Under fasaden

36| Du er ikke bedre enn Nolan

Violet P.O.V

Jeg gikk innom rommet mitt og hentet noe jeg ikke hadde brukt på lenge, før jeg gikk ut av skolebygget. Jeg begynte å gå bortover parkeringsplassen. "Hvor skal du!" hørte jeg noen rope bak meg. Jeg snudde meg ikke. Orket ikke snakke med noen nå. Jeg gikk mot en benk som sto foran noen nyklipte busker. Max satte seg ned ved siden av. "Hvorfor er du i så dårlig humør da..." han stoppet da han så tårene mine. Jeg tok frem pakka med røyk jeg hadde hentet på rommet og tente på med lighteren. Jeg tok et dypt drag før jeg lot røyken unnslippe leppene mine og virvle ut i lufta.

"Jeg trodde du hadde stoppet å røyke," sa Max. Jeg så ned på røyken før jeg tok et nytt drag. "Jeg hadde det". Max så bekymret på meg, noe som jeg var uvant med. Jeg visste han bare satt og ventet på en forklaring. Jeg rakte han røyken og tørket vekk tårene fra de våte kinnene mine. Jeg begynte å le. "Nolan er forlovet. Hele denne tiden...har han vært forlovet med den jenta". Jeg begynte å gråte igjen. Jeg var et vrak. "Kom her," sa Max og dro meg inn i en klem.

***

Jeg var ikke en av de jentene som ikke gikk på skolen etter å ha slått opp med kjæresten. Jeg hadde grått masse. I går. Nå var jeg ferdig. Alt jeg følte nå var hat. Jeg skulle i hvert fall ikke vise han at jeg brydde meg. Jeg skulle bare komme meg gjennom skoledagen og ignorere alle løgnerne rundt meg. Jeg skulle i hvert fall ikke se ut som et vrak. Derfor dusjet jeg, selvom jeg hadde dusjet i går kveld. Tok meg til og med tid til å kure håret. Jeg fikset det så det så bølgete og glansfullt ut. Puttet på foundation og concealer. Pudder, bronzer, blush, highlighter, litt naturlig øyeskygge, maskara og fikset øyenbryna. Alt for å ikke se knust ut.

Jeg tok på meg skoleuniformen og lot det lange lysebrune håret henge løst over skuldrene.

"Hvis jeg hadde visst at Nolan var forlovet hadde jeg aldri-" jeg avbrøt Jane "Du kunne ikke vite det," sa jeg da vi gikk mot den store døra inn til skolen. Hun sukket oppgitt. "Det at ikke Lucas fortalte meg det...vi er liksom sammen og han fortalt meg ikke at kjæresten til bestevennen min var forlovet". Jeg prøvde å smile oppmuntrende. "Det er ikke Lucas sin feil. Han ville sikkert ikke blande seg inn i Nolans drama". Jane så lenge på meg da jeg åpnet døra til den store gangen.

"Hva?" Hun så bekymret på meg. "Er du sikker på at du vil på skolen i dag?" spurte hun. Jeg sukket. "Det som skjedde i går var dritt. Jeg skal ikke lyve om det, men jeg har vært gjennom verre ting før og jeg er lei av å rømme hele tiden. Så fuck Nolan. Han skal ikke styre livet mitt".

Jane smilte, nesten litt stolt av meg. "Det er den rette innstillingen. Fuck Nolan". Vi lo og gikk bort til skapene våre. Selvom jeg smilte, så følte jeg meg dritt på innsiden. For første gang etter Blake døde tillot jeg meg å elske igjen. Det endte selvfølgelig dårlig og det var akkurat som universet lo av meg. Derfor lagde jeg en ny regel med meg selv i går kveld: aldri flere forelskelser. I hvert fall ikke på en veldig lang stund. Når jenter får hjertet sitt knust pleier de å gråte i flere dager og mimre om alle de gode minnene. Jeg er ikke som de fleste. Jeg ble mer kald. Bygde murene rundt meg enda høyere enn det de var før jeg kom til Abbey Green Manor. Den gamle Violet Kardson var tilbake og nå skulle jeg ikke la noe eller noen komme i veien for at det skule fortsette å være sånn.

***

Jeg skulle bare ut av klasserommet for å gå på do da noen grep meg i hånden på utsiden av toalettene. Jeg snudde meg og så William. "Hva faen vil du?" sa jeg irritert. Han så litt sjokkert på meg.
"Jeg mente ikke å skremme deg. Jeg bare...lurte på hvordan det gikk med deg. Du stakk av før jeg fikk snakket med deg i går," sa han med hendene i lomma.
"Har du kanskje tenkt over at jeg ikke vil snakke om det?"
Jeg var ikke bare sint på Nolan, jeg var sint på William også.

"Nolan var en drittsekk. Faren hans planla forlovelsen for lenge siden og-" jeg avbrøt han "hva får deg til å tro at jeg vil snakke med deg?" spurte jeg skarpt. Det var lenge siden jeg hadde vært så kald og dirkete, men det var bedre sånn her. Hvis du ikke slipper noen inn, blir du heller aldri såret.

Han så forvirret på meg.
"Du skjønner seriøst ikke hvor sur jeg er på deg?" sa jeg nesten litt sjokkert over hvorfor han så forvirret på meg.
"Jeg vet jeg burde-" startet han.
Jeg kjente sinne koke over "jeg trodde vi var venner. Det har vært så mange anledninger hvor du kunne ha fortalt meg om det og hver gang jeg spurte så løy du meg rett i ansiktet!"

Han strammet kjeven og så oppgitt på meg. "Det var ikke mitt ansvar. Jeg prøvde å få han til å fortelle deg det så mange ganger," forklarte han som om det liksom hjalp. Jeg dro hånda gjennom håret og smilte bittert i mens jeg nikket på hodet. "Oja, okay. Så det er sånn dere er her på Abbey Green. Later som om dere kan stoles på og så," jeg klappet hendene fort sammen "så har dere løyet om alt!"

Jeg ristet skuffet på hodet. "Jeg trodde du var annerledes, William, men du er ikke noe bedre enn Nolan". Jeg gikk vekk.

"Skal du virkelig straffe meg for Nolans handlinger!" ropte han bak meg. Jeg stoppet og snudde meg. Jeg møtte de havblå øynene hans. I motsetning til hvordan jeg vanligvis så dem, viste de følelser. Vanligvis var de mystiske og harde å lese, men nå så jeg det klart. Han var lei for det og han var såret fordi jeg ikke ville tilgi han. Men jeg var såret jeg også.

I et lite sekund slapp jeg noen følelser ufrivillig frem. "Jeg stolte på deg," sa jeg lavt. Jeg rettet meg fort opp da jeg kjente det svi i øynene. Jeg snudde meg og gikk. Jeg gråter ikke. Ikke nå lenger.

Når jeg gikk mot klasserommet følte jeg meg alene. Nolan hadde blitt en så stor del av hverdagen min. Det samme gjaldt William, Cayden og Lucas. Jeg trodde virkelig ikke de kunne holde en så stor hemmelighet skjult fra meg så lenge. Plutselig var det bare Jane og Max igjen. Men jeg skulle ikke la det påvikre meg. Det var på tide å gi litt mer faen.