Halvblods

Kapittel 11: Litt usikker på hva jeg skal ha som overskrift.

Percy:

Da jeg så Athene hytta i flammer, løp jeg den naturlige veien; mot Annabeth. Jag hadde nettopp snakket med Chiron som sa at de nye ungdommene var farlige. De hadde for store krefter, slik som oss 7.

Jeg syntes synd på dem. Jeg visste hva de kom til å gå igjennom, og det var ikke enkelt. De kom til å møte guder, å bli dømt av andre og de kom til å se død. Mye død.

Så jeg var altså ikke svært overrasket da jeg så tre av dem ligge utenfor den brennende hytta. De var svarte av sot, så jeg kunne ikke se ordentlig hvem det var før jeg stod bøyd over dem. To jenter og en gutt var det. Den første jenta var hun som hadde gått med Annabeth; Loka var det det hun het? Eller var det Kola? Den andre visste jeg ikke, men hun hadde en ganske massakrert fot. Og den tredje var...

Jeg flyttet håret bort fra ansiktet til gutten og fikk ett støkk. Det var Charles. Jeg fikk panikk. Min sønn! Jeg mante vann til å komme mot meg og sirkulere rundt hånden min, og så lot jeg det falle ned i ansiktet hans. Vannet gjorde ikke noe annet enn å vaske bort sotet. 

Jeg løftet ham opp og presset den knusktørre gutten mot brystet mitt. Der satt jeg på kne. Tårene trillet nedover kinnene mine. Det var en tomhet i meg, et mørke som ikke ville gi slipp. 

Jeg hulket så hardt at jeg ikke la merke til bevegelsene i armene mine. "P-pappa?" jeg skøt opp i sittende stilling og så på den hostende gutten. "H-hva?" Harket jeg frem mellom tårene (det var ikke så veldig pent å se på, må jeg fortelle). "Vann. Det var noe vann som t-t-traff meg. Kroppen min helte seg s-selv."Sakte begynte jeg å le. Gutten min var ikke død! Jeg lo og klemte Charles en gang til.

Men så fryste han til. Han snudde seg mot den sorte kroppen ved siden av seg. "Lola." Mumlet han panisk. Han krøp mot henne. "Nei, nei, nei" Fortsatte han stille. Han bøyde seg over henne og la hånden fremfor munnen hennes. 

Så brøt ansiktet hans ut i et smil. "Hun puster fortsatt, men det er ganske svakt." Charles så bort på meg, og da så jeg det i øynene hans. Han viste det kanskje ikke enda, men følelsene hans for denne jenta hadde begynt å vokse. Sakte men veldig sikkert. 

"Ja, men pappa da!" Jeg så bort på den redde gutten min. "Få tak i en Apollo-healer!" Jeg nikket fort.

Jeg ville gjøre alt for å redde noen sønnen min var glad i. Jeg visste hvordan det føltes å miste noen. Så jeg løp mot Apollo-hytta. Jeg stoppet da jeg så Mason; en gutt som var kjent for sine medisinske skills, løpe mot der jeg kom fra. "Mason!" Brølte jeg etter ham, men han stoppet ikke. Jeg satte i å sprinte etter ham. Da jeg var nær nok til at han måtte høre meg roet jeg ned på farten. 

"Har du nektar med deg?" Spurte jeg. Han brukte ikke et sekund på å svare meg, han bare nikket. "Og ambrosia?" "Ja." Så sa vi ikke mer.

ooooooooooooooooooooooooooooooo

Dette er ny rekord for meg i å publisere kapittel på en dag assa! Fy søren. Til person i klassen min som kanskje leser dette; jeg holder på å skrive kapittelet ditt, det kommer snart.

Love

Blueishfood