Halvblods

Kapittel 18: Du din dritt. Telefonen min!

Lola:

Det var natt. Jeg var på en eller annen måte havet i midten av den hellige by; Jerusalem. Som var litt stas (siden jeg er kristen), men mest forvirrende. Så var det sånn at jeg ikke hadde noe sted å bo... og ja, som sakt så var det natt. Natt.

Gushameg så deilig da. Not. Jeg hadde hvert i Jerusalem noen ganger før (ja faktisk), men det var ikke sånn at jeg kjente noen... Og jeg hadde ikke penger til et hotell, eller motell. Så jeg var stuck her. Eller vent... jeg kjente jo noen, men jeg ante ikke hvor de bodde. Jeg kunne jo spørre meg rundt? "Hei?" Jeg poket en mann som gikk forbi. "Kjenner du Inbar and Riot?" Mannen så rart på meg og ignorerte meg. Snilt.

Det bodde tusenvis rundt i Jerusalem. Det var en liten kjangse for at jeg kom til å møte på noen som kjente de to søstrene, og om jeg fant ut hvor de bodde til slutt, hvordan skulle de kjenne meg igjenn? Jeg hadde jo ikke sett dem på sånn seks år (og jeg hadde forandret meg en del).

Så jeg bestemte meg for å tenke som Magnus Chase. Uteligger deluxe. Han ville sikkert gått til Falaffel Phil's, men jeg hadde ingen Falaffel Phil's, så jeg bestemte meg for å nyte varmen, og vandre litt rundt om kring.

Mens jeg gikk sjekket jeg lommene mine. Oh! Jeg hadde fortsatt telefonen! Super-dupert! Skal vi se nå da... K... Ka, der! Kari. Jeg trykte på ring. Bena mine gikk raskt i retning mot hotellet fyren hadde pekt mot, men gamlebyen var ikke annet enn kriker og kroker, og det var vanskelig å komme seg fra en plass til en annen uten å rote seg bort. Stemmen i telefonen sa;

Ettersom du nå er i landet... Israel..., koster det mer å ringe til dette nummeret. Om du vil fortsette, press 1. Om du vil ha mer informasjon, press 2. Om du vil avslu-

Overveldet av min frustrasjon på grunn av damestemmen fikk jeg ikke jeg ikke med meg stemmen som ropte bak meg. Jeg trykket hardt på en og rykket telefonen tilbaket til øret.

Nummeret 46478323 ïer opptatt for øyeblikket, legg igjen en beskjed etter pipetonen.-- *beeep*

Å bananas. Jeg fikk lyst å banne. Jeg fikk lyst til å skrike ut i frustrasjon. Jeg fikk lyst å slå noe. Men jeg fikk ikke gjordt noen av delene før munnen min ble dekket av en hånd og jeg ble dratt bak en bygning.

Jeg skrek inn i hånden. Føttene mine sprellet og prøvde å treffe noe. Personen fikk en albue i magen. Men han ville ikke slippe. Siste utgang. Det måtte gjøres. Så jeg sleiket personen på håndflaten.

Et skrik kunne hørest gjennom hele Jerusalem.

"Ew!" Jeg rykket fremover og tråkket personen på tåen. "Au! Lola hva i alle dager?!" Og så var personens identitet avdekket.

"Charles?!" Jeg så på gutten som stod fremfor meg med et skeptisk blikk. Jo, han hadde det samme svarte bustete håret og de samme søndagsskyede øynene. Men ville Charles kidnappe meg? Vel jeg kunne jo si det sånn at jeg knapt hadde kjent ham i to dager. Overraskelser var jo dømt til å komme...

"HVORFOR?" Spurte jeg sint med et hevet øyebryn. "Hvorfor hva?" De oppsperrede øynene hans var for overdrevne. Jeg hadde lyst å klaske meg selv i pannen, men motstod fristelsen. "Hvorfor KIDNAPPET du meg?" Jeg røk nesten. Munnen hans formet seg til en liten O, før han plukket telefonen ut av hendene mine og førte den mot kneet sitt. Den knakk med et *snapp*.

En munn hang open. To personer så på en knekt mobil telefon. Og så kastet den ene personen telefonen bak seg.
Delene skled bortover de glatte hvite jerusalemsteinene, gnissende.

