26| Kald

764 38 4
                                    

Alle i teltet sov fortsatt. Max så fredelig ut der han sov med fjeset mot meg.

Jeg kledde på meg stille og gikk ut av teltet.
Morgen solen blendet meg i fjeset og jeg kjente varmen på huden. Jeg kjente en lett bris leke i håret mitt. Det var noen få andre som var oppe rundt omkring på sletta.
Sola skinte over dammen og det store skolebygget til River Rose High School ruvet høyt over meg.
Jeg gikk litt rundt og før jeg rakk å se meg rundt var jeg allerede ved dammen.
Det var utrolig at Max var her nå. Når jeg snakket med han innså jeg hvor mye jeg var forandret. Sannheten var at jeg ikke likte det. Jeg likte ikke den nye versjonene av meg selv. De fleste liker når de blir snillere og mykere, men ikke jeg. Jeg hadde blitt påvirket av dette stedet. Æsj. Jeg ble kvalm av å tenke på det. Aldri i verden om at jeg ville bli som disse jentene. Jane var den eneste jeg tolererte, men jeg kunne ikke nekte for at jeg hadde begynt å bli mer og mer som de sukkersøte jentene her. Selv klesstilen min var forandret. Dette var ikke meg. Jeg kunne ikke bare glemme hvem jeg var. Jeg ville ikke. Hvis jeg ikke var Violet Kardson, den beinharde jenta, da var jeg ingen.

Alt dette med Nolan og Max fikk meg til å tenke. Hva drev jeg på med. Jeg? Jeg forelsket i en rik pappagutt? Aldri. Jeg hadde mistet meg selv. Han var kjekk og jeg hadde desverre følelser for gutten, men nå husket jeg også hvorfor jeg ikke ville være sammen med han i starten. Likevel kan jeg ikke fortrenge mine egne følelser. Kanskje jeg bare skal drite i Max og hvordan jeg egentlig er og bare være sammen med Nolan? Kanskje det kan funke likevel?
Dumme, dumme Violet, sa min indre dritt kjerring. Han vet ikke engang noe om deg og ikke skal du si det heller, det kommer ikke til å funke. Min indre stemme hadde rett. Jeg ville ikke fortelle om fortiden min til han. Det var bare noe jeg ikke klarte. Han kom ikke til å forstå det uansett.

Jeg fikk øye på en gutt med isblondt hår som satt på en benk alene og kastet små steiner ut i vannet. Det så ut som han prøvde å få dem til å hoppe, men han feilet hver gang. Jeg skjønte med en gang at gutten ikke var noen andre en William Rightmyer. Jeg gikk bort og satte meg ned ved siden av han uten å møte blikket hans. Solen blendet meg i øynene fra dammen i det jeg satte meg. William sluttet og kaste steinene han hadde i hånden da jeg kom. Jeg kjente blikket hans brenne mot huden min enda sterkere enn solen.
Jeg så ikke på han.
«Får du noen gang lyst til å bare...jeg vet ikke jeg. Ikke eksistere?» sa jeg.
Jeg så i sidesynet at han kastet en ny stein.
«Av og til,» sa han. Han hadde en trist undertone til det han sa.
Jeg snudde meg og så på han. I sola lyste de blåe øynene hans opp. Jeg så gjennskinnet i de våte øynene hans. Han så sliten ut. Han gråt ikke, men øynene hans var blanke. Han så fortapt ut. Øynene hans så tusen ord, men et ord snakket mest til meg. Smerte.
Jeg satte meg litt nærmere han. Han så litt vekk, akkurat som om jeg var farlig.
«Hvorfor,» jeg stoppet meg selv litt redd for hvordan han kom til å reagere. Jeg pustet dypt inn før jeg prøvde på nytt.
«Hvorfor er du så...du er så ofte alene».
Han så ikke på meg. Kjeven hans strammet seg litt.
«Det angår ikke deg,» sa han skarpt. Han hørtes litt sint ut. Jeg så på dammen.
«Jeg flyttet hit fordi tanta mi sendte meg vekk. Jeg hadde tatt noen feil veier, mente hun. Jeg var ikke verdig nok for familie navnet. Så hun sendte meg hit,» jeg pustet inn litt tungt. Jeg hadde egentlig ikke snakket om det med noen.
William så på meg. Jeg følte en trang til å si mer.
«Hun har aldri brydd seg om meg. Og fy faen hun tok bare vare på meg etter foreldrene mine døde så hun kunne se bra ut. Det er alt hun bryr seg om. At jeg skal bli en sånn snobbete jente som alle de andre her. Men det...det er ikke...»
«Det er ikke deg,» avsluttet William for meg.
Jeg møtt blikket hans, men så fort vekk. Jeg pleier vanligvis ikke å dele så mye om meg selv. Men noe med nærværet hans fikk meg til å føle meg...trygg.
«Ja. Det er ikke meg,» sa jeg lavt.

«Søsteren min,» sa han plutselig. Jeg så bort på han. Han festet blikket sitt på bakken et sted. Det så ut som han slet med å finne ord.
«Hun hadde kreft. Leukemi».
Jeg la instinktivt en hånd på skulderen hans. Han så litt opp før han vendte tilbake til det faste punkte i bakken. Jeg trodde hans skulle riste hånden min vekk, men det gjorde han ikke. Jeg følte en trang til å trøste han. For første gang følte jeg at jeg så følelser i de mystiske blåe øynene hans. Fortapt. Øynene hans ble våtere.
«Hun kjempet hardt. Hun var en sterk jente,» han smilte litt bittert. «Men Gud er ikke rettferdig».
Jeg visste ikke hva jeg skulle si.
«De sier at når barn dør så er det fordi himmelen trenger flere engler. Jeg har aldri trodd på Gud, men den tanken er noe jeg likevel vil skal være ekte».
Han hadde en tapper holdning. Han gråt ikke, men jeg kunne se smerten i øynene hans.
Jeg la armene rundt han og dro han inn i en klem. Han virket først sjokkert, men så la han armen rundt meg. Det var ikke rart at William alltid var så kald. Han hadde mistet lillesøsteren hans og når noen i familien din dør så er det umulig å glemme dem. Det vet jeg godt.
Vi trakk oss fra hverandre. Jeg visste ikke at jeg hadde en tåre i øynene før han strakte ut tommelen hans og strøk den vekk fra kinnet mitt.
«Du er for bra for...» startet han men stoppet seg selv, som om han hadde forsnakket seg selv. Han trakk fort til seg hånden og reiste seg.
«Jeg må gå å varme opp til kampen. Ser du på?»
Jeg nikket og så gikk han. Da jeg så han gå tilbake til teltene kunne jeg bare tenke på en ting: hva skulle han egentlig si til meg?

Under fasadenWhere stories live. Discover now