#URETTET
---------------------------------------
"Takk for at du ville hjelpe meg med koffertene, Gwen." sa jeg og så på Gwen som spiste kraftig på et eple.
Hun var hos meg, idag var det søndag og hun hjalp meg med tingene mine.
"Du trengte egentlig ikke min hjelp, for Connor skal jo hjelpe deg. Men jeg har en følelse på at du er bare redd." Gwen hevet brynene og så ga meg ett ertende blikk.
"Hva? Neiiiii." sa jeg langsomt og så rart på Gwen. Men hun hadde rett, jeg ville ikke gå alene først. Jeg trengte noen som kunne være med meg. Siden pappa ikke var her, tok jeg Gwen med meg. I tillegg ville jeg ikke sitte alene i bilen med Connor. Han var snill og grei, men jeg visste ikke helt, jeg var litt nervøst bare. Jeg visste ikke hvorfor. Det var bare sånn det var.
"Du er redd. Du kunne bare ha sagt det, istedenfor å mase om hjelp, din dust."
Jeg geipet til Gwen og sukket deretter. Jeg kunne ikke tro at jeg skulle flytte idag til familien Greco. Jeg hadde tenkt på det i hele kveld før jeg skulle sove. Jeg fikk ikke sove ordentlig og var veldig trøtt egentlig. Jeg hadde svarte poser under øynene og så forferdelig ut. Når Connor så meg, kunne han helt sikkert springe til India av sjokket.
"Jeg innrømmer at jeg er litt nervøs bare. Jeg bare vet ikke hvorfor..." Jeg sukket og reiste meg opp fra senga. Jeg kom til å savne min myke og varme seng. Jeg kom til å savne alt i dette rommet, snart ville jeg grine altså. Skulle prøve å ikke gjøre det.
"Men når kommer han derre....?" Gwen så spørrende på meg og bet seg i leppa.
"Connor," sa jeg og smilte.
"Ja, han. Når kommer han?" Hun sjekket på mobilen, sikkert klokka.
"I tolv tida, tror jeg?" sa jeg usikkert og prøvde å huske hva han sa til meg. Men siden jeg var så utrolig glemsk, så var alt jeg husket; ingenting.
"Tror du?" Gwen så på meg og krysset armene, mens hun reiste seg opp.
Jeg skulle til å svare, men så plinget mobilen. Jeg fisket mobilen fra bukselomma og sjekket hvem som sendte meldingen. Kanskje det var pappa? Jeg savnet han utrolig mye selv om det bare hadde gått én dag. Det var Connor. Og ja, vi hadde vekslet mobilnummer så han kunne kontakte meg når han skulle komme å hjelpe og sånt. Det var ikke jeg som spurte, æresord, han spurte først.
Okei, jeg var bare rar som drev og tenkte på hvor glad jeg var for at han spurte om mobilnummeret mitt. Dette var så ulikt meg.
Kom tilbake til den virkelige deg, Danielle.
"Hvem sendte meldingen?"lurte Gwen på som var bak meg.
Haha, jeg hadde glemt å sjekke meldingen. Jeg bare stirret på mobilskjermen som lyste og tenkte på andre ting. Jeg sjekket meldingen raskt.
Hei, Connor her. Kommer om en halvtime. Sees ;-)
"Umhh, det var Connor. Han sier at han kommer om en halvtime." svarte jeg og slo av mobilen og la den tilbake i lommen.
"Ooo, Danielle har allerede skaffet seg nummeret til en av de mest populære guttene på skolen. Applaus." sa Gwen og klappet med hendene.
"Dust," sa jeg og slo Gwen svakt på armen. Hun holdt der jeg slo henne og så surt på meg.
"Det neste du trenger å gjøre, er å skaffe deg nummeret til han andre som...ja- Lykke til sier jeg bare. For det kommer ikke til å bli så lett."
"Hah, som om jeg vil få nummeret til han der. Pfftt." sa jeg og krysset overlegent armene.
***
"Connor, jeg vil bare si takk for at du hjalp meg i dag. Og beklager for Gwens oppførsel." sa jeg og bet meg på leppa full av usikkerhet.
Vi var i stuen til familien Greco. Selvfølgelig siden jeg hadde flyttet inn hos dem, hvor ellers skulle jeg være?
Connor lo litt og dro gjennom håret sitt med den ene hånden sin, før han sa;
"Ingen problem og for å si det rett ut, venninnen din er rar. Men jeg har sett verre, tro meg. Så slapp av, det går bra."
