Kapittel 22

88 17 6
                                    

A/N: Muffin skrev start av kapittel uffffoosos (du skrev de første 226/første halvdel av drømmen hilsen mikkie) ((OVERSIKT ER ALT))

Det var så mørkt.

Så veldig, ufattelig vanskelig å se noe. Bare ett lite lys på bakken, laget av en stjerne. Var det egentlig en stjerne? Lyset var så skarpt, hun kunne ikke komme på noen andre definisjoner.

"Hallo?" hørtes en stemme. Den var spinkel, og oste av usikkerhet og frykt. Likevel var det noe annet også, noe som minnet om ett glimt av noe nysgjerrig. To blå øyne ble synlige i det ellers evige mørket. Lyset mellom Ravpote og øynene dempet seg, og man kunne se at kilden var en slags merkelig, liten krystall. Den stakk opp av den mørke, bakken. Snøen var kram når potene tråkket i den, og lagde en knakende lyd.

"Hvem er du?" spurte stemmen igjen, og de blå lynene myste for å få ett bedre bilde av hva det var de så på.

Ravpote visste ikke hvor hun var. Hva slags sted er dette? Spurte hun seg selv. Alt rundt henne virket så ekte, selv om det ikke var noe annet enn mørket og den lysende krystallen å se. Men hvem tilhørte de fremmede, blå øynene? De var store og runde.

"Jeg er Ravpote," mjauet Ravpote smalt da øynene kom nærmere henne og en katt kom til syne. Tynn, lysebrun pels kledde de varme, blå øynene som nå så seg engstelig rundt.

"Hvor er vi?" mjauet hun, lavere enn de andre gangene katten hadde snakket.

Ravpote trakk på skuldrene. Hjertet pumpet hardt, og hun kunne høre blodet som suste i ørene. Hun visste ikke hvorfor hun var redd, men det var noe med den kalde luften, og det stummende mørket som fikk pelsen hennes til å løfte seg over ryggen.

Katten kom nærmere, og Ravpote kunne lukte at det var en hunnkatt. Hun så ut til å være like gammel som Ravpote. Hun kunne også se at den lysebrune pelsen hennes hadde flere rødlige, karakteristiske flekker. Det var helt stille.

I det neste øyeblikket, buldret lyden av kattestemmer. Det hørtes ut som om flere katter snakket på en gang, men det var umulig å skjønne hvor det kom fra. Ravpote skvatt, og hun så at den fremmede hunnkatten trakk seg sammen med strittende pels mens stemmene snakket:

"I nattgraven mørkner stjernen, på stedet uten potespor. Fire katter må bringe den tilbake før klanenes hjerte tier."

Og så sluknet det merkelige lyset foran dem, og mørket spiste Ravpote og den andre katten hele.

***

"Bjørkedal, hun våkner! Hva skal jeg gjøre?"

"Slapp av, Skogpote. Husker du det vi snakket om? Hun er din pasient."

Lukten av Skogpotes bekymring kilte Ravpote i snuten. Hun knep øynene hardt sammen før hun åpnet dem, og innså at hun var i medisinkatthulen. Det var varmt der, og sammen med alle urteluktene kunne hun lukte flere katter. Kroppen hennes føltes søvnig og sløv, og hun følte myk mose under pelsen.

Plutselig ble mesteparten av synsfeltet hennes borte bak svart og hvit pels, og Skogpotes grønne øyne glødet engstelig mot henne. "Har du vondt noe sted?" ville han vite.

Ravpote blunket. "Mnei?" svarte hun forundret. "Hva skjedde?"

"Du besvimte og falt ned fra Tåketreet," fortalte Skogpote mens han rotet med noen rare røtter som luktet sterkt. "Jeg ga deg valmuefrø sånn at du skulle fortsette å sove mens urtene til skulderen din sank inn - du traff en sten og fikk et sår, men jeg tror ikke det blir noe arr."

"Og du sover jammen tungt!" Det var en ny stemme som snakket. Lønnefalls solgule øyne tittet frem bak Skogpote. Den nylige dronningen lå i et annet rede ovenfor Ravpote. "Det er allerede solnedgang."

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Where stories live. Discover now