"Hva gjorde du det der for?" Spurte jeg med en vanlig stemme, som gjorde den enda mer morderisk. "Je-"

"HVA I HELLANE'S HELHEIM?! DET DER ER MIN PRIVATE TELEFON MED ALLE BILDENE MINE PÅ SOM IKKE VAR KOPIERT OG ALLE NOTATENE OG ALLE NUMMERENE OG ALT! HVA ER DET SOM FEILER DEG!?"

Charles tok noen steg bakover. Og holdt hendene fremfor seg. Man skulle ikke messe med telefonen til en bevæpnet jente.
"Jegmåtteknusedenfordentiltrekkersegmonsterogvivilleblittdrept!" Charles hadde lukket øynene. Da han ikke hørte noe svar opnet han det ene forsiktig.

Jeg stirret på ham. "ARRRG!" Jeg trampet foten hardt i bakken og sparket telefonen bortover steinene. "Du skylder meg en ny monster-sikker en." Jeg snudde meg og begynte å gå. "Og det bør være en iPhone 7 plus eller noe!"

Vi gikk videre. Av og til ble vi snakket til av noen selgere, og av og til prøvde Charles å kjøpe noe av maten. Hver gang måtte jeg fortelle ham at vi ikke hadde penger. Hver gang sukket han og gikk videre.

"Hvordan tror du det går med de andre?" Charles heiste på skuldrene, og ristet på hodet. "Vi kunne jo prøve oss på en irismelding, men jeg tviler på at det hadde funket. Noen sendte oss hit, og de har garantert blokkert komunikasjonen."

Jeg sparket i grusen og svarte ikke. Han hadde jo rett, men hvem var det som ville gjøre noe sånt da? Jeg så bort på ham. Han så så grei ut, så uskyldig med den avslappet holdningen og det ruskete håret. Som en vanlig tenåring. Men så hadde han vokst opp i denne verdenen. Dette var jo sikkert helt vanlig for ham. Jeg lurte på hvordan han klarte det. Å konstant vite at noen eller noe var på jakt etter ham. Det måtte være nesten u-utholdelig

Det var så mye som hadde skjedd de siste dagene. Hvem eller hva som ville noe med meg hadde egentlig ikke hvert et spørsmål enda, men nå kom det for fullt. Jeg var jo bare en jente på 15. En ungdom som skulle til å begynne i tiende. Forje uke hadde mitt største problem hvert hvor jeg skulle gå på videregående. Nå var hodet mitt fyllt av spørsmål. Ett av de var hvordan jeg skulle få sakt ifra til mamma og pappa. Jeg hadde jo bare reist. Hva var det som var i veien med meg!? Om jeg bare hadde tenkt så hadde vi vert hjemme nå. Kari hadde aldri skadet seg. Jeg hadde ikke lurt på om hun var død. Nå kunne hennes død være min feil!

Jeg pustet dypt. En varm tåre rann ned kinnet mitt. Charles stoppet og så på meg. Jeg skulle til å fortelle ham at vi måtte fortsette, men han kom meg i forkjøpet. "Det er ikke din feil." Jeg slapp ut ett huff og gikk videre. "Seriøst Lola. Sånt som dette skjer heletiden i halvblods-verdenen. Det er ikke din feil."

"Jo! Jo, det er det!" Jeg stoppet og så opp på ham. "Om vi ikke hadde forlatt Norge så hadde alt gått bra! Kari hadde ikke hvert skadet! Og jeg sa aldi noe til foreldrene mine, og du knuste akuratt måten min å fortelle dem at vi har det bra på. Men problemet er at jeg ikke kan fortelle dem det! For Kari holder på å dø! Min eneste søster. Døende. På grunn av meg."

Jeg snudde meg bort fra ham med et hikst. "Har du peiling på hvor frustrerende det er?" Jeg kjente ham puste meg i nakken. "Ugh- flytt deg, det er noe som heter personal spac-" Stemmen min døde sakte bort etterhvert som jeg snudde meg. Det der var ikke Charles. Det som nå stod fremfor meg var noe svært, svært rart.

Det var en slags slange, men den hadde skarpe horn og var gigantisk. Jeg så Charles bli klemt nesten flat av halen til monsteret. Ønene hans begynte å bule og ansiktet ble sakte lilla. Det så ut som han prøvde å si noe, men han lagde ikke lyd.

""""""""""""
A/N: Ok, så eg berre stoppe her eg... Jupp...

Love
Blueishfood💙