Okei, jeg var virkelig lettet nå.
For Gwen var kanskje tøff og turte å si ting rett ut, men hun var gæren. Da vi satt i bilen til Connor, var radioen på og så kom favorittsangen til Gwen på. Ikke cake by the ocean, men en annen en, som var, Make Me Like You av Gwen Stefani.
Japp, Gwen og Gwen.
Det må sikkert være en av grunnen til at Gwen likte Gwen Stefani. Men ja, favorittsangen til Gwen kom på og hun begynte å gaule på sangen høyt. Kjempe høyt. Jeg fikk lyse rosa kinn og ble flau for henne. (Sorry, Gwen.) Connor så litt spørrende og rart på meg, samtidig hevet brynene. Også begynte han å flire lavt. Men Gwen hørte da det og begynte å- tjaa... hvordan skulle jeg si dette, avskrekkende ting til han. Hun anklaget Connor for at han lo av henne, Connor beklaget og sa det ikke var meningen, men sånn som Gwen var, fortsatte hun videre. Og ja, det endte med at en sinna Gwen gikk ut av bilen midt i trafikken og slamret bildøren høyt igjen så det kunne bli ødelagt. Hvis det ble ødelagt, stakkars Gwen.
"Takk, men hvor er foreldrene dine?"
"Mamma sa hun måtte ta av seg noe raskt og kommer snart tilbake. Mens pappa er på en forretningsreise for en eller to uke." svarte Connor og trakk lett på skuldrene.
Jeg nikket.
"Men hvis du vil spise, er det bare å gå til kjøkkenet og lage deg mat selv eller kan du be butleren eller tjenestepikene. Om du har spørsmål, er det bare å spørre meg eller hvem som helst egentlig i huset."
Da jeg besøkte dem den dagen da jeg fikk omvisning, fikk jeg også møte butleren deres som het Joseph, og tjenestepikene husket jeg ikke hva de het.
Ops. Men jeg kom nok til å bli mer kjent med dem.
"Takk, den er grei," Jeg nikket og smilte skjevt så litt av tennene vises. Jeg måte ha sett veldig rar ut, håpet ikke det.
"Men la meg bare ønske deg velkommen til The Grecos sitt hus og håper du liker deg her sammen med oss."
Connor bukket kort og smilte eplekjekt som fikk han til å skinne og se ut som den drømmegutten. Han var bare så perfekt, selv om det ikke gikk ann, føltes det sånn ut. Han var pen, veldig snill, feilfri, supersøt og ikke minst hot. Han var sånn seriøst alt de der, eller var det bare meg som var helt besatt av han og skjønnheten hans? Jeg ristet tankene av meg og lo før jeg sa litt beskjedent;
"Takker, og jeg tror nok at jeg kommer til å like m-."
Jeg stoppet av ytterdøren som ble slamret hardt og høyt igjen, høyere enn Gwen som smalt bildøren til Connor. Jeg og Connor så raskt på hverandre, før vi så på personen som kom inn i stua. Øyene sperret opp selv om det bare var Chris. Jeg visste ikke hvorfor. De gjorde det automatisk , dumme øyner.
Chris hadde på en svart og trang bukse og hadde mørkerød hettegenser på. Han hadde hetta på så man kunne så vidt se ansiktet hans. Han hadde i tillegg hendene i bukselommene. Han så så bad ut. Som de bad folka på skolen. Var han en av dem eller? Nei, aldri sett han blant dem så trodde ikke det. Idet Chris kom inn, stoppet han og så opp raskt på oss, før han fortsatte å gå forbi oss.
"Hei bro," sa Connor og så raskt på meg, men så mot Chris igjen.
"Ja?" Han stoppet å gå, men snudde seg ikke mot oss. Den mystiske og mørke stemmen hans hørtes ikke så farlig og kald ut som i går.
"Skal du ikke ønske Danielle velkommen?" Jeg blunket et par ganger og trengte ikke noe fra han ellers takk. Det gikk bra om han ikke gjorde det. Alt bra altså. Connor, du trengte virkelig ikke.
Chris snudde seg raskt mot oss og så rett på oss- eller meg egentlig. Sånn som han stirret på meg i går. Det var ukomfortabel. Det ville alltid være ukomfortabel med han. Jeg skjønte meg ikke på han.
