Under fasaden

39| Tilbake til helvete

Nolan P.O.V

Det er en uke siden Violet sa du er død for meg. Har ikke vært på skolen etter det. Det eneste jeg har klart å tenke på disse dagen er om hun virkelig mente de ordene. De ordene gjorde vondere enn alle slosskamper jeg har vært i. Bare de fem ordene føltes som 100 skudd rett i hjertet.

Jeg skal på skolen i dag. Etter flere meldinger fra Cayden og Lucas som maser er det på tide å komme seg ut.

Jeg snakker ikke med Hayley. Blir bare sur av å se henne eller høre stemmen hennes. Det er det samme med William. Alt dette er hans feil. Hvis ikke han hadde sagt det til Violet hadde alt gått fint. Jeg lyver til meg selv når jeg sier det fordi jeg vet at hun kom til å få vite sannheten en dag. Men hun fikk vite det på den værste måten. Fy faen sinne jeg føler bare av å tenke på William får blodet til å koke.

Jeg har prøvd å overse det, men det har alltid vært noe med han og Violet. Måten han ser på henne når han tror jeg ikke følger med. Spesilet etter de kysser når vi spilte 2 minutes in heaven. Jeg blir fortsatt irritert når jeg tenker på det. Hvis jeg skulle gjette ville jeg tro at han var forelsket i henne, noe som bare gjør meg enda mer sur fordi jeg blir mer og mer sikker på at han fortaltet Violet om forlovelsen bare for å få henne for seg selv.

Jeg slepte meg ut av senga. Tok en kjapp dusj. Jeg så på meg selv i speilet. Jeg hadde mørke ringer under øynene. Hadde ikke sovet ordentlig de siste dagene. Foreldrene mine var som vanlig ikke hjemme så jeg hadde benyttet meg av vinkjelleren, noe de uansett ikke kom til å legge merke til fordi jeg kun tok av vinene som de har mange av.

Jeg følte meg enda mer dritt nå som jeg var edru igjen. Jeg hadde vært full så si hele uka og   satt følelsene på pause, men nå som jeg ikke er påvirket av alkoholen lenger føltes det som om en kald dusj av skyldfølelse, anger, sinne, og masse annet dritt ble skylt over meg. Alle følelsene jeg hadde følt sist jeg så Violet kom tilbake.

Hvor mye jeg ville ha gitt for å holde henne i armene mine igjen. Hvor mye jeg ville gjort for at hun skulle se på meg som hun pleide og ikke med hat i blikket. Jeg hadde hatt en drøm. En grusom drøm om henne i natt. Vi var sammen og jeg kunne kjenne varmen fra huden hennes. Se det lange håret som som bølget ned til albuene. Og så hadde jeg våknet og innsett at ingentign av det kommer tilbake. Det var det som gjorde den så grusom, nettopp det at den var så vidunderlig.

Violet hadde ikke vært som seg selv sist jeg så henne. Hun virket så kald. Jeg skjønte hvorfor da. Jeg hadde vært en drittsekk. Forholdet var dømt til å feile før jeg i det hele tatt hadde snakket med henne. På grunn av Hayley. På grunn av faren min. På grunn av business og fremtiden og bullshit. Jeg var lei av denne familien. Jeg var lei av Hayley og alle andre rundt meg. Kunne ønske jeg kunne ha dratt langt vekk og være en annen.

Jeg pusset tenna, men spiste ikke frokost. Hadde ikke matlyst. Jeg tok på meg skoleuniformen og dro håret til side. Det var bustete, men jeg brydde meg ikke. Klarte ikke bry meg om noe lenger. Jeg tok noen piller jeg fant på badet for å roe meg litt ned, det var den eneste måten jeg kunne komme meg gjennom dagen på.

Jeg tok med meg en bag med alle tingene jeg kom til å trenge når jeg flyttet tilbake til rommet mitt på skolen og så gikk jeg ut i garasjen. Jeg slengte bagen min i passasjersetet og satte kursen mot skolen.

Det kom et pling fra mobilen min. Der var en melding fra mamma.
Hvordan går det? Vi kommer hjem i morgen kveld.
Jeg svarte at jeg hadde det fint, selvom det var en løgn. Mamma og jeg hadde aldri hatt et veldig nært forhold og kjærlighetsorg var definitivt ikke noe jeg ville diskutere med henne. Uansett så hadde pappa sikkert blitt rasende hvis han hørte at jeg hadde hatt en ting med en annen jente når han hadde bestemt at jeg skal være med Hayley.
Jeg var så lei av familien.

