Kapittel 15

118 20 23
                                    

Det var kaldt i luften, og rim på bakken, selv om det var solhøy. Klanens nestleder, Virvelstrøm, delte inn i jaktpatruljer, og Skogpus mønstret henne nøye, med potene under seg, og et avslappet blikk. Han skulle observere klanen, og hvordan han skulle oppføre seg som kriger.

Skogpus satt ved røttene til treet medisinkatten Bjørkedal bodde i. Bjørkedal hadde nettopp gjort ferdig en sjekk på Flokepels, og hjulpet den eldre med å få fjernet flott fra pelsen. Skogpus hadde hørt på Flokepels klage over hvor stiv i nakken han var, men Bjørkedal hadde forklart at det bare var sovestillingen som gjorde det, og muligens alderen.

Likevel hadde Flokepels vært gretten da han forlot Bjørkedal, som nå ropte farvel. Den gretne eldre bare kastet på halen i takk, og fortsatte med dagen sin. Bjørkedal sukket ut, og malte av fornøyelse.

De oransje og brune bladene var som limt fast med rav i den nedtrådde, frosne bakken, og da Skogpus pustet ut, kom det en varm frostrøyk. Han lekte seg litt med det, og prøvde å lage en stor sky, men frostrøyken forsvant like plutselig som den kom.

Bjørkedal kom gående opp mot Skogpus, og la seg ned. Han pustet lettet ut da han traff bakken, og malte høyt, før han ble litt mer alvorlig igjen. "Nå har du kommet til meg hver dag i over en måne, vil du ikke heller gå å leke med hulekameratene dine?"

Skogpus skvatt til. Han hadde såvidt lekt med de andre i barselhulen på en god stund. Ravpus og Spraglepus bestemte alltid hva han skulle være, og derfor hadde han sluttet å leke. "Det er kjedelig. Dessuten, når jeg blir kriger, kan jeg ikke være med deg så ofte lenger." Tanken brast hjertet til Skogpus. Han klarte nesten ikke å se for seg noe annet liv enn i leiren, som han fremdeles ikke hadde forlatt siden han ankom.

Bjørkedal sukket. "Vil du ikke bli kriger da?"

"Det er jo det Ravpus vil, og jeg vil ikke skuffe henne," mumlet Skogpus tungt, og sukket. Han pustet ut en sky med røyk, og så den fordufte oppover mot himmelen, mens den danset rundt i vakre mønstre.

Bjørkedal reiste seg, og ristet avslappet på den tykke, lange pelsen sin, og rim ble kastet av ham. Medisinkatten møtte blikket til Skogpus, og mjauet alvorlig. "Vet du Skogpus, det er ikke bare ved å sloss og jakte man kan tjene klanen."

"Hva mener du?" Spurte Skogpus forvirret, kvelte et gjesp, og la hodet på skakke. Han møtte de skoggrønne øynene til den kloke katten, som holdt blikket til den yngre kattungen. Skogpus klarte ikke se vekk, det var som om blikket hans var låst på medisinkattens.

"Tyde stjernene, passe på kattene, hjelpe dem uten å trenge å legge en pote på fiendene våre - det kan ikke gjøres av andre enn en medisinkatt og lærlingen hans."

Skogpus trakk klørne ut, og satte dem i bakken. "Men når jeg blir kriger, har det ingenting å si! Og dessuten, det er ikke engang sikkert jeg noen gang kommer til å bli det!" Han ble varm om ørene av utbruddet sitt, og han unnskyldte seg.

En langt sukk unnslapp Bjørkedals munn, og Skogpus fulgte frostrøyken i øyekroken. "Skogpus, hadde du vært lykkeligere hvis du løp gjennom skogen etter en Myrklankatt, eller hvis du sto ved meg ved Månetreet for å snakke med Stjerneklanen?

"Månetreet, Stjerneklanen? Selvfølgelig velger jeg Stjerneklanen! De er liksom grunnen til at vi er her i skogen, ledere får ni liv, vi ender der oppe når vår tid er inne!" Da Skogpus innså hvor brå han hadde vært, og at han hadde ropt, kremtet han beklagende, og bøyde hodet. "Jeg mener, selvfølgelig velger jeg det siste du sa."

"Jeg er en gammel katt, Skogpus, og du har hjertet til en medisinkatt," Bjørkedal tok en lang pause, og hjertet til Skogpus slo vilt i brystet. Bjørkedal så utover lysningen, og så ned på Skogpus igjen. Han låste blikket på kattungen. "Vil du bli lærlingen min?"

