Kapittel 14

126 21 25
                                    

Okei, Muffin, synes du ikke vi burde gjøre dem til lærlinger snart? Kanskje leserne går lei av å lese om kattunger >o< welp uansett, enjoy

---

Ravpus strevde med å holde følge etter Rosekratt. De bare gått i en liten stund, men siden hun var trøtt og en smule redd, kjentes det som om de hadde gått veldig lenge. Og den rødflekkede krigeren ventet ikke.

"Hvor skal vi?" spurte Ravpus, og løftet potene høyt for å tråkke over noen gjørmete dammer.

Rosekratt vred på ørene. "Vær stille," hveste hun.

"Hvorfor skal ingen høre oss?" klagde hunnkattungen. Ravpus hadde bare nølt litt da Rosekratt spurte, men avgjorde veldig raskt at det var nå eller aldri hun kunne bevise at hun var verdig. Men nå som Rosekratt tok henne med så langt, begynte hun å kaste irriterte blikk mot den eldre hunnkatten.

Trærne var så tette at månelyset bare syntes her og der. Ellers var det en iskald, vindstille luft som boret seg inn i Ravpus' pels.

De gikk lenger og lenger inn i skogen. Eller kanskje de var på vei ut fra den? Ravpus visste ikke, men hun skjønte at Rosekratt førte henne lengre og lengre bort fra leiren. På nytt ble hun minnet på hvor store og knoklete røttene var i Løvklanskogen, så store at de nesten dekket hele bakken og gjorde det vanskelig å gå.

Ravpus snublet over en spesielt stor rot, og landet på forpoten, men i en helt feil stilling. Det skjøt en smerte gjennom den, og hun klynket.

Rosekratt stoppet, snudde seg mot henne og la hodet på skakke. "Vi må skynde oss," mjauet hun alvorlig. "Hvis vi skal gjøre deg til en klankatt må vi gjøre det mens månen er oppe."

Ravpus nikket bestemt, og reiste seg opp. Det gjorde litt vondt å stå på poten, men hun ignorerte det og fulgte videre etter Rosekratt, som hadde snudd seg og fortsatt fremover.

De fortsatte videre, gjennom skogen. Ravpus gikk til hun kjente at hun bare satte den ene poten rytmisk foran den andre, uten å tenke på det. Hun kvalte ett stort gjesp, da Rosekratt plutselig stoppet.

De sto foran ett stort lønnetre. Grenene var lave og solide, og det så morsomt ut å klatre på. Ravpus husket at hun og Skogpus hadde klatret i ett lignende tre, som sto i en av tobeininghagene.

"Er vi fremme? Hva skal vi?" spurte hun forundret. Var det her hun skulle bevise at hun var en klankatt? Hun skjønte ikke hva hun skulle gjøre, klatre til topps i treet kanskje?

"Ja, lille du," mjauet Rosekratt mykt. "Er du klar?"

Ravpus skjøt brystet frem. "Ja!"

"Ser du den grenen der, den som er litt lengre enn de andre?" Rosekratt viftet med halen til en gren noen revelengder over bakken. "Du må klatre opp til den, og så hekter du fast det plagsomme kosekatthalsbåndet ditt på den, og hopper utfor."

Plutselig synes Ravpus hun hørte ett ørlite gisp. Hun snudde halvveis på hodet, og tenkte ett øyeblikk at hun så ett glimt av rødbrun, spraglet pels. Men så traff måneskinnet henne i øynene, og hun snudde seg mot Rosekratt igjen.

"Vil jeg ikke bli hengende fast etter halsbåndet mitt da?" spurte hun, og svelget tungt mens hun så opp på grenen.

Rosekratt ristet på hodet. "Nei, nei, det kommer til å ryke, også glir du ut som en ny og verdig klankatt."

Ravpus nølte.

Det lynte til i hunnkattens øyne. "Med mindre du ikke er modig nok..."

Ravpus skvatt til, og ristet tvilen av seg. "Selvfølgelig tørr jeg!" mjauet hun indignert. Så sukket hun, og gikk med stive skritt bort til treet.

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Where stories live. Discover now