Under fasaden

2| Skuddet

Violet P.O.V

Jeg hadde ikke vært på skolen på tre uker etter skuddet.
Max og jeg hadde ennå ikke hørt noe fra Vincent eller Aiden. Vi visste ikke engang om de var i live. Vincent var jeg nesten 100% sikker på at hadde overlevd. På gata kalte de han «Kakkerlakken» fordi han alltid fant en innvei eller utvei. Han undslapp døden hver gang.

Jeg var ikke typen til å bli fort redd, men det blikket Vincent hadde sendt meg rett før vi hadde forlatt lagerbygningen fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Jeg kastet et blikk på såret. Jeg hadde fortsatt plasteret på og jeg visste allerede at det kom til å bli et arr, men det brydde jeg meg ikke så mye om.
Jeg tok på en hvit blonde topp og svarte jeans av skinn. Det lange, bølgete, lyse brune håret mitt lot jeg henge over skuldrene. Jeg slang på den daglige sminka og møtte tante i døra.

«Hva vil du?» spurte jeg irritert og la hendene i kors.
Hun så oppgitt på meg.
«Jeg trodde vi ble enige om at du skulle dekke til det der,» sa hun og kastet et blikk på armen min.
Håret hennes lå i elegante krøller.
«Forventer du seriøst at jeg skal gå med langermet genser i dette været,» sa jeg og pekte ut på den steikende sola gjennom vinduet.
Hun tok hendene mine.
«Hør, Violet. Du tror kanskje jeg sier det for å være slem, men jeg gjør det for deg. Tenk hva folk kommer til å tenke om deg». Jeg rev hendene mine vekk fra henne. Bullshit. Hun brydde seg ikke. Det eneste hun brydde seg om var familiens rykte.
Jeg tok et steg nærmere henne.
«Jeg driter i om folk ser at jeg har hatt det jævlig i livet!» så smalt jeg igjen døra og gikk mot bilen til Max, som ventet på utsiden.

«Hva skjer?» spurte Max etter jeg hadde kastet sekken i baksetet av full styrke.
«Cecilia,» sa jeg surt «hun tror hun kan kontrollere alt i livet mitt».
Han så forstående på meg og startet bilen.
Jeg stirret ut av vinduet. Hus. Hus. Liten skog. Hus. Hus. Hus. Lekeplass. Hus. Hus.

Jeg kikket ned på venstre armen min.
Max så at jeg tenkte på det.
«Hei, du pleier aldri å bry deg om hva folk sier eller mener, så bare drit i de tankene til tanta di». Jeg nikket. Han hadde rett. Jeg var kjent for å være beinhard, både på skolen og hjemme, og det var et image jeg hadde tenkt til å bevare. Likevel fikk jeg vondt av å tenke på historien bak kuttene.
Jeg kjente det svi i øynene.

Max så på meg og jeg kikket raskt ut vinduet.
«Du,» sa han mykt, forsiktig, og la hånden sin over min «jeg er her fortsatt». Max var her, men ikke han. Jeg var den eneste personen i verden som fikk tilgang til Max sin myke side.
En stille tåre rant nedover kinnet mitt. Max så litt overrasket på meg. Jeg gråt aldri. Ikke siden den dagen.
«Det er bare så jævlig vanskelig å leve uten han,» sa jeg og tørket fort bort tåren. Ingen flere svake øyeblikk.

Det var bedre å ikke bry seg og være fryktet, på den måten satte aldri folk høye forventninger til meg og jeg kunne holde følelsene mine for meg selv. Jeg var aldri lei meg foran noen andre enn Max. Han var den eneste jeg slapp på innsiden av muren min.

Vi hadde prøvd å finne ut hva som var på minnebrikken, men det hadde vært umulig. Det krevde passord og hacking og mye mer enn det Max og jeg var i stand til.

Jeg visste Vincent ville komme tilbake etter den. Så jeg stirret ut av soveromsvinduet mitt hver dag, hver natt. Alltid på vakt.

Max svingte bilen inn mot skolen. Det føltes som en evighet siden jeg hadd vært her.
Dekk historien vi hadde fortalt politiet, tante og alle var at en tilfeldig, desperat fyr hadde prøvd å stjele penger fra meg på gata, jeg hadde gjort motstand og han hadde skutt meg. Jeg kunne jo ikke akkurat si at jeg hadde skutt en person selv og at jeg var kriminell på fritiden.

Max hadde heller ikke vært på skolen siden skuddet. Det virket egentlig bare som om han var på skolen for min del for tiden. Han kunne alltids jobbe på verkstedet med broren.
Alle stirret på oss i det vi gikk mot dørene.
Max og jeg er ikke sammen men alle kalte oss «mr. og mrs. bad»
Sykt teite kalle navn, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva alle taperne på skolen kalte oss.