Under fasaden

5| Dan

Da jeg våknet hadde jeg den sykeste hodepinen. Max lå ikke ved siden av meg, så jeg kledde på meg for å sjekke hva som foregikk. Max sov alltid lenge. Alltid.

Jeg hørte høye stemmer i det jeg gikk ned trappa.
«Faen, det er verre en vi trodde,» sa Max.
«Hvordan i helvete visste de at dere bodde her?» hørte jeg Jace si. Han hørtes sint ut.
«Jeg vet da faen! De har sine ressurser...»
Jeg trampet litt hardt i bakken når jeg hoppet ned det siste trappetrinnet.
«Hva skjer? Hvorfor alt oppstyret?» spurte jeg og så på de oppskakete trynene deres.
Begge to stivnet plutselig til når de så meg.
«Hva?» gjentok jeg.
Jace nikket mot en boks som sto på bordet.
Jeg kastet et blikk på Max. Vent, var det en tåre jeg så der? Han så forbanna og trist ut. Jeg kastet et blikk på boksen og strakte hånden mot den. Max grep fort rundt hånden min og så meg inn i øynene.
«Violet, selvom det du kommer til å se er...forferdelig...så skal vi fikse det. Okay?»
Nå ble jeg bekymret.
«Max, du skremmer meg».
Jeg prøvde å lete i de brune øynene hans etter noe som skulle fortelle meg at det gikk bra. Jeg blunket forvirret da jeg skjønte at det ikke gikk bra.
«Bare la meg se den jævla boksen».
Max slapp hånden min.
«Vi skal fikse det,» sa han med hes stemme.
Jeg dro den mot meg og åpnet boksen. Jeg rykket til.
Synet var sjokkerende. Jeg tok hånden over munnen og jeg kjente det svi i øynene. Jeg leste lappen som lå ved siden av det blodige hjertet.
Et øye for et øye
En nøkkel for en nøkkel
Gi oss brikken eller så er dere de neste

Dan. Han skulle være vår nøkkel. Minnebrikken var deres. Fy faen, de hadde drept han. Nå var det nok.
Jeg rygget bakover til jeg traff veggen.
«Nei...» hvisket jeg til meg selv. Siden hodet mitt snurret rundt fordi jeg var fyllesjuk gjorde dette det bare enda verre.
«Ikke han også,» sa jeg frustrert og kjente tårene trille.
«Hei hei, pust» Max sto foran meg og la hendene sine på skuldrene mine.
«Jeg kan ikke...» jeg følte meg helt klaustrofobisk der jeg sto inntill veggen med Max foran meg.
«Det går bra».
Jeg klikket.
«Det går jo faen ikke bra Max! Dan er dø! Han er dø! De har faen meg skjært ut hjertet hans! Han kommer ikke tilbake!» Jeg var et vrak.
Max så først litt sjokkert på meg etter det lille utbrudde mitt før ansiktet hans så forstående ut.
«Det er ikke din feil». Han snakket rolig, noe som bare gjorde meg enda mer sint.
Jeg ville redde han. Men Max...Max holdt meg tilbake.
Jeg så opp på han med ild i øynene.
«Nei, du har rett. Det er din feil! Hvis ikke du hadde stoppet meg så hadde kanskje Dan fortsatt vært her!». Jeg rev meg ut av grepet hans og dyttet han bakover.
Han så sjokkert på meg.
«Jeg gjorde det for å beskytte deg!» skrek han tilbake.
«Dan da? Huh? Hvem skulle beskytte han? Vi skulle liksom være vennene hans!»
«De hadde drept oss!»
«Det var jo faen meg vår feil at han ble tatt i utgangspunktet! Det minste vi kunne ha gjort var å prøve...»
Jeg var illsint. Dan fortjente bedre. Første regel i gjengen vår var lojalitet. No one is left behind. Han hadde kanskje ikke vært med i gjengen lenger, men vi hadde sviktet han. Alt var vår feil. Det var faen meg Vincent sin feil. Hvis ikke vi hadde tatt den minnebrikken hadde ikke Dan blitt drept.
Jace sto helt stum ved kjøkkenbenken.
Max så bedende på meg.
«Bare la meg være i fred,» sa jeg før jeg gikk opp på rommet.

Max's P.O.V

Jeg ville rope etter henne. Måten hun så på meg...hun har aldri sett på meg på den måten før. Med hat. Jeg følte meg helt jævlig, men jeg fortalte meg selv at det var bedre sånn. Hvis jeg hadde mistet Violet vet jeg ikke om jeg kunne kommet meg videre. Jeg puttet henne over alt i verden.
Det siste jeg ville var å skuffe henne.

Jeg skulle til å gå etter henne opp trappa da Jace tok tak i armen min.
«Hva?» sa jeg irritert.
«Jeg tror det er bedre om du gir henne litt space».
Jeg røsket meg ut av grepet hans.
«Faen,» sa jeg mest til meg selv.
«Hei du, det går bra. Hun tilgir deg,» sa Jace støttende. Han kunne være en skikkelig drittsekk noen ganger, men når ting virkelig betydde noe var han den beste broren jeg kunne spurt om.
«Det er bare det at hele livet hennes er et helvete. Tanta hennes, foreldrene er døde, hun har ingen søsken, Blake er død, hun ble faen meg skutt og nå er Dan død også. Hun stoler på meg. Jeg ville bare ikke skuffe henne. Jeg ville være den ene personen som ikke skulle skuffe henne».
«Ingen er perfekte,» trøstet Jace.
«Men jeg skulle være det...for Violet».
Jeg var skuffet over meg selv.
«Vi skal faen meg ikke la de jævlene fra Blood Superiors skremme oss. Og vi skal faen ikke la dem skade Violet!» sa Jace og drakk hele ølen i en slurk.
Jeg kjente det svi litt i øynene. Jace så rart på meg. Jeg blunket fort. Jeg gråter ikke. Aldri. Ikke faen.
«Bare bli kvitt den jævla boksen,» sa jeg før jeg styrtet ut døra.