Imens han så på meg, begynte han overraskende å få frem et smil, og han så virkelig wow der og da. Hva skjedde nå? Hvorfor smilte han? Var det et ekte smil eller hva? Jeg fokuserte på munnen hans som beveget seg sakte og sa med en nokså rar stemme;
"Velkommen,"
"T-takk,"
***
"Everytime we kiss i swear i can flyyy...-," nynnet jeg og svingte hodet fram og tilbake som en gærning. I tillegg danset crazy rundt omkring. Jeg håpet at ingen så meg. Ingen kunne se deg, dumma, du var på rommet ditt. Og naboen kunne heller ikke se deg, fordi nabohuset var langt unna. De hadde en stor hage.
Jeg hadde nettopp spist middag med familien Greco, eller halvparten av dem. For Mr Greco var jo ikke her og Chris var ikke å se noe steder. Jeg ante ikke hvor han var og turte heller ikke å spørre Audrey eller Connor. Han kom jo hjem da jeg og Connor var i stua, men han hadde sikkert gått ut igjen. Uansett, jeg spiste minst tre porsjoner av middagen som var utrolig godt, men som ikke var bra for meg. Så jeg danset og hoppet som en tulling i rommet for å miste noen kalorier og forbrenne fettet.
Heh.
Plutselig banket det på døren, jeg lurte på hvem det var. Jeg slo av musikken på mobilen som jeg hørte på gjennom ørepluggene og la dem på bordet. Jeg gikk og åpnet. Audrey sto der med hendene flettet sammen mens hun sitt vennlige smil.
"Hei, Danielle. Jeg ville bare gi deg noen beskjeder. Håper jeg ikke forstyrret deg," sa Audrey.
Hørte hun meg hoppe, danse og synge kanskje? Jeg håpet virkelig ikke det, det ville ha vært super flaut as.
"Neida," sa jeg og fikk frem et lite og søt smil.
"Flott, men jeg ville bare si at jeg skal til en venninne og kommer ikke tilbake før kveld. Og Connor gikk ut for noen minutter siden, og Chris er da heller ikke her. Så jeg lurte på om du kunne klare deg alene...?" Audrey så spørrende på meg.
Selvfølgelig ville jeg klare meg selv alene. Hvis jeg ikke klarte det, ville hun få en barnevakt som skulle komme å passe på meg eller? Connor gikk ut, lurte på hvor han skal? Kanskje til Chris eller noe. Jeg visste ikke hvorfor jeg var så nysgjerrig. Men det burde jeg ikke være.
"Jaja, det går helt fint. Jeg kan holde meg selv i selskap, jeg." sa jeg og lo litt. Audrey smilte og lo med mens hun klappet hendene sammen.
"Flott, men jeg beklager virkelig at jeg ikke kan være her og må la deg være alene i dette fremmed huset. Skulle ønske Connor eller Chris er hjemme, men nei. De guttene altså." beklaget Audrey og så på meg med de store mørkeblå øynene hennes.
"Det går helt fint, du trenger ikke å være bekymret for meg. Det går fint, jeg lover."
"Er du sikker, Danielle?" spurte Audrey usikkert og rynket pannen. Jeg kunne så vidt se noen rynker.
"Ja, jeg er helt sikker." Jeg krysset armene og nikket flere ganger så hun skulle forstå og ikke trengte å være så bekymret.
"Ja, flott! Men hvis du trenger noe, bare spør Joseph eller tjenestepikene. Og ring meg hvis det er noe, greit?"
Jeg nikket.
"Da går jeg nå, vi sees senere!" sa Audrey og vinket kort med hånden.
"Ja, vi ses, ha det gøy!" Jeg vinket og smilte før jeg lukket døren. Jeg sukket og slo på musikken igjen. Denne gangen uten øreplugger.
Nå var det definitivt på tide å holde selskap for meg selv.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Neste del;
Jeg fikk svære øyner og måpte, i tillegg ble jeg helt fryst. Flott. Det var ikke på grunn av han selv for at jeg ble fryst av, men at han hadde ikke noen klær på, var bare i bar overkropp med en håndkle rundt livet. Jøss, den magen.
Fersken.
_________________________
Heiiisann, Peeeeeps! Hvordan har dere det? Hva gjør dere?
Håper dere likte denne kjedelig og utrolig delen! (uff) Men noen ganger er det sånt, ikke sant?
STEM&KOMMENTER, vis meg at dere er de beste lesera i verden!
STAY TUNED!!!
Lots Of Loves;**
~AmysWattys