Halvblods

Kapittel 6: kentaurer, sverd og gamle venner

Karis POV:

Jeg våknet av at pipingen hadde forsvunnet. Jeg lurte på hvor jeg var, men innså at jeg ikke kunne finne det ut med øynene lukket, så jeg opnet dem. Da stirret jeg rett opp i to blå øyne.

De var blå som himmelen! Da så jeg at personen som stod over meg hadde lyst hår, nei, gyllent faktisk. Det var en gutt. Hvordan i alle dager kunne jeg våkne opp med en gutt over meg?!

Å-oh...

Jeg var ganske sikker på at jeg lå i en seng. Den var myk, og... det var puter og... jepp definitivt en seng. Hadde jeg hvert full i går? Nei, jeg var jo tretten. Uansett hadde jeg ganske god smak selv om jeg var full, for denne gutten var kjekk!

Jeg hadde ikke lagt merke til at gutten snakket til meg, så jeg prøvde å konsentrere meg. Det kjentes ut som om jeg hadde bomull i ørene, så det hjalp ikke så mye. Sakte gikk bomullen vekk, og jeg kunne høre.

"-et bra?" Gutten stirret på meg. "...øh... hæ?" Var mitt intelligente svar. "Går det bra?" spurte gutten igjen. Jeg kikket ned og forsikret meg om at jeg hadde klær på før jeg nikket. "Du besvimte." Fortsatte gutten bekymret. "I går. Da du løp fra meg."

Da husket jeg. Camp Half Blood, dragen, kniven og mørket. "Drikk dette." sa gutten og rakk frem et glass med gyllent innhold. "Du vil føle deg bedre." fortsatte han da jeg nølte.

Gutten så jo ikke skremmende ut eller noe, så jeg tok i mot glasset og drakk. Det smakte crossàint fra familie-feriene med Lola, mamma og pappa, og så smakte jeg de kjeksene jeg bruker å lage i spesielle anledninger. Litt etterpå smakte det cacao med marsmellows.

Jeg hadde ikke peiling på hvordan det kunne smake godt i lag, men det smakte himmelsk! Jeg prøvde å ta en stor slurk til, men gutten tok glasset bort fra meg. Jeg kunne ikke la være å slippe ut en liten lyd av protest. Gutten lo. "Du vil vel ikke brenne opp, vil du?"

Jeg valgte å ikke spørre om hva han mente. "Hvor er jeg?" spurte jeg i stedet. Gutten smilte med de skinnende hvite tenner. "Hospitalet." svarte han enkelt.

Jeg så meg rundt og kunne ikke se annet enn fire hvite laken som vegger, sengen jeg lå på og et nattbord. "Du var utmattet i går. Mangel på mat og søvn." Gutten nikket rolig, men bestemt som en doktor. "Jeg fant deg i en grøft i går, besvimt og hele pakka." Jeg smilte litt klumset og prøvde å reise meg, men gutten dyttet meg ned i sengen igjen. "Vent litt."

Så løp han ut av rommet og kom inn igjen litt senere med ristet ostesmørbrød og egg. "Du gikk glipp av frokosten, så jeg tenkte at, ja... du vet..." Han nikket forsiktig mot fatet med mat, og satt det i fanget mitt. Jeg smilte til ham og spiste fort opp.

"Kari." Jeg rakk ut hånden forsiktig. "Mason." svarte han, og ristet den. "Jeg er Apollo-gutt, og du er?" "Ny." svarte jeg. "Takk for at du tok vare på meg, Mason." sa jeg flaut, og kysset ham lett på kinnet. "Ha en fin dag!" ropte jeg bak meg da jeg løp ut for å finne vennene mine.

Det viste seg å være vanskelig. Jeg besøkte alle de kule plassene som jeg hadde sett tidligere; lava klatreveggen, sverdarenaen og innsjøen med vann-jentene, men ingen plasser var Lola. Til slutt endte jeg opp med å vandre rundt i camp og se på hytter.

Jeg måtte bare stoppe med den som var gyllen. Den lyste slik at jeg nesten ble blendet! Der møtte jeg Mason igjen. Han smilte glinsende og spurte om hva jeg lette etter.

