Halvblods

Kapittel 8: Brann, og jeg dør sånn halvveis

Kari:

Jeg var litt usikker på hvordan det hadde skjedd. I det ene øyeblikket stod jeg og pratet med Emma og Evelyn, og i det neste brandt det. Athene barna skulle jo liksom være smarte og i det øyeblikket var vel det smarteste å løpe ut. 

Men så datt det ned en marmor søyle over foten min, jeg kunne kjenne at den knakk under vekten. Jeg prøvde å rope, men kvalmen presset på. Ingen var i nærheten. Flammene omringet meg. Med hvert åndedrag pustet jeg mer og mer sot ned i lungene. 

Jeg kjente luften fylle seg med tykk røyk, og jeg presset meg så nært gulvet som jeg klarte uten å besvime av smerten. 

Hva hadde helten i en film gjordt? Tenkte jeg irritert mens jeg så meg rundt. Svaret kom til meg da jeg så en liten elv av vann renne forbi; en vask må ha knust! 

Jeg måtte arbeide raskt. Jeg rev av ermen på den tynne genseren min (med ganske mye strev, jeg skal si deg; det er ikke så lett som de viser det i filmer) og dynket den i vann, før jeg bandt den rundt munnen. Jeg hadde tårer i øynene av all røyken, og jeg passet på å bevege foten så lite som mulig. 

Nå kunne jeg ihvertfall puste inn litt renere luft. Bra at de spion filmene til Lola kom til noe nytte.

Fort begynte varmen å stige og luften å bli nesten uutholdelig. Ja, så vet jeg da hvordan det er i helvete. Der har jeg ikke tenkt å ende opp. Jeg lo litt for meg selv, men det endte opp med ett stort hoste-harke kor. Min hjemmelagde luftrenser var nå til lite nytte.

Med ett hørte jeg noe annet enn den brennende hytta. "Kari! KARI!" Jeg visste ikke hvem det var, men noen lette etter meg. Jeg trakk et dypt drag og skulle til å rope til henne, men soten var for tykk. Jeg hostet opp noe blod. Det var som å se døden i hvitøyet. Hun var der; så nære! Men kunne ikke se eller høre meg. "H-her..." Prøvde jeg halvkvalt. 

Sakte tok jeg av stoffet og renset det i den lille strimen av vann, før jeg la det fremfor munnen igjen og prøvde å rope. "H-her. Jeg er her." Det kom så vidt ut som vanlig snakking, men det var bedre enn før. 

Nesten helt utmattet la jeg meg ned på gulvet igjen, og søkte etter oksygen. Smerten i benet var ubeskrivelig og mangel på oksygen inntak gjorde meg svimmel, det brant i brystet. Og så ble alt sort. Igjen. Dette begynte å bli en dårlig vits.

898989898989898989898989

Okay, hello! Sorry for at jeg er så himla sein og for at denne er så himla kort, men jeg har fått meg noen nye bøker og har hvert opptatt av dem + at familien driver å maler huset nå for tiden. Akkurat nå skulle jeg egentlig gjort lekser, men jeg er så glad i dere at jeg ofrer leksene for dette (det har ganske mye å si når det gjelder meg altså). Så ja, skal prøve å få ut ting oftere! Og denne er ikke retta, så sorry prøv å ignorere feil.

Love 

Blueishfood