Kapittel 13

96 20 9
                                    

Ravpus åpnet øynene sakte opp, og undret et øyeblikk på om hun hadde våknet midt på natten, grunnet mørket rundt henne. Hun reiste seg forskrekket opp da hun så alle kattene rundt seg, og merket katten som lå ved potene hennes. Hvor .. Hva?

Den rødspraglete katten ved potene hennes åpnet øynene. "Ravpus, hva er det du driver med? Det er ingen andre som har våknet ennå!" Hvisket katten. Nå begynte brikkene å falle på plass, og Ravpus stønnet over hvor dum hun hadde vært.

Tenk å glemme at man ikke er kosekatt lenger! Tenkte Ravpus, og la seg ned i moseredet hun og Spraglepus hadde laget sammen. Det var ekstra stort - de hadde slått sammen de to moseredene sine, og gjort det om til et stort et som kunne romme begge to.

"Argh .. Jeg kommer ikke til å klare å sovne igjen nå!" Utbrøt Spraglepus stille, og reiste seg opp av redet. Ravpus malte i fornøyelse, men visste inni seg at hun egentlig ville sove like mye som Spraglepus, som hadde hoppet ut av redet og var på vei opp den bratte, kronglete veien ut av Barselhulen og ut i det lyse fri.

"Vent på meg!" Hvisket Ravpus, og hoppet etter kameraten. Sammen gikk de oppover og ut Barselhulen. Ravpus var fortumlet over hvor frisk luften var, for en sånn hadde det aldri vært når hun våknet i sitt forrige hjem sammen med Skogpus.

"Hva skal vi gjøre nå?" Spurte Spraglepus, og gjespet. Ravpus trakk på skuldrene.

"Vi kan se oss rundt på territoriummet?"

"Er du musehjernete? Vi kan ikke forlate leiren!"

"Hæ ..?"

Spraglepus sukket oppgitt. "Vi er kattunger, og bor fremdeles i barselhulen! Vi kan ikke forlate leiren før vi får lærlingnavnene våre!"

"Åh .." Ravpus så forlegent ned i bakken, men visste hun ikke hadde noe å være forlegen over - ingen hadde fortalt henne så alt for mye om klanens regler. Ravpus kom på at hun og Spraglepus hadde besøkt de eldre tidligere samme kveld, og en av dem med navn Ørneklippe, hadde fortalt om rangene i klanen. Det var kattunge, lærling, kriger, dronning, nestleder, medisinkatt, leder og eldre.

Ravpus hadde bestemt seg for å bli kriger.

Ørneklippe, en av de eldre, hadde også fortalt masse om Stjerneklanen, en klan oppe på himmelen. Ravpus så opp mot den. Få solstråler blendet henne, og det var kaldt rim på bakken etter natten som var. Snart er det løvbart, det klankattene kaller det istedenfor kald tid.

"Åh, dere er våkne?" Mjauet en dyp, mørk stemme. Ravpus rykket skremt til, og snudde seg. Hun møtte blikket på en helt svart, slank hannkatt. Den svarte hannkattens gulgyldne øyne glødet i de få, kalde solstrålene som traff dem.

"Jeg så deg på navnesermonien din tidligere, Ravpus, hva syntes du om navnet?"

Ravpus var et øyeblikk tvilende, som om hun ikke stolte på denne katten, men da hun kom på at hun faktisk var en del av Løvklanen, var hun nødt å stole på alle kattene. "Altså, jo, jeg er veldig fornøyd," mjauet Ravpus, og prøvde å høres likegyldig ut. Inni seg strittet pelsen i glede, og deg kriblet i potene.

"Vel, Tjernstjerne har en god smak for navn," den svarte kattens blikk falt ut i luften, og Ravpus sporet det som om han hadde tilbakeblikk på noe.

"Hva heter du?" Spurte Ravpus nysgjerrig, mens hun mønstret hannkatten foran seg. Den svarte katten ristet plutselig på hodet etter noen drøye sekunder.

"Mitt navn er Svartsol, og jeg er kriger i Løvklanen," mjauet Svartsol dramatisk, og et plutselig vindpust dro i den korte pelsen hans. Spraglepus malte i latter.

Kattekrigerne - Den mørke fossen (Wattys2016 Vinner)Where stories live. Discover now