Klassens nye badboy

Forsvant

Amalie's pov

Hva faen var det han sa? Kunne ikke gi alt til meg. Den kalde vinden strøk forsiktig mot mine rød kinn. Jeg pustet tungt og fort og prøvde å slappe av. Jeg hatet å gråte selvom jeg alltid følte at jeg gjorde det hele tiden. Svimmelheten begynte å komme tilbake. Faen og jeg som trodde at jeg hadde sluttet å være svimmel når jeg tenkte for hardt.

Jeg tok opp telefonen, skulle til å ringe noen jeg kunne snakke med, men ingen ville uansett ha brydd seg. Jeg la telefonen tilbake i vesken som var en sort liten bag. Den var egentlig veldig fin, men nå var det den styggeste vesken jeg hadde sett. Jeg begynte å gå hjem. Jeg hadde tatt bussen til han fordi det var så jævlig langt, men bussen gikk ikke lenger fordi det var så seint. Jeg hadde også lite med penger siden mamma hadde glemt og overføre noe. Føttene mine begynte å gjøre vondt etter kort tid fordi skoene var så høye. Gnagsår var noe jeg virkelig ikke ønsket eksisterte når jeg gikk. I sinne dro jeg av meg skoene og begynte å skrike så høyt jeg kunne, kastet skoene så langt jeg kunne. Hvorfor sa han det? Var jeg ikke bra nok for han? Jeg satt meg ned på bakken, mest fordi jeg var så svimmel, men også fordi jeg trengte en pause. Jeg så på den mørke himmelen som ble lyst av flere tusen stjerner. Jeg la meg ned på den harde asfalten og stirret tomt i luften. flere biler kjørte forbi, men jeg brydde meg ikke.

Jeg lukket øynene forsiktig og håpet på at alle problemene mine forsvant da jeg åpnet dem igjen. Jeg vet jeg ikke hadde noe grunn til å klage, men nå for tiden følte jeg at ingenting var fint. «hopp inn da» ropte noen. Stemmen var kjent. Jeg åpnet opp øynene forsiktig og så meg rundt, jeg stoppet opp på Audi som sto rett ved siden av meg. Jeg reiste meg og begynte å gå vekk fra bilen. Bilen forsatte og kjøre etterpå meg. Jeg så ikke personen som satt inni, men jeg viste hvem det var. «La meg være, jeg klarer meg fint uten deg» skrek jeg til han selvom tårene begynte å renne når jeg sa det. Han fortsatte bare å sitte der uten å si noe annet. Jeg så på føttene mine som verket også bilen. Jeg viste at jeg ikke kom til å finne skoene mine igjen og at det var egentlig best å sette seg inn. Jeg så på bilen og tok hånden min til hode. Svimmelheten hadde ikke stoppet og det føltes som jeg hadde tatt 7 shots. Jeg satt meg inni bilen. «Det var et lurt valg, du kunne aldri...» jeg satt musikken høyere så jeg ikke kunne høre det siste han sa og ville gi en klar beskjed på at jeg ikke ville ha en samtale. Han så på meg, men tok hintet. Lucas begynte å kjøre og det ganske fort. Jeg er sikker på at han brøt fartsgrensen. Jeg la hode forsiktig mot den kalde ruten og prøvde å fjerne den plagsomme tanken.... at han aldri noen gang kommer til elske meg