Under fasaden

27| Hayley

Violet P.O.V

Jeg snek meg inn i teltet til Nolan da alle de andre hadde gått ut. Max var sjokkerende nok et sted med Cayden. Jeg følte egentlig at de kom til å bli gode venner. Cayden var veldig åpen og lett å snakke med.
Jeg hadde ikke snakket med Nolan etter i går og selvom jeg hatet det så hadde jeg litt skyldfølelse for at jeg ikke delte telt med han.

«Hei,» sa jeg og gikk inn i teltet.
Nolan snudde seg og så på meg. Han smilte når han så meg.
«Hei».
Han hadde fortsatt på seg drakten etter kampene.
«Bra spilt,» sa jeg og satte meg ned ved siden av han.
Han smilte selvsikkert. «Må innrømme at jeg var ganske god ja».
Jeg slo han svakt i armen.
«Å ikke bli helt selvdigger da,» sa jeg og himlet med øynene.
«Er jeg selvgod? Hva?» sa han overdrevent og latet som om han ble fornærmet.
«Du er så teit,» sa jeg.
Han lente seg litt nærmere meg.
«Du er nydelig,» sa han forførende.
Jeg kastet en pute på han. Han så sjokkert på meg før han fikk et lurt smil.
Han begynte å kile meg. Jeg absolutt hater når folk kiler meg.
«Nolan! Stop!»
Han bare flirte og fortsatte.
«Da går jeg!» ropte jeg.
«Hva får deg til å tror at du slipper unna?».
Heldigvis stoppet han.
«Dust».
Han ignorerte kommentaren min og lente seg over meg. Forsiktig plasserte han små kyss på leppene mine.
Jeg hørte et skritt på utsiden. Noen kremtet i inngangen.
Jeg satte meg fort opp og så hvem det var. William. Han så en smule sur ut og jeg lurte på hva det var som hadde fått han i dårlig humør. De hadde jo tross alt vunnet kampen.
Han så litt ubekvem på oss før han mumlet noe om at han så etter noe og så stakk han.
Hver gang jeg så William ble jeg på en måte litt trist. Tenk at han har gått gjennom noe så vanskelig og aldri snakket om det.

«Hvordan går det egentlig med William?» spurte jeg Nolan.
«Hvorfor lurer du?»
Jeg satte meg litt mer opp.
«Jeg hørte om det med søsteren hans».
Nolan så litt ned. «Oja, du hørte det».
Jeg nikket.
«Det er 1 år siden, men han har aldri vært helt seg selv etter det».
Han unngikk spørsmålet mitt.

Nolan og jeg gikk ut av teltet. Det myldret av folk utenfor. Det var fortsatt ganske varmt selvom sola begynte å gå ned.
«Jeg så at de solgte iste ved banen. Vil du ha?» spurte Nolan.
Iste hadde ikke vært så dårlig nå.
«Ja takk».
Han småløp bort til banen, i mens jeg ventet ved teltene.

Sola forsvant plutselig fordi noen stilte seg foran meg. Anabelle. Ja, den bortskjemte populære jenta som tror hun eier alle guttene på skolen.
«Hva skjer?» sa jeg helt rolig. Mest fordi jeg visste det ville irritere henne hvis jeg snakket til henne som om vi var venner.
«Hold deg unna, Nolan,» sa hun alvorlig.
Jeg løftet oppgitt vekten fra det ene benet til det andre.
«Å herregud, Anabelle. Blir du seriøst aldri lei av å prøve å kontrolere andre?»
Hun lo en liten kort latter.
«Kontrolere? Nei. Nei, jeg sier dette for din egen skyld...tro det eller ikke. Jeg er ikke interessert i han på den måten. Men hør på det jeg sier nå: Nolan er ikke en valgmulighet for deg». Hun sendte meg et blikk som sa 'jeg vet noe du ikke vet'.
Jeg hevet brynet. Kan hun slutte å gå rundt grøten?
«Kan du være litt mer spesifikk?»
Han snudde seg for å gå, men rett før hun gikk bak et telt så hun på meg.
«Han tilhører noen andre».
Jeg gikk bort til henne igjen.
«Vent. Hvorfor forteller du meg egentlig dette?»
Plutselig følte jeg at jeg så den ekte Anabelle. Ikke en snobbete kald bitch. Noe i blikket hennes viste meg at hun var seriøs, men hun dekket fort over det etter hun hadde sagt svarer sitt.
«Ingen fortjener og bli ført bak lyset sånn og...fordi det angår noen jeg bryr meg om».
Så gikk hun og jeg sto der igjen som et stort spørsmålstegn.

Dette var åpenbart at Anabelle så meg som en trussel mot det lille kongeriket hennes. Nolan var en del av William sin gjeng og hun forgudet William. Hvis jeg hadde fått status som Nolan sin offisielle kjæreste hadde statusen hennes betydelig minket. Men det var også den delen av meg som vurderte hvert ord hun så nøye. Blikket hun ga meg sa mer enn det hun sa.
Han tilhører noen andre? Jeg prøvde å ikke tenke på det, men ordene klang i hodet mitt hele tiden og jeg hadde en følelse av at jeg hadde hørt noe lignende før.

Nolan P.O.V

«Jet vet ikke!» skrek jeg tilbake til Hayley.
«Da må du faen meg finne det ut. Du for meg til å se ut som en idiot og hun vet ikke om meg engang!»
De grønne øynene hennes var rasende.
Jeg hadde bevisst møtt henne langt vekk fra teltene, langt vekk fra Violet. Violet sto nok og ventet på isteen sin fortsatt.
«Hvis ikke du sier det snart så kommer Anabelle til å si det. Eller så sier jeg det,» truet hun.
«Hva faen? Tror du at du kan utpresse meg?»
Jeg var forbanna. Hvis hun fortalte Violet om oss så kom jeg til å miste henne for alltid.
«Hun kommer jo til å få vite det uansett,» sa hun lavt.
Hayley var søt, snill og morsom, men kjærligheten mellom oss var ikke ekte. Den hadde blitt påtvunget av foreldrene våre helt siden vi var barn.
«Bare hold kjeft om det».
Hun så oppgitt på meg.
«Du lyver for henne, Nolan! Du vet at faren din trenger pengene våre,» fortsatte hun.
Hayley hadde rett.
«Og,» sa hun og la hånden sin på kinnet mitt «jeg elsker deg».
Jeg slo hånden hennes vekk. Hun så sjokkert og såret på meg.
«Vent,» hun så på meg med smale øyne «du er vel ikke forelsket i Violet?»
Jeg så på henne og hun skjønte med engang hva svaret mitt var.
«Hvordan kunne du være så uansvarlig. Vi har en planlagt fremtid sammen og så driver du å faller for en annen jente!»
Øynene hennes var fylt med hat.
«Jeg elsker henne!» datt det plutselig ut av meg. Hayley stivnet før hun klikket helt.
«Hva! Hva med meg da, Nolan? Elsker du meg?»
Jeg svarte ikke. Hun pleide vanligvis ikke å være sånn her. Jeg kunne vanligvis snakke henne om hva som helst og hun lyttet, men dette var ingen vanlig samtale.
«Ta deg sammen og forlat henne,» var det siste hun så før hun tørket bort en tåre og gikk sin vei. Vi hadde heldigvis stått langt unna alle de andre så ingen hadde hørt noe. Alle gutta visste om det. Alle utenom Violet. Hvis en av dem tystet var jeg ferdig.
Faen, jeg var i deep shit.