Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 7

Sollyset lyste gjennom vinduet, og støv fikk Mikke til å nyse. Pandapus våknet brått, og så seg forvirret rundt. Hun pustet tungt, som om hun hadde drømt.

"Hva er det?" Spurte Mikke, og strøk seg inntil søsteren. Hun var varm i pelsen.

"Det var bare en drøm, slapp av," forsikret Pandapus. "Mikke, jeg må snakke med deg."

"Jeg må snakke med deg å! Hvor ble det av deg? Jeg ble bare løftet opp etter nakkeskinnet da du var ute av syne! De kattene er farlige! De tvang meg hjem, og jeg ble livredd med tanken på at du ville bli skadet av dem!" Mikke pustet frustrert ut, men roet seg ned og la seg tettere inntil Pandapus.

"Unnskyld," hvisket hun han i øret, og la hodet på potene. Blikket hennes var slørete. "Jeg burde fulgt etter, men Tjernstjerne holdt meg på en måte tilbake. Han fortalte meg om territoriet til klanen hans, og snakket om å drepe som om det var en helt vanlig sak .." Pandapus holdt pusten et lite øyeblikk.

"Han ba meg bli med i klanen hans. De trenger fler lærlinger, og han sier han kunne trenge en som meg," Pandapus så bort på broren, som hadde et slørete og bortkommet blikk.

"Drar du fra meg?" Klynket han. Pandapus sukket tungt.

"Jeg drar ikke hvis du ikke blir med."

"Men gjør det deg lykkelig hvis du drar ut i skogen og kaster deg inn i klanlivet?"

Pandapus nølte. "Drømmen jeg hadde, jeg løp fritt gjennom skogen, med en frisk bris i pelsen. Jeg kjente alle luktene, og hørte alle mulige byttedyr. Jeg tror jeg innerst inne faktisk ønsker bli en klankatt."

Mikke murret lavt en god stund, og reiste seg søvnig opp. "Hvis det gjør deg lykkelig, kan jeg bli med deg til skogen. Men hvis jeg blir bitt av orm så stikker jeg hjem igjen."

"Åh Mikke jeg er så glad i deg!" Utbrøt Pandapus lykkelig, og hoppet bort til broren. Hun gned snudde med han, og strøk flanken sin mot hans.

"Jeg vet det," mumlet Mikke tilbake. Hva hadde han begitt seg ut på nå?

**

Mikke og Pandapus tok et siste farvel med menneskene sine, men de så ikke ut til å forstå at dette kanskje var farvel for alltid. Mikke malte, og satt lenge i fanget på det ene mennesket.

"Jeg kommer til å savne dette," malte Mikke, og ble klødd bak øret. Han bøyde hodet bakover i nytelse. "Det blir vanskelig å gi slipp på."

"Du har rett," mjauet Pandapus, og hoppet opp på skulderen til det andre mennesket. "Men tenk hvis vi blir krigere? Lurer på hvordan det blir .." Pandapus gjespet ettertenksomt, og så ut det ene vinduet. "Det begynner å bli sent."

"Må vi dra allerede?"

"Dessverre." Pandapus strøk flanken sin en siste gang mot mennesket hun satt ved. "Farvel," hvisket hun den i øret, og hoppet ned på gulvet. Mikke brukte lenger tid, ettersom at hvis han dro, ville han kanskje aldri komme tilbake i livet.

Pandapus trippet utålmodig på gulvet. "Mikke, jeg tror Tjernstjerne venter på oss nå!" Informerte hun. Mikkes grønne øyne lyste opp, men ikke alt var av glede.

"Kommer," mjauet han, og reiste seg opp. Han strakte på seg, og gjespet. Så hoppet han klønete ned på gulvet, og vaglet mot Pandapus. "Da drar vi, da?"

"Ja," Pandapus ga et siste blikk på de to menneskene. "Farvel igjen, og måtte dere leve fint videre uten oss!" Det ene mennesket snudde seg vekk fra boksen med bevegelser i, og sa noe. "Kom igjen, Mikke, ingen tid å miste!"

**

Nå satt Mikke og Pandapus stille på lysningen der de hadde kastet mosedotter. Håper dette ikke er en felle, tenkte Mikke, og grov de korte klørne sine ned i bakken. Man kunne kjenne hvor spent Pandapus var.

Det raslet i lyngen, og tre katter dukket opp. Lyngtåke, Tjernstjerne og en annen, hvit katt med gule øyne. "Vær hilset, Pandapus," hilste Tjernstjerne fornøyd. De gulgrønne øynene glødet av triumf, men gløden sluknet da han fikk øye på Mikke.

"Hallo, Tjernstjerne," mjauet Pandapus, og prøvde å høres likegyldig ut. Hun klarte det ikke da. "Jeg er kommet for å slutte meg til Løvklanen, og trene med deg. Mikke blir også med."

Tjernstjerne fnøs, og rynket på nesen. Den hvite katten dyttet Tjernstjerne i skulderen, og mumlet noe Mikke ikke klarte å høre. Hva var det egentlig Tjernstjerne var så plaget med?

"Du kan ikke ta med deg broren din," murret Tjernstjerne, og Pandapus frøs til. Øynene hennes ble sinte.

"Hvis ikke Mikke får bli med, så dropper vi dette, og drar hjem igjen." Mikke ble overrasket over hvor stødig Pandapus' stemme plutselig ble.

"Pandapus, du trenger ikke -" Prøvde Mikke å hviske, men han ble avbrutt.

"Jeg drar ikke uten deg, ok?"

Den hvite katten tok ordet. "Pandapus, er du sikker på at du ønsker at denne katten kalt Mikke skal bli med deg?"

Mikke frøs til. Han følte seg ikke veldig velkommen. Kanskje det bare var han, og usikkerheten hans som gjorde tvilen sterkere.

"Jeg vedder femti mus på at han kommer til å bli kjempeflink sammen med meg," murret Pandapus. Mikke trakk seg tilbake, men Pandapus holdt ham igjen. Mikke sukket, og satte seg ned igjen på den nok så kalde bakken.

Det ble en anspent stillhet, og blikket til Tjernstjerne var festet på Pandapus sitt ravgule. "Greit," mjauet han krast. "Snøhjerte, led vei til leiren."

Mikke så bort på den hvite hannkatten. Pelsen var tykk, og var truende. Skal jeg virkelig stole på dem? Undret Mikke seg. Han hadde ikke noe valg lenger, egentlig. Alt var satt på plass.