Under fasaden

11| Kyss meg

Nolans grønne øyne hvilte på meg. Han var langt unna, men jeg kunne forrsatt se ansiktsutrykket hans. Han så så glad ut og øynene lyste av glede. Hele han lyste når jeg smilte til han. Så søtt, tenkte jeg for meg selv. Jeg smilte ikke mye, bare et svakt smil. Jeg var fyllesjuk og fortsatt ganske oppskaket etter gårsdagen.
Aiden hade dratt etter samtalen vår og meg og Nolan hadde sittet på med vennen hans Javier tilbake til skolen.
Plutselig ble utsikten mot Nolans bord blokkert av en trampene Kimberly. Hun satte seg ned på bordet med et eple i hånden.
«Hvor har du egentlig vært? Jeg merket at du kom sent inn på rommet i kveld. Du vet det er en innertid?» sa hun bitchy når vi satt ved bordet i kantina. De andre på bordet så nysgjerrig på oss. Jeg skjønte at hun var sjalu fordi Nolan ga meg oppmerksomhet.
Jeg så opp fra salaten min og sendte henne et advarende blikk.
«Hva jeg gjør, hvor jeg går og hvem jeg er med har du ingenting med,» sa jeg rolig og fortsatte å spise. Jeg orket ikke engang heve stemmen, men jeg kunne se at hun fort begynte å spise av eplet sitt. Ja, det var en sånn dag. En dag hvor humøret mitt ikke var lurt å kødde med. Etter all den overvelmende informasjonen jeg hadde fått fra Aiden i natt (pluss hodepinen) så er det virkelig ikke mye som skal til før jeg blir sur.

Han bodde på et motel i nærheten av skolen min og vi hadde blitt enige om å møtes etter skolen. Han ville prøve å gjøre opp for det han hadde gjort, og av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å møte han.

«Er det noe galt,» spurte Jane forsiktig uten å tiltrekke oppmersomhet fra de andre på bordet.
Jeg ristet bare svakt på hodet.
«Lite søvn. Det er alt».

***

«Du leide denne?» spurte jeg sjokkert og så ned på den dyre bilen Aiden hadde parkert foran meg.
«Jepp,» sa han stolt. Han så på klærne mine og sa «det der... hva har skjedd med deg?»
Jeg ignorerte spørsmålet og fortsatte der jeg slapp.
«Men du eier jo ikke penger, Aiden. Det her var nok ikke billig,» sa jeg ærlig.
«Sant, men det er verdt det hvis jeg kan redde vennskapet vårt». Jeg sendte han et skeptisk blikk.
«Det vennskapet er nok ikke lett å re-».
«hysj, kom deg i bilen,» sa han og åpnet min side.
«Greit greit,» sa jeg oppgitt og satte meg inn.
Jeg hadde skiftet til en lyseblå kjole med tynne stropper som tante hadde tatt med til meg og tok på noen hvite sko og et hvitt perle kjede. Kjede var ikke langt, det gikk bare i en avslappet sirkel rundt nakken min. Jeg har faktisk begynt å venne meg litt til denne stilen. Håret lot jeg henge løst.

«Du vet jeg må være tilbake på skolen i morgen ikke sant?» spurte jeg. Vi hadde kjørt i to timer nå og Aiden ville fortsatt ikke si meg hvor vi skulle.
«Vi er der snart nå».
Jeg la hendene i kryss og så utålmodig ut av vinduet. Skog. Solstråler som skinte gjennom de høye trærne. Jeg åpnet vinduet og trakk inn den rene luften. Jeg kjente et hint av havet da vi kjørte lengere inn.
«Skal du drukne meg?» spurte jeg. Det var ment som en vits, men jeg fulgte likevel godt med da han svarte.
Han lente hodet litt til vær side og bet seg i kinnet som om han vurderte noe.
«Jeg har ikke helt bestemt meg ennå».
Jeg skjønte at han bare tullet etter fliret han sendte meg etterpå.

Han parkerte den stilige bilen ved en sti midt inni skogen. Hvis han hadde tenkt til å drepe meg var dette det perfekte stedet.
Vi gikk ut av bilen. Aiden hentet et teppe og en kurv fra baksetet.
«Piknik?»
«Jepp,» sa han og smilte fra øre til øre.
Etterpå gikk han nedover stien og jeg fulgte etter.

