Kapittel 16

117 22 11
                                    

Ravpus drømte.

I drømmen så hun opp på en foss. Hun hadde aldri sett en foss før, og var ganske fascinert. Det glitrende vannet bruste så høyt, og det var så mye av det. Flokepels hadde fortalt om fossen som ledet fra samlingstjernet og ned til Kløften. Men Ravpus hadde ikke forestilt seg en foss så vill, eller så stor.

Hun sto på bredden, hvor det myldret av friske og velduftende blåklokker. Det var det som fikk Ravpus til å skjønne at det var en drøm, for egentlig var det løvfall, og bakken i skogen var hard, død og uvelkommen.

Himmelen var blå og klar. Den var så vakker. Nesten vakrere enn fossen. Ravpus satte seg ned i blomsterhavet, og så opp på de tynne, ishvite skyene, da noe plutselig skjedde.

Øverst i fossen begynte ett mørke å spre seg i vannet. Det spredte seg lynraskt, og gjorde de hvite, rene dråpene helt mørke, nesten som om de ble skitne. Mørket falt nedover sammen med fossen, og plutselig var den helt nattsvart.

Og plutselig var ikke fossen vakker lenger.

Kattestemmer tordnet gjennom luften. "I nattgraven mørkner stjernen, på stedet uten potespor. Fire katter må bringe den tilbake før klanenes hjerte tier."

Det hørtes ut som om flere katter snakket helt samtidig. Ravpus så seg om etter kilden til stemmene, men hun fikk ikke øye på noe som helst. Det var bare henne, blåklokkene og den mørke fossen der.

Så våknet hun.

Det var kaldt i barselhulen. Det var en stund siden Lærpote og Sølvpote hadde skiftet mosen nå, og hun merket at løvfall-kulden trengte bedre inn enn før.

Hun kunne føle varmen fra Skogpus ved siden av seg, og gløttet med øynene mot ham. Vanligvis sov Skogpus borte ved Skyggefoss. Han hadde vel krøpet bort til henne i natt. Han er sikkert nervøs for seremonien, tenkte Ravpus med ett sukk.

Den svarte og hvite pelsen til Skogpus hevet og senket seg rytmisk. Han sov som han pleide, med halen lagt over snuten. Ved siden av ham lå det en tynn pinne med tyggemerker overalt i barken.

Ravpus satte seg opp, og strakte langsomt på de korte bena. I dag var dagen de skulle bli lærlinger. Det skulle skje før solhøypatruljen skulle dra avsted, så Røykpus og Spraglepus' far, Rødvinge, fikk det med seg.

Ravpus følte seg syk av å vente. Det føltes som om kattungetiden nærmest besto av å vente på lærlingseremonien. Det føltes som om det var det eneste hun, Røykpus og Spraglepus hadde gjort, ventet.

Hun tenkte på Skogpus. Medisinkattlærlingen. Ravpus hadde følt seg litt skuffet da han fortalte at han ikke skulle bli kriger, men hun hadde skjult det så godt hun kunne. Men når hun tenkte på det nå, virket han mye gladere når han fikk være sammen med Bjørkedal enn når han spilte moseball med henne, Spraglepus og Røykpus.

"Er du våken, Ravpus?"

Ravpus skvatt til, snudde seg og så Skyggefoss gjespe høyt. Ravpus møtte de vennlige, blå øynene hennes da hun svarte: "Ravpote, takk."

Skyggefoss humret lavt, og strakte forbeina ut foran seg. "Ikke enda, lille du. Jeg har dere for meg selv helt til solhøy."

En ynkelig piping hørtes i den innerste delen av barselhulen, og Ravpus så Valmueflukt røre på seg i halvmørket. Den unge dronningen hadde fått kattunger bare to soloppganger før, og var mor til tre, bittesmå kattunger.

"Vindpus kommer til å kjede seg når vi drar," bemerket Ravpus og tittet bort på den stripede kattungen.

Skyggefoss murret, og strakte så bakbeina ut bak seg, før hun satte seg opp. "Han er bare to måner yngre enn dere. Han kan fortsatt komme å leke med dere i lærlinghulen."

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Where stories live. Discover now