Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Kapittel 19

Hei ^^ Mikkie skriver dette kapittelet, og det er langt. (Muffin skrev drømmen i starten, doe) I dag spiste jeg kebab for første gang.

Potene trampet mot bakken, og kattene hoppet elegant over de brede bekkene.

En annen skygge kastet seg inn i gruppen med de skinnende kattene som løp med de stjernefylte potene sine. Den så ut til å si noe, men det var fjernt og uhørlig. Ingen av de andre, skinnende kattene sa noe tilbake, som om de ignorerte den fremmede. De fortsatte å løpe.

Skyggen saknet ned farten, da en sti delte dem i to. De hvite, stjernefylte kattene løp mot den ene stien, mens skyggen sto lenge og stirret på de to mulige veiene, som om den lurte på hvilken sti den skulle velge.

Skyggen tok noen skritt ut på den samme stien som de andre kattene før den, men la ørene flatt mot nakken, og gikk tilbake. Den valgte å ta den andre stien.

Da den satte opp farten, var det som om den løp med mose mellom klørne. Det gikk tregt, saktere og saktere. Mørket kom bak den, og slukte bakpotene. Den skrek av smerte, og de lange klørne ble skutt ut av de små potene.

Og så, hadde mørket slukt skyggen, og dratt den med seg tilbake i natten, da solen sto opp.

***

Skogpote lå krøllet sammen i redet sitt, med halen over snuten. Dunkelt sollys fikk hele medisinkatthulen til å gløde varmt. Skogpote knep øynene sammen, og prøvde å huske drømmen sin, men den begynte allerede å gli fra ham som en sleip, sprellende fisk.

Han reiste seg opp og strakte på bena. Barken inne i det hule treet luktet friskt, og minnet ham om skogen hver gang han trakk pusten.

Skogpote trasket på trøtte poter ut i leiren. Han så Vindpus som lekte for seg selv ved barselhulen, og Flokepels og Gråhår som solte seg utenfor de eldres hule. Lønnefall og maken hennes Oterhale delte tunge i solen.

Medisinkattlærlingen hadde kurs for Bjørkedal. Mentoren hans snakket med Tjernstjerne og Virvelstrøm, like ved Halvtreet. Skogpote kjente det prikke frydefullt i potene, i dag skulle de dra til Månetreet, og han skulle få møte de andre medisinkattene.

"Der er du. Fikk du sovet?" spurte Bjørkedal rolig, da Skogpote satte seg ved dem.

Skogpote tenkte på den merkelige drømmen sin. Den svarte og hvite hannkatten nikket. Jeg bør ikke si noe om drømmen. Hva om det er ett dårlig tegn? Skogpote kjente nervøsitet og angst i kroppen; han var så redd for å ikke bli godtatt av Stjerneklanen.

"Skal vi dra nå?" spurte han.

"Ikke riktig enda, men snart. Gå å si hadet til søsteren din, du." Virvelstrøms blå øyne glitret vennlig mot ham. Skogpote skjønte at hun så hvor nervøs han var, og så ned på potene sine.

Han snudde seg og fikk øye på Ravpote ved haugen med fersk fangst. Hun, Spraglelabb og Røykpote nøt den siste dagen med sol, og lå dovent på den varme bakken med fornøyde miner.

"Hei," mjauet Skogpote da han kom frem. Han hørte med en gang den klamme undertonen i sin egen stemme, og satte seg ned. Ravpote strakk seg utover liggeplassen hennes, før hun satte seg opp og mjauet en hilsen.

"Jeg drar til Månetreet snart." meddelte han.

Ravpotes øyne glødet av iver. "Virkelig? Du må fortelle meg alt sammen når du kommer tilbake."

Skogpote møtte blikket hennes med sitt eget. "Vi skal ikke snakke om hva vi ser, det sier Bjørkedal."

Spraglelabb gjespet så tennene hans syntes, og tungen krøllet seg, før han slo lett med halen. De grønne øynene hans var like nysgjerrige som alltid. Skogpote følte seg alltid utilpass med den rastløse lærlingen, og skjønte ikke hva Ravpote likte så godt ved ham.