Halvblods

Kapittel 19: Troll i Kjole og Donut-suppe

Lucas:

Mørke. Det var det jeg kunne se, føle og høre. Et uendelig mørke. Mitt mørke. Et mørke som jeg kunne styre. Det gav meg en slags kald følelse å være alene i der, og jeg slapp ut et lettet sukk da et skarpt rop vekket meg.

"AGH!" Jeg satt opp med et rykk og kikket rundt meg. Det første jeg fikk med meg var at dette ikke var mitt rom. Så oppdaget jeg gutten som hoppet på en fot, holdt godt fast i den andre og mumlet noe surt. "Dumme- ugh." Han sendte et irritert blikk mot et bordben før han oppdaget at jeg var våken. "Oy! Beklager!" Da han hurtig kom mot meg la jeg merke til utseende hans. De sterke blå øynene og det lyse håret. Åh! Og nevnte jeg at han var aseatisk? Mmmmhmmm...

Etter en stund oppdaget jeg at jeg satt og stirret på ham (noe som er litt kleint), og så derfor bort med en gang. "Uhm... vel, jeg er Eiji." Sa han med et lite smil og stakk ut hånden. Jeg ristet den og skulle til å si navnet mitt da han avbrøt meg. "Og du er Lucas, det vet jeg." Jeg kikket overrasket bort på Eiji og skakket på hodet. "Hvorda-" Han avbrøt meg igjen. "Vel, jeg har en kompis som kjenner en fyr og..." Han så på meg en stund før han lo. "Neida, paps kom innom og sa at jeg ikke skulle hjelpe deg, ordrer fra Hades og alt det der men..." Eiji heiste på skuldrene og flirte, "Så er det jo ikke sånn at jeg hører på paps så veldig ofte." Avsluttet han og satt seg ved siden av meg.

Med ett lurte jeg på hvor jeg var, men så husket jeg igjen. Åndene, Suicide Forest og alt det der. Jeg lurte også litt på hvem faren til Eiji var, siden han kjenner Hades, men jeg bestemte meg for ikke å spørre. Det var jo ikke sånn at alle elsket foreldrene sine da.

Eiji overbeviste meg ikke med en gang, en random fyr som bare dukker opp og tar meg med hjem, huh. Han lurte ikke meg, det er ingen som er så snille mot ukjente. Men så kunne det jo hende at det bare var jeg som ikke kjente noen greie folk.

Eiji virket uansett litt for grei. Han var litt klumsete og overraskende snill, men så hadde han også en slags aura av respekt rundt seg. Måten han holdt ryggen rett og øynene hans som lyste med et intelligent glimt. Rommet jeg hadde sovet i var en del av en liten rotete hytte med kjøkken og stue bundet sammen i et rom. Det var ganske enkelt å se at hele huset var Eiji's. Klær var spredd gjennom hele huset, men beholdt seg i hoveddel på soverommet. Gjennom hele huset var det også plastret plakater og blad-utklippninger. Jeg kjente igjen blandt annet en rumpeldunk-plakat og flere Newsboys plakater noe jeg var litt usikker på hva var. Det kunne ligne på et slags band?

Etter en stillhet som strakk seg litt for lenge reiste Eiji seg opp byrskt og snublet bort til en gryte som stod å putret på en gammel ovnsplate. Han øste litt av innholdet over i en bolle og klarte overraskende nok å unngå søling. Jeg rullet med øynene da han halvt snublet mot meg med bollen i hånden. Gikk det an å vere mer klossete?

"Suppe?" Spurte han med et smil som nesten fikk meg til å smile tilbake. Nesten. Jeg nikket kort og tok imot bollen, det var jo ikke sånn at jeg kunne svare nei til mat. Varmen spredde seg behagelig gjennom de kalde hendene mine og fingertuppene prikket med den velkomne forandringen.

Så fort som jeg hadde startet var jeg halvveis gjennom suppen da jeg stivnet. Med et forlegent uttrykk kikket jeg opp mot Eiji mumlet et takk før jeg fortsatte. Han humret kort og fyllte i litt til seg selv også før han satt seg ned ved siden av meg.

Har du noen gang smakt noe som er så godt at du ikke klarer å stoppe å spise selv om du er mett? Kanskje donuts eller pizza? Vel, Eiji's suppe var en lignende opplevelse, men så tok jeg til orde.

"Jeg burde komme meg videre. Markus klarer seg veldig få sekunder uten meg." Jeg reiste meg og gikk bort til døren. Eiji reiste seg også ganske fort med et forbauset uttrykk. "Veldig god suppe da..." Mumlet jeg og opnet døren forsiktig. Jeg nikket litt forsiktig da jeg snudde meg for å gå. Etter å ha gått tre steg oppdaget jeg at Eiji fulgte etter meg. 

