalueringen skal gå perfekt. Vil du bli med å jakte?"

Ravpote hadde egentlig lyst til å ta seg en lur nede i et varmt og tørt rede, men på en annen side var det bare et spørsmål om tid før Tjernstjerne kom og satte henne på enda en jaktpatrulje. Og, dette var siste gangen hun kunne jakte med Sølvpote før hun ble kriger. "Gjerne," gjespet hun.

De to lærlingene gikk mot utgangen fra leiren, og fulgte stien som var blitt tråkket ned av klankattene de siste dagene. Men idet de skulle dukke forbi Skyggefoss og forsvinne inn i tornetunnelen som ledet ut i skogen, ble de hunnkattene ropt tilbake av en myk stemme.

"Sølvpote, Ravpote!" Det var Lærpote som ropte på dem, og Ravpote snudde seg rundt og malte når hun så den kommende krigeren hun i de siste månene hadde begynt å like så godt.

"Grattis med seremonien!" svarte hun ham muntert.

Lærpote så kry ned i bakken et hjerteslag, før han løftet blikket og satte de nøttebrune øynene hans i henne. "Det kommer til å bli ensomt å ikke ha deg i hulen sammen med meg," bemerket han, og Ravpote kjente at hun ble varm i ansiktet.

Sølvpote dultet ertende til henne, og Ravpote skvatt og ga Lærpote et siste mrrau til samtykke før hun hoppet etter den grå hunnkatten ut gjennom tunnelen.

"Noen har fått halen sin sittende fast i en kjærlighetsfel-" sang Sølvpote så fort de kom ut i skogen, men ble straks avbrutt av Ravpote.

"Klapp igjen." brummet hun, og Sølvpote lo hjertelig.

"Hvor er det vi skal jakte?" spurte Ravpote, mest for å få Sølvpote til å tenke på noe annet. Ute i skogen var det mye mindre lys enn i leiren. Her ute skygget trærne for himmelen, og kastet enda mer skygge enn vanlig siden snøen hadde lagt seg oppå greinene. Selv om det var vanskelig å bevege seg gjennom snøen på bakken, sprang Sølvpote bortover med usedvanlig munterhet, og den smittet over på Ravpote også.

"Hva med Lysplassen? Der er det jo sol, så det er vel kanskje der byttedyrene er."

"Okei." Ravpote lot være å si det hun tenkte på, at det var mulig at Myrklanen og Svalestjerne ville prøve å angripe Lysplassen, siden de hadde forsøkt å gjøre krav på den under forrige samling. Men hun bet det fra seg. Det var dager siden samlingen, og hva var sjansen for at de ville angripe akkurat da Sølvpote og hun selv var det for å jakte?

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Onde histórias criam vida. Descubra agora