Under fasaden

24| Max?

Violet P.O.V

Jeg var så sjokkert at jeg ikke klarte å bevege en muskel. Hva i helvete gjorde Max her?
«H-hvordan? Hæ, vent. Når?» spurte jeg forvirret. Han bare så på meg og smilte. Herregud jeg hadde ikke sett han på 2 måneder. Jeg kjente tårene presse på og savnet jeg hadde prøvd å fortrenge kom til overflaten. Akkurat nå brydde jeg meg ikke om hvorfor han var her. Det viktigste var at Max faktisk sto foran meg.
Jeg slang armene rundt han og trakk han inn i en stor bamseklem og begravet fjeset mitt i genseren hans. Jeg følte meg trygg med en gang jeg kjente lukten av han. Han la armene rundt meg og la hodet hans oppå mitt.
«Jeg har savnet deg,» hvisket jeg inn i den gråe genseren hans. Jeg kjente jeg ble fuktig på kinnene av tårene. Jeg trakk meg ut av klemmen og så på han. Han la håndflatene sine på kinnene mine og så meg inn i øynene. De brune øynene hans var varme og åpne. Han smilte og så ned på meg.
«Fy faen som jeg har savnet deg og,» sa han og dro meg inn i en klem igjen.
Vi trakk oss fra hverandre og det var først da jeg kom på at Jane fortsatt var her. Hun så spørrende på meg. Jeg var fortsatt litt i sjokk.
«Oja. Ja. Jane møt Max, min nærmeste venn. Max møt Jane, min nye venn». Jane smilte litt klient til Max. Max ga henne et kort nikk før han snudde seg mot meg igjen.
«Kom med meg,» sa han og smilte. Jeg snudde meg mot Jane og hun tok hintet fordi hun gikk inn i teltet.

Vi gikk mot dammen. «Men helt seriøst. Max hva...hv-»
«Siden du ikke kunne komme til meg, så bestemte jeg meg for å komme til deg,» avbrøt han meg.
Jeg så på han og kjente et smil forme seg på leppene mine.
«Du kom helt hit for meg?»
Han nikket. «Violet, for deg hadde jeg gjort hva som helst. Jeg elsker deg,» sa han og dultet meg vennskapelig i skuldra. Han mente det ikke som 'jeg er forelsket i deg'. Han mente det som om vi var familie. «Jeg elsker deg også, Max», sa jeg og hektet albuen min i hans.
«Hvor lenge blir du?» spurte jeg.
«Hvor tror du jeg bor?» svarte han meg med et annet spørsmål.
«Hvordan skulle jeg vite det?».
Han så lurt på meg som om han bare ventet på at jeg skulle knekke gåten hans. «Hvorfor tror du jeg var i det blåe teltet? Et av Abbey Green Manor's telt».
Plutselig fikk jeg en åpenbaring. «Vent. Er du en elev? Bor du på skolen?» spurte jeg sjokkert.
Han nikket og smilte fortsatt lurt.
«Du byttet faktisk skole? Skal du ikke hjem igjen?» Jeg var glad. Jeg hadde ikke vært klar over hvor mye jeg hadde savnet han før nå.
«Jeg skal ingen steder,» sa han.
Plutselig dukket en ny tanke opp i hodet mitt.
«Men hvordan fikk du penger til det? Privatskolen er ikke akkurat billig».
Igjen sendte han meg et lurt blikk.
«Husket du da vi skulle stjele minnebrikken for Vincent og vi i tillegg stjal alle pengene fra den safen?».
«Vent du brukte de?».
«Ja, det viste seg at det var mer penger enn vi trodde».
Jasså ja.
«Hva med Jace da? Hva syntes han om dette?» spurte jeg.
«Broren min vil det som er best for meg og jeg vil være der du er».
Vi gikk videre rundt dammen og så på endene og andeungene. «Uansett så er jeg glad for at du er her,» sa jeg og lente hodet mot armen hans.

Vi gikk videre og plutselig fikk jeg øye på William. Jeg holdt hånden fortsatt rundt armen til Max.
Han snudde seg og så på oss, eller rette sagt: han så på Max. Så flyttet han blikket over på armen min som holdt rundt han. Han smalnet øynene litt. Jeg slapp grepet rundt armen til Max og rettet meg litt opp.
«Jeg tror gutta leter etter deg,» sa jeg for å bryte den intense stillheten. Max bare sto der og studerte William. William gjorde det samme med Max, før han så flyttet blikket sitt over på meg. «Jeg skulle bare se etter noe,» sa William selvom øynene hans sa noe helt annet. Men han ville nok kanskje ikke si foran Max at han hadde trengt litt space fra gutta. Det var noe jeg bare skjønte at han tenkte uten at han trengte å si det. Jeg tror han trodde det var noe mellom meg og Max. Et romantisk forhold eller noe etter blikket og dømme.
Max sa ingenting til han. Han var ikke typen til det heller. Han hadde nok aldri menget seg med sportsfyrer uansett. Det var bare ikke hans stil. Han var mer en ensom ulv som trente hardt på egen hånd. I tillegg så var William også en veldig reservert person. Så når to tilbaketrukkete personer står foran hverandre kan man ikke akkurat forvente seg så mange ord. De minte meg egentlig litt om hverandre. De hadde begge litt lik holdning: 'jeg bryr meg egentlig ikke om små uviktige' ting greie. Det er vanskelig å forklare. På en måte at de fort synes ting blir barnslig og oppfører seg ganske modent og i alle fall Max liker å heve seg over andre. Spesielt liker han å heve seg over andre gutter. Han liker å tro at han er litt bedre enn andre. Derfor visste jeg at han ikke kom til å hilse på William flørst. Likevel har Max den myke og morsomme siden sin som han kun viser for meg og noen få andre. For omverdenen er han en barsk, kald og selvfølgelig kjekk type. For han ser veldig bra ut, det må jeg innrømme. Han er ganske lik Wiliam på noen måter, bortsett fra den delen hvor William er så sykt mystisk og det er helt umulig å gjette seg til hva han tenker.