Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)

Prolog

Den stjerneløse skogen var uvanlig stille.

I en skog, kan man vanligvis høre fuglesang, brus fra trærne, og små lyder fra andre dyr, lyder som tyder på at de lever. At skogen lever.

Men ikke denne. Den var helt stille.

Den planteløse bakken var dekket av tykk, isende tåke. Trærne var høye og bare, med få grener og blader. Alt ved skogen, fra den nakne bakken til den lange, grumsete stillheten, var uvelkomment.

En gammel katt satt med spente muskler, midt i en lysning. Pelsen hans sto rett opp over skuldrene, og halen pisket i redsel langs den isete bakken. Han hadde en vakker, ravnsvart pels, men med små lyse flekker som lignet stjerner på en nattehimmel.

"Hvorfor er jeg her?" ropte han ut i skogen, med en skrekkslagen, men stødig stemme. Værhårene hans dirret, og hjertet hamret raskt. Raskere enn det gjorde gjennom livet som kattunge, og alt var nytt i skogen.

Men han var ikke i skogen. Ikke den vakre, grønne skogen han hadde tilbrakt livet sitt i. Denne fremmedskogen var fæl. Stanken av død og fordervelse fylte snuten til katten.

En hvit, liten katt kom til syne mellom trærne. Pelsen hennes skinte som snø under løvbart, og øynene hennes var ravfargede, med en nydelig gylden glans.

En skygge av smerte gled over den svarte hannkattens øyne. "Lys? Å, kattungen min!" Han prøvde å bevege potene for å komme seg bort til henne, men utstøtte ett grynt av smerte, før han falt sammen og sprellet på bakken. Det var tydelig at han hadde vondt.

"Det gjør vondt, gjør det ikke?" mjauet Lys mykt. "Mørket. Snart vil det omslutte deg helt, Stjerne, og da vil klanene være mine."

Stjerne, den gamle hannkatten, greide med en kraftanstrengelse å snu på hodet og møte blikket hennes. Øynene hans hadde den samme, gyldne fargen, bare at hans var sløret av smerte, og hennes var kalde av triumf, og nytelse av å se det hun hadde planlagt så lenge endelig settes i verk.

"La meg få komme tilbake til Stjerneklanen," knurret Stjerne, men undertonen var beende, som en bortkommen kattunge. "Enten det, eller så vil de finne meg selv." Pusten sto som røyk ut av kjeften hans mens han snakket.

Lys sperret opp øynene. "Å nei, jeg hadde ikke tenkt å la deg være i Den Mørke Skogen. Jeg skal ta deg med dit Stjerneklanen ikke kan nå deg. I de dødeliges territorium." Hun ristet på hodet, tydelig fornøyd med planen sin.

Stjerne svelget, og ørene hans la seg helt inntil hodet. "Stjerneklanen vil finne en måte å nå meg på. Du kan ikke bruke meg for å få kontroll over klanene!"

Lys lot det uskyldige blikket falle. Øynene hennes gnistret av skadefro. De snøhvite potene lagde ingen lyd da hun gikk bort til Stjerne, bøyde seg litt ned og hvisket ømt i øret hans: "Men hvis jeg mørkner vannets utspring, vil ikke da hele fossen bli mørk, kjære far?"