"Hva er det du gjør på?" Eiji så på meg som om jeg var dum. "Du tror vel ikke at jeg lar deg gå alene når du nettop har oppdaget at du er en halvgud?" Jeg løftet et øyenbryn, tror han ikke at jeg kan klare meg selv? "Sa ikke du at faren din ikke ville at du skulle hjelpe meg?" Spurte jeg forundret. "Jo." Svarte Eiji, og smilte alt for søtt.

"Hvem er faren din uansett?" Han lo og beklaget for at han ikke hadde introdusert seg selv. "Jeg er Eiji, sønn av Thanatos, døden selv, grandsønn av Nyx og Erebos. Som min far er jeg hatet både av guder og dødelige, men det bryr jeg meg lite om." Han smilte og virket ganske stolt og jeg så bort på ham med en blanding av overraskelse og spørsmålstegn.

Plutselig hørte vi steg. Jeg kjente noe som pustet meg i nakken. Sakte snudde jeg meg rundt bare for å ende opp en hårsbredd fra magen til et stort troll. Det var utrolig svært med en høyde på nesten tre meter og en bredde på én og én halv. Huden var en lys, syklig grønnfarge blandet med tilfeldige blodflekker her og der. Det hadde ikke på seg så mye, men noe som lignet på en ødelagt gresk kjole, en chiton kanskje (og nei, jeg har ingen anelse på hvordan jeg visste det), lå som et lappete laken over trollets kropp.

Eiji sukket. "Troll, om det ikke er for meget å spørre om, kan du vere så snill å bevege deg bort?" Trollet gryntet. Det virket ikke som ett enighets grynt.

Eiji grep håndleddet mitt og dro meg sakte bakover til jeg stod ved siden av ham. Han lente seg nær meg og hvisket stille. "Troll er vanlig i desse kantene av verden, vanligvis bryr de seg ikke om halvguder... Denne er ikke helt lik de andre..." Jeg snufset og laget en grimase. "Det stinker." Hvisket jeg tilbake. Eiji nikket i enighet.

Mens grimasen ble verre så jeg helt opp på ansiktet til monsteret. Kviser, utslett og hengende, rynkete hud var alt det bestod av. Hudfargen til trollet gjorde alt mye verre. Varmen av en tåre trillet ned mitt venstre kinn. Eiji så på meg med et forferdet uttrykk. "Er du redd? Slapp av, jeg skal drepe det for deg." jeg ristet fort på hodet da jeg hørte hva han sa. "Nei, nei, jeg er ikke redd, jeg bare..." Jeg snufset og tørket vekk tåren med en hånd. "... Det er så stygt! Så forferdelig stygt! Jeg beklager Troll, jeg beklager virkelig for at du må leve slik." Trollet gryntet igjen, det virket ikke helt som om det forstod hva jeg sa.

Med et siste grynt løftet trollet et tre i nærheten og slo det i bakken med en kraft som gjorde at det ristet under oss. "Slapp av Lucas, dette ordner jeg!" Jeg kikket bort mot Eiji med et hevet øyenbryn og oppdaget at han hadde begynt å fremføre martial arts moves. Både jeg og trollet fulgte med en stund, helt til han tok en piruett og sort røyk begynte å omringe ham. Da bestemte jeg meg for at han brukte for lang tid.

Mens jeg rullet øynene enda en gang tok jeg frem dolken som Nico hadde gitt meg, og masjerte over til trollet. Det gedigne beistet svingte treet mot meg, men i to raske bevegelser dukket jeg under og så var kniven stukket inn  nederst på høyre side av trollets mage. I løpet av noen få sekunder var det eneste igjen av trollet en haug med gullstøv.

Jeg satt meg stille ned på kne ved siden av haugen og sendte en rask bønn over til Hades om at han måtte vere så grei å gjøre trollet penere neste gang det skulle leve igjen.

Raskt reiste jeg meg opp igjen og snudde meg mot Eiji. Bortsett fra at det var ikke Eiji, vel ikke helt. Nøyaktig hvor Eiji hadde holdt på med den rare fremføringen sin stod det nå en mann iført en lang sort kutte med hetten opp. Ut fra hetten myste to blåglødende øyner, det var nesten som om øynene var flammer, så intense var de. Mannen hadde en hjå i sin venstre hånd, den var dekorert med blålysende symboler og det så ut som om den var blitt plukket rett ut av Shadowhunters. Det var en forskjell, symbolene var japanske. Mens jeg stod med haken i gulvet, stirret mannen rett på det som var igjen av trollet.

Ut av den mørke drakten kom Eijis overraskede stemme.

"... Men jeg var jo nesten klar!"

*********
Ugh! Jeg har ikke oppdatert dette på årevis/månedsvis, jeg skylder på writers block. Lol, uansett så håper jeg at visse personer som har klaget ser dette (*host host* dere vet hvem dere er *host host*) og er fornøyd for nå. Jeg tror det kommer mer, men jeg har hatt litt lite inspirasjon for denne historien i det siste, og hver gang jeg leser begynnelsen så tror jeg at jeg spyyyr. Det er alt for lenge siden jeg startet denne fanfic'en. Uansett... Snakkes!

Love u all,
Blueishfood💙