Etter vi hadde gått en stund kunne jeg skimte havet gjennom trærne. Jeg løp nærme og så havet befinne seg nedenfor den lille klippen jeg sto på.

«Wow,» sa jeg og så på utsikten.
Aiden smilte.
«Kom, følg etter meg».
Han fortsatte å ga langs kanten før vi gikk litt inn i skogen og kom ut ved et annet sted.
Jeg måpte når jeg så ned på stranden.

«Det er...» jeg så på han sjokkert «hvordan visste du det?»
Det så ut til å gjøre han glad at jeg var så gira.
«Jeg visste hvor mye du ville dra hit, så jeg spurte litt rundt og det visste seg at det ikke var så langt unna».
Jeg fikk nesten tårer i øynene. Jeg klemte han.
«Du aner ikke hvor mye dette betyr for meg, Aiden!»
Mamma hadde hatt et bilde av denne stranda. Hun elsket den og pleide alltid å komme hit hver sommer. Det var hennes favoritt sted, men hun rakk aldri å vise det til meg...

Jeg klatret ned det lille fjellet og løp rundt i sanden. Havet var så vakkert og jeg kunne kjenne den friske vinden fly gjennom håret mitt og hvordan den smøg seg gjennom det tynne stoffet i kjolen min. Jeg skjønte hvorfor mamma likte å være her.

Aiden la ut teppe og satte ned kurven oppå.
«Sulten?» spurte han og satte seg ned på teppet.
«Sulter».

Etter vi hadde spist gikk jeg litt rundt og tok bilder.

Det begynte å bli mørkt og vi bestemte oss for å dra tilbake.

«Jeg setter virkelig pris på at du gjorde dette for meg. Før du vet ordet av det er søsteren din tilbake og alt blir som det var,» sa jeg støttende da vi kjørte tilbake til skolen.
De brune øynene hans ble en smule annerledes når jeg nevnte søsteren, mer dystre.
«Jeg håper det,» sa han og smilte svakt.

Aiden satt meg av på skolen og fortalte meg at han dro hjem igjen fordi han skulle hjelpe søsteren. Det føltes bra å ha han som en venn igjen.

Jeg tok opp en røyk og nøt den i mens jeg gikk gjennom skogen til skolen. Det var litt mørkt ute nå og jeg kunne se sola på vei nedover bak fjellene langt unna. Det var et oransj slør over omgivelsene.
«Hvor har du vært?» sa en kjent stemme.
Jeg snudde meg og så Nolan sitte på den store steinen bak skolen.
Jeg tok et steg mot han og lot røyken unslippe leppene mine. «Her og der. Hvorfor spør du?»
Han hoppet ned fra steinen og kom bort til meg.
«Fordi jeg bryr meg,» sa han og strakte hånden mot røyken som for å si at han han ville ha et drag.
Jeg ga den til han og tenkte over det han hadde sagt.
«Jeg møtte en venn,» sa jeg ærlig. Han ga meg røyken tilbake. «Jente?» spurte han.
«Gutt».
Han så nøye på fjeset mitt, som om han lette etter noe.
«Bare venner?» spurte han.
Jeg nikket og tok et drag.
«Hvorfor så nysgjerrig?» spurte jeg seriøst og gikk nærmere han. Han fjernet det lille mellomrommet mellom oss. Jeg kunne høre pusten hans. Han festet de forheksende grønne øynene sine i mine lysebrune.
«Fordi,» sa han og tok røyken ut av fingrene mine som kun var et par cm fra kinnet hans «jeg hadde hatet å se deg med en annen fyr».
Sakte tok han enda et drag og blåste røyken i fjeset mitt så jeg kunne smake det. Han var så nærme og det var en intensitet mellom oss. Han så ventene på meg. Jeg gikk ikke bakover.
Da jeg ikke svarte bøyde han seg sakte nærmere meg. Håret hans var som alltid litt bustete og de grønne øynene som var festet på leppene mine lyste av begjær. Han la hånden som han ikke holdt røyken i rundt kjeven min, så fingertuppene hans var begravet i håret mitt.
Rett før leppene hans møtte mine så han opp på meg og hvisket «kyss meg».