Kapittel 24

130 17 7
                                    

Dette kapittelet er kjempelangt men dere må skylde på Muffin det er hennes feil. Jeg skrev starten og fra dra de skulle dra til samlingen - shh vent, dere trenger ikke å vite hvem som skrev hva, for dere kan se det siden muffin ikke kan stave nysgjerrig smh UNSKYLD MIKKIE >: C

Ravpote var tilbake i det beksvarte landskapet.

Tilbake ved det skinnende, blendende lyset på bakken.

Det var kaldt. Selv om temperaturen i skogen var isende lav, og lærlingene hadde måttet legge seg tett inntil hverandre for å holde varmen, var dette her kaldt på en helt annen måte. I dette mørke... tomrommet... virket det som om kulda kom fra Ravpotes eget hode.

Forrige gang hun hadde vært der, hadde det vært en annen hunnkatt her også. Ravpote husket den spinkle, lysebrune lærlingen med den rødflekkete pelsen, og lurte på om hun fikk se henne denne gangen også.

Hvorfor er jeg egentlig her? Er det som Skogpote sa, er det Stjerneklanen som har sendt meg hit?

"R - Ravpote?" To bleke, blå øyne funklet i lyset fra stjernen på bakken.

Det var den andre katten! Hun hadde ikke fortalt navnet sitt eller hvor hun kom fra, men hun husket tydeligvis Ravpote. Løvklanlærlingen kunne se omrisset av henne noen halelengder unna, på den andre siden av stjernen.

Hjerteslaget etter hørte begge kattene enda et mjau, men det kom ikke fra noen av dem. Heller ikke kom det fra de mange kattestemmene som de hadde hørt tidligere. Dette mjauet var hørtes akkurat like nervøst og usikkert ut som Ravpote følte seg, og de kastet ut et enkelt ord som laget ekko gjennom mørket. "Hallo?"

Ravpote snudde seg og fikk øye på enda et par øyne. Vent - Ravpote myste - det var to par! To andre katter nærmet seg dem med langsomme skritt. Når de kom nære nok, så Ravpote at det var to hannkatter. Og at de var på størrelse med henne selv og den lysebrune hunnkatten - lærlinger. Den ene hannkatten hadde lang gråstripet pels og et rundt ansikt. Den andre hannkatten greide hun ikke å se annet enn de sølvaktige øynene på. Så skjønte Ravpote at det var fordi pelsen hans var svart som natten.

De to nykomlingene virket like skremte av situasjonen som Ravpote, og det så ikke ut til at de kjente verken hverandre eller den andre hunnkatten - eller Ravpote for den saks skyld. Men hun hadde en underlig følelse rundt den grå og langhårete lærlingen, som om hun hadde sett ham før. Men hun var ikke sikker på noe.

Ingenting av dette er ekte? Det var nok en drøm. Skulle Stjerneklanen ankomme nå? Var de tre andre kattene fra Stjerneklanen?

De fire lærlingene så på hverandre. Nyskjerrig tok den nattsvarte katten ett skritt fram. Lyset mellom dem ga potene hans et sølvaktig skjær. Når han åpnet munnen for å si noe, ble han avbrutt av én tydelig stemme som tilhørte mange.

"I nattgraven mørkner stjernen
På stedet uten potespor
Fire katter må bringe den tilbake, før klanenes hjerte tier."

Bakken rumlet fremdeles etter den kraftige stemmen. Ravpote sto helt stille. Hun hadde hørt profetien to ganger før, og nå skremte den ikke henne like mye som første gangen.

De tre andre så også ut til å vite hva stemmen var.

"En profeti," sa den grå hannkatten, og det runde fjeset hans så seg rundt. Grønne øyne møttes ravfargede, og de stirret inn i sjela på hverandre en stund. De fire så ut til å være rolige, som om de også hadde hørt profetien litt mer enn én gang. "Er det fra Stjerneklanen, tror dere?"

"Kanskje. Jeg har aldri vært her før," mumlet den svarte. Han fortsatte å si noen ord. "Det er samling i dag. Vi fire samles der. Trygle lederne deres om å få være med på denne samlingen."

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Where stories live. Discover now