"Lola og vennene mine." svarte jeg. Smilet hans forsvant fort som svint. "De har blitt hentet inn til Det Store Huset." erklærte han. "Er det så dumt da?" spurte jeg forvirret. "Jeg vet ikke, men det så alvorlig ut." Mason så litt bekymret ut, så jeg nikket raskt og løp mot det største huset jeg så.

Det lå øverst på en haug. Da jeg braste inn de hvite dørene så det med første blikk helt normalt ut. Vennene mine stod rundt et ping-pong bord sammen med en ganske høy mann med brunt hår. Men så slo det meg. Mannen var en kentaur.

Så braste Lola inn i meg og ga meg en bamseklem. Så hintet hun forsiktig mot kentauren for å si at jeg skulle hilse på ham. Han hadde snudd seg mot meg da jeg kom inn døren, og så gransket han meg, før han sa; "Hyggelig å møte deg, Kari." så snudde han seg høytidelig mot alle de andre og fortsatte.

"Nå, når alle endelig er her kan jeg gå rett på sak." Chiron stoppet opp og så seiøst på alle. "Det har kommet en profeti." Han sa det som om noen hadde dødd.

"Ja, men det vet vi jo." Sa jeg. Chiron så litt overrasket på meg. "Nei, dere var ikke her. Jeg snakker om orakelets profeti." Han så enda mer overrasket ut da jeg fortsatte;

"De gale bestemødrene da? De sa en profeti om Lola." Chiron snudde seg som et spørsmålstein mot Lola.

"De grå damene." Forklarte hun, og Chiron nikket som om han forstod. "Hva sa de?" Jeg trakk på skuldrene og så bort på Lola.

"En trekvarts halvblods, to av de tre.
Ingen de har sett før, men mange de ble.
Gudene har lite makt; med tanke på den store pakt.
Jaktet på for maktens skyld, uten tanke på paktens fyll."

Chiron som allerede så forferdet ut, så nå verre ut. Så viftet han hendene mot døren. "Gå ut, men hold dere samlet og ver forsiktige!" Så nermest galloperte han mot en annen dør i huset.

"HIIIJAIIIAH!" På sverdarenaen opplevde jeg nesten direkte nærkontakt med et sverd! Det er gøy å dø! Not.

Jeg kikket sakte ned på det gyllne sverdet som var litt for nære halsen min. Jeg svelgte klumpen i halsen og så opp.

"Hei, er du ny?" Fremfor meg med sverdet i hånden stod en jente med krøllete, skulderlangt rødbrunt hår o brune øyner.

"J-ja." Fikk jeg stammet frem. Hun lot sverdet henge enkelt ned fra hånden hennes da en latter fyllt stemme sa; "Ikke skrem bort alle de nye da!" En stemme jeg kjente igjen.

"Evelyn!?" Den første jenten tok et steg nermere meg. "Hvordan vet du navnet hennes?!" Hun skuet på meg.

"Hva er du? En satyr? Et monster?!" Stemmen hennes var truende og plutselig var sverdet farlig nær halsen min igjen. Jenten skottet rundt seg.

"Barrieren er ikke nede, det er umulig for deg å være her." Jeg kjente sverdet touche halsen min.

"Emma! Pell deg da!" Jeg kjente lettelsen skylle gjennom kroppen min da jeg så Evelyn dytte sverdet bort. "Kari!" Evelyn lyste opp som en sol.

"Kom skal jeg vise deg hytta mi. Athene hytta!" Emma kremter litt i bakrunnen. Og Evelyn snudde seg med et unkyldende smil.

"Oy, sorry. Emma; Kari min bff fra skolen, Kari; Emma min bff fra camp! Emma er datter av Ares, krigsguden." Jeg skulle til å si at jeg ikke ble overrasket av krig-greiene, men jeg fikk ikke sakt mer for Evelyn tok tak i håndleddet mitt og dro meg videre.

"Dere kommer til å bli bestiser!" Sa Evelyn og slengte armene om skuldrene våre. Så vandret vi inn i Athene hytta.

******************************
Uhuhu! Hva er det Chiron blir så forskrekket over??? Og hva skjer i neste kapittel???

Okay i neste kapittel så blir det action AF! Jeg elsker denne delen! Serr dere kommer til å elske kapittel 7, 8, 9 og 10!