Det kom en ny melding fra mamma.
Vi tenkte du kunne komme hjem i morgen kveld og spise middag med oss og så kan du dra tilbake til skolen etterpå.

De spurte ikke om jeg ville komme hjem å spise med dem. De tenkte det. Det hadde de allerede planlagt. Det hadde ikke noe å si hva jeg mente om saken. Jeg gadd ikke svare, bare så tilbake på veien og kjørte litt fortere enn jeg egentlig burde.

Det kom en ny melding og jeg kjente jeg ble irritert før jeg hadde lest den.
Jeg så ned på skjermen.
Inviter Hayley. Og broren din kommer, bare så du vet det på forhånd.
Jeg brå bremset midt i veien og stirrer på skjermen. Hva faen?
Hvorfor kommer han? Skrev jeg tilbake.
Mamma svarte med en gang. Hun regnet vel med at jeg kom til å spørre.
Uansett hva som har skjedd i fortiden så må vi legge det bak oss og begynne å fungere som en familie igjen.

Jeg strammet kjeven og dro hånda frusrert gjennom håret.
Siden når var han en del av familien?
Skrev jeg og angret med en gang.
Ikke si sånt Nolan! Han er like mye del av familien som du er. Skjerp deg og kom hjem i morgen.
Jeg svarte henne og så at jeg kom.

En bil tutet bak meg. Jeg kjørte ikke. Bilen fortsatte å tute. Jeg rullet ned vinduet.
«Hold kjeft! Jeg skal kjøre!» brølte jeg og presset på gassen. Jeg kjente hvordan jeg grep hardere rundt rattet og så at trærne suste fortere og fortere forbi meg.
Hvis det var noen som var død for meg, så var det broren min.

I det jeg nærmet meg skolen tok jeg opp en liten flaske som jeg hadde i baggen. Jeg klarte ikke være 100% edru i dag, så jeg tok noen få slurker. Det holdt ikke med pillene jeg tok tidligere. De hadde ingen effekt. Jeg følte meg fortsatt helt elendig, men kanskje det var noe jeg ikke kunne bli kvitt uansett hvor mye jeg ruset meg.

Violet P.O.V

Jeg slentret gjennom de tomme gangene og lot de svart lakerte neglene mine streife over alle de opphengte arkene. Store overskrifter som «Meld deg på talentshowet!» og «Redd isbjørnene,» var plassert bortover de hvitmalte veggene. Jeg stoppet ved et stort vindu som hadde utsikt ut mot parkeringsplassen. Jeg så ned på alle de dyre bilene som sto pent parkert på rekke og rad.

Første time hadde startet for lenge siden, men i det siste har jeg ikke brydd meg så mye om det. Jeg vet jeg burde, men jeg bare klarer ikke.
Jeg satte meg i den store vinduskarmen og satte beina foran meg så jeg for det meste dekket hele vinduet. Jeg sukket og lente ryggen mot veggen bak meg. Det var langt ned. Jeg telte 4 etasjer. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det hadde føltes hvis jeg hadde falt ned og visste at en liten del av meg ville at det skulle skje.

Der. Borte ved enden av parkeringsplassen var det noe som nærmet seg. Jeg kjente en påtvunget smerte i brystet da jeg så den gråe ferarrien, som jeg bare kjente så altfor godt, parkere like nedenfor meg.

Ut av bilen kom Nolan. Hatet jeg følte kom til overflaten og jeg gravde neglene inn i hånden for å kontrollere meg selv. Under alt sinnet var det en større følelse: sorg. Jeg tvingte meg bestemt til å fortrenge alle andre følelser som måtte dukke opp.

Jeg ovbserverte han som en rovfugl da han tok den svarte skinnbaggen sin over skulderen og smalt igjen døra. Han smalt døra så hardt igjen at jeg hørte smelle helt herfa. Hele holdningen hans virket sint. Da er vi to. Han dro den ledige hånda gjennom det bustete håret og det så ut som han sparket en liten stein. Mer kunne jeg ikke se fordi han satte kursen inn i bygget.

Jeg hoppet ned og gikk mot klasserommet. Det siste jeg ville var å møte på Nolan.