Halvblods

Kapittel 17: Wow! Fin skog... Vent...

Lucas

"Lucas! Kjapp deg!" Jeg pustet tungt. Vi hadde sprunget i evigheter fra en fare som ikke burde finnest. "Jah-bare-vent...litt..." Jeg stoppet og lente meg på knærne mine. Jeg la så vidt merke til vinden som økte i styrke, og luften som kjølte seg ned.

Jeg la derimot veldig godt merke til da noen traff hodet mitt med en utstrakt hånd. "Hallo?!" Utbrøt jeg irritert og så opp. Det var plutselig blitt helt mørkt, men i siste sekund så jeg noen brune lokker forsvinne bak en bølge med sort.
Bella?

Jeg kikket opp. Nico og Will var forsvunnet. Shit. Jeg hadde da ikke tatt en så lang pause? Da så jeg rundt meg. Wow, det var dritfint! Trær'ne hadde fått en annenslags sortish farge, men den stien hadde jeg ikke sett før... Ha! Se så fint den passer inn der mellom trærne! Det hadde så blitt det beste bildet til storyen min.

Jeg plukket opp telefonen fra lommen min, og tok et bilde. #skog

"Wow, så fint! Hvor er du?" Jeg trykket inn på komentaren og skulle til å svare. "Ja, ikke sant!-" Men hvor var jeg? Um- dette var definitivt ikke skogen jeg hadde hvert i for to sekunder siden. Disse trærne var jo helt annerledes... -vent. Var det der et... dødt...? Det der er ikke en kropp vel? Omgosh jo absolutt en kropp! Hva f- Ønene mine ble store som talerkner.

En sti i en mørk skog og en hengende kropp... det måtte bety at... å nei. Nei, nei, nei, nei! Jeg klikket fort inn på gps.

Suicide forest, Japan.
.
.
.
.
.

Shit.

Det var beryktet at det skal være ånder her i den skogen. Så da stod jeg der. I midten av alt. Og da så jeg det.

Hvite flimrende skikkelser. De kom sakte mot meg. Stemmene trengte seg inn i hodet mitt. ...Du vil aldi komme deg bort... Datter av Hades... stengt inne i hennes eget domene... Aldri sterk nok til å bruke sine egne krefter... Hennnes liv ender her... Så ung... så svak... så alene... "F-forsvinn!" Jeg gikk sakte bakover, men tråkket på noe som knaste. Bein. En ny skikkelse reise seg fra hauen. ...så svak...så svak... "FORSVINN!" Ropte jeg litt høyere. Åndene hadde plaget meg hele livet.

Plutselig var jeg ni år igjen, jeg stod og så på den lille jenta i den hvite kjolen, dansende rundt tredet i hagen min. Hun smilte til meg. Og hennes stemme kom også inn i hodet mitt.

Du kommer også til å bli som meg...så svak...så svak...

Ingen trodde på meg da jeg fortalte om det. Men jenta hadde hvert der flere ganger. I den blod-flekkede kjolen, danset hun om kveldene en trist dans om hennes korte liv.

Så var jeg tilbake. Åndene var nær meg nå. De kunne nestet ta borti meg. "Gå vekk..." Jeg så ned. Kanskje jeg ikke hadde det som skulle til? Kanskje de hadde rett... Det hvite håret mitt sløret seg fremfor ansiktet mitt da jeg så ned. Vent... hvitt hår? Hvitt hår? HVITT HÅR?! Når hadde det skjedd?

Sjokket fikk meg nok til å tenke klart igjen. Jeg fokuserte på åndene. Det er dere som er svake... Sendte jeg tilbake til deres tanker. ...og det er dere som er døde. Jeg lever. Og jeg skal fortsette å leve. Jeg tok et nytt steg, denne gangen mot spøkelsene.

Jeg er Lucas, datter av de dødes gud, og dere skal lye meg. For jeg er deres herskerinne. Jeg forbyr dere å plage noe menneske. Og kaller jeg, så skal dere komme. Ellers skal dere føle min vrede.

De fleste skikkelsene rykket bakover, men en av dem nektet. Av en eller annen grunn følte jeg at det var lederen. Ingen svak halvblods skal styre oss. Vi er flere enn deg.

Jeg smilte, og gjorde meg så overbevisende som mulig. Og så håpet jeg på at det jeg skulle gjøre funket. Jeg så for meg lederen bli slukt ned i bakken av en sprekke med boblende lava. Jeg så for meg at han forsvant helt ned til dødsriket og til straffen's marker og jobbet der i all evighet.

Da jeg igjen så på de andre åndene var lederen forsvunnet. Og alt som var igjen var en sprekke i bakken. Vi er under din komando; herskerinne av nattens mørke. Spøkelsene bøyde seg sakte ned. (Eller så mye som de kunne, noen hadde ekle hull i magen.)

Okay, jeg kunne ikke si noe imot det navnet... Så jeg nikket. Navn? Spurte jeg, og de svarte;
Du kan kalle oss galleon. For vi er mange, lik en romersk galleon.

Galleon, forsvinn. Da de begynte å trekke seg tilbake hørte jeg en stemme lenger borte i skogen.

"LUCAS! Gah! Hvor vanskelig kan det være å finne en jente i en selvmords skog da?!" Jeg kjente utmattelsen synke over meg. Jeg hadde aldri brukt kreftene mine før, og det tok litt kraft å suge en død ånd ned i underverdenen. Sorte flekker samlet seg fremfor øynene mine, da jeg i siste sekund så en gutt løpe mot meg. Og så svartnet det.

----------------
A/N: ok, litt creepy '-'... sorry 'bout that men ja... så der var Lucas sitt kapittel.

Love
Blueishfood💙