Skogpus var sikker på at hjertet hans stoppet opp noen sekunder. Han brukte noen sekunder på å ta til seg hva Bjørkedal nettopp hadde sagt. Det var så mye å ha ansvar for. Heldigvis ble han ikke lærling helt ennå, så han hadde nok til til å ombestemme seg.

Likevel bestemte Skogpus seg for å høres entusiastisk ut som mulig, for akkurat nå, nå var han så oppspilt at han tror han kunne skreket i hele leiren hvor glad han var. "Å Stjerneklan, mer enn gjerne!"

**

Skogpus satt ved røttene til medisinkattreet. Det hadde vært to solhøyer siden Bjørkedal hadde spurt Skogpus om å være hans medisinkattlærling. Hjertet hamret hver gang han tenkte tilbake på øyeblikket. De skoggrønne øynenen til Bjørkedal var så vise, og hadde så mye omsorg i dem.

Men nå var det noe annet som plaget Skogpus. Han hadde begynt å tvile på beslutningen sin. Hva om ingen i klanen aksepterte han som medisinkattlærling? Hva om ikke engang Stjerneklanen kunne godkjenne han, siden han ikke hadde klanblod?

Kanskje noen andre burde bli lærlingen til medisinkatten. Jeg er jo kanskje ikke god nok for Stjerneklanen.

"Hei Skogpus!" Ravpus dukket opp foran Skogpus, som skvatt til.

"Hvor kom du fra?" Spurte Skogpus overrasket, og rygget bakover. Han hadde blitt dratt ut av de fæle tankene sine, og var nå tilbake til virkeligheten. Kanskje det var best.

"Det er ikke viktig!" Ravpus malte vennlig, og dyttet snuten inn i skulderen på Skogpus. "Jeg har ikke snakket med deg på en stund, så jeg tenkte vi kunne snakke sammen nå!"

"Om hva?" Skogpus var ikke katten til å prate om ting. Han klarte ikke få frem samtaler. Det var kanskje enda værre da han bodde ved tobeiningene sine, for da var det ikke noe annet å diskutere enn hvordan vannet smakte, og hvordan maten var. Apropos mat - Skogpus var sulten, og magen skrek etter mat.

Ravpus så ut til å høre Skogpus' mage rumle, og malte i fornøyelse. "Kom, vi kan skaffe deg noe mat! Snøhjerte, Lønnefall, Rødvinge og Oterhale kom nettopp tilbake fra patrulje. De eldre har spist, og jeg tror jeg så noe -"

"Nei." Knurret Skogpus brått. Ravpus la ørene flatt, og så bekymret inn i brorens øyne. Skogpus svelget. Søsterens truende, men samtidig besluttsomme blikk skremte han.

Etter en intens stirrekonkurranse, ga Ravpus seg, men Skogpus var nesten helt sikker på at hun ga seg med vilje, for hun pleide alltid å vinne slike konkurranser. "Greit, ingenting på deg. Ikke kom til meg med hodet lavt og halen mellom bena!" Ravpus kastet på hodet, snudde seg, og dasket Skogpus hardt på øret med halen.

"Vi kan sikkert spise sammen senere!" Ropte Skogpus etter søsteren, som allerede var på vei tilbake til barselhulen. Hun kastet avvisende på halen, og gikk i møte med Spraglepus, og de så ut til å snakke til hverandre, og le.

Skogpus snøftet. Han skulle likevel spise sammen med Bjørkedal senere samme kveld. Han hadde ikke spist siden på nesten en hel solhøy. Han sendte blikket sitt på haugen med ferskt kjøtt. Det var grufullt lite, og veldig spinkelt.

I livet mitt som kosekatt, kunne jeg i hvert fall slippe å være sulten.

Men enda en stemme, langt baki hodet, knurret stygt. Hvordan våger du å tenke sånt? Du er klankatt nå! Du skal bli medisinkattlærling, din musehjerne!

____

Skrevet av Muddo

Mikkie sto for replikkene til Bjørkedal (lol vi sto begge for det. Mikkie var Bjørkedal, jeg Muffin, var Skogpus. #ROLEPLAYKIDZ)

(Sorry Muddo jeg vil bare ha kredit)

(LEs bøkene mine! Du finner dem på MysteriousMikkie) (hey, muffin vil også ha credit MMUfinLamaPotet )

Vote og kommenter

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Where stories live. Discover now