Norah fikk meg klar til skolen i dag. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å dra, av flere grunner. Én; fjeset mitt ser fryktelig ut. Det ser seriøst ut som om jeg har deltatt i en brytekamp og tapt stort. To; jeg vil ikke risikere å løpe inn i Samuel. Jeg har det ille nok som det er med det som skjedde i over i går, og vil helst unngå å bli minnet på det. Ikke minst tre; at jeg har mer enn gode nok argumenter.
Likevel var det ikke nok til å overbevise mamma og pappa. Siden jeg har fortalt dem at jeg falt ned en trapp på festen, mener det at det ikke er en god nok grunn til å holde meg hjemme. Jeg prøvde å si at jeg vil unngå å bli mobbet, men mamma viftet det bort.
Heldigvis fikk jeg leid inn Norah, som kom styrtende på døra mi i morges med en veske full av sminke. Etter et kvarter, var blåmerkene som prydet fjeset mitt som borte. Alt som viste at det faktisk har skjedd noe, var den lille opphevde plassen på det ene kinnbeinet, som fikk ansiktet mitt til å se veldig usymmetrisk ut. Men det var mer enn greit nok for meg.
Så her står jeg. I gangen på skolen, med en sekk slengt over ryggen og masse blikk i nakken. Om det bare er paranoia vet jeg ikke, for jeg tør ikke å se. Jeg lesser bøkene mine inn i skapet, og skvetter som en liten chihuahua da jeg føler en hånd på skulderen.
«Hei.» Adam lener seg inntil skapet med et smil om munnen. «Jeg ser du fikk dekket det ...» Han gestikulerer med armene for å hinte til fjeset mitt.
Jeg nikker. «Norah er veldig flink med sminke, jeg skylder henne en stor en.»
«Ja, det gjør du,» sier Norah og omfavner meg i en klem. Jeg blir overrumplet, men klemmer hardt tilbake. Fy søren hvor glad jeg er for å ha henne som venn. Som bestevenn.
«Hva med en tur til fornøyelsesparken i nabobyen etter skolen?» sier jeg entusiastisk. Jeg har ikke vært der på flere år, og plutselig føler jeg for å kjenne det suget i magen.
Norah nikker, og rister hånda mi hardt. «Ja, herregud! Det ville vært så bra!» Adam stemmer i.
«Greit,» ler jeg. Først blir jeg litt overrasket over at jeg ler, men så ler jeg bare mer. «Jeg spanderer. Og du?» Jeg dytter en finger lett på brystet hennes. «Det er best hvis du tar med broren min.»
Klokka ringer, og vi går lattermilde til timene våre. Jeg og Norah setter oss inne på kjemisalen rimelig fort. Jeg sprer tingene mine utover pulten som vanlig, men hun sitter bare pal.
Da kommer jeg på det. Samuel tar også kjemiklassen. Hjertet mitt hopper opp i halsen, og jeg kjenner at pulsen stiger for hvert sekund. Jeg kjenner kvalmen komme.
Mr. Owens kommer inn i klasserommet og begynner timen. Jeg sitter fortsatt og kaldsvetter, ventende på Samuel. Jeg klarer ikke følge med. Norah bruker mesteparten av timen på å holde i hånda mi, tegne små krusseduller i håndflaten min med en myk finger. Det får meg til å slappe av.
Da timen ender, står jeg opp av plassen min og ser rundt meg. Ingen Samuel noen steder. Han må ha droppet skolen, helt sikkert. Kanskje han ikke tør å konfrontere hendelsen som skjedde. Nei, ikke noe kanskje. Hundre prosent sikkert.
«Kommer du?» Norah slenger sekken sin på ryggen, og hinter til at vi skal forlate klasserommet. Jeg skyver fort sakene mine ned i min egen sekk, så stikker vi ut i gangen.
Da får jeg øye på ham. Den store drittsekken står ved Brooklyn og har tunga si langt nede i halsen hennes. Det er nesten så jeg hører kveldningslydene. Tårer fyller øynene mine, og jeg får bare lyst til å trampe bort til ham og gi han en neve i trynet selv. Hvorfor jeg er sint og såret?
Samuel brukte meg som sjakkbrikke for å få det han ville. Det var et jævla spill, det vet jeg nå. Han slo meg da han ikke fikk viljen sin, og så fant han igjen sin kjære hore.
Knyttnevene mine skjelver. Jeg kjemper imot trangen, men klarer det ikke. Alt flyter inn i hverandre. Før jeg vet ordet av det, står jeg borte ved dem. Jeg er sikker på at øynene mine lyner, men det driter jeg i. Hvis blikk kunne drepe, ville de blitt til to askehauger.
Samuel drar tunga si ut av kjeften hennes, og snur seg mot meg. Han rynker panna, og får et såret uttrykk i øynene. «Sienna ...»
Mer får han ikke sagt før han får neven min trøkt inn i skallen.
Vi har fått alles oppmerksomhet, noe som ikke er så rart. Samuel ligger plutselig på det møkkete gulvet, med blod fossende ned fra nesa. Det ser ikke ut til at han har forstått hva som har skjedd. Han ser bare på meg, og fører en hånd mot nesa. Gisper da han ser at hånda blir rød av blod.
Folk står i en ring rundt oss. De fleste av guttene står med åpen munn, mens jentene hviner av opphisselse. Brooklyn ser ut til å være på randen av besvimelse. Jeg benytter anledningen til å si noen vise ord, med øynene fulle av tårer. Jeg drar ned genserermet og gnir det i fjeset mitt. Folkenes fjes forteller meg at de må ha sett blåmerket.
«Den dritten prøvde å voldta meg, og jeg fikk dette blåmerket som trofé,» sier jeg høyt og ser på ham som om han er en død rotte som katten brakte inn. «Så hold dere unna.»
Jeg langer inn et perfekt spark i siden hans, før jeg marsjerer av sted fornøyd.
«Du?» Norah stopper meg foran skapet hennes. Den ene foten hennes beveger seg lett opp og ned, som om det er noe hun kvier seg for å si. «Jeg tenkte ...»
Jeg hever et øyenbryn. «Kom til poenget.»
«La oss dra til fornøyelsesparken nå.»
-
Oops :)
YOU ARE READING
The Bad Boy Game | ✔
Teen FictionVinner av The Wattys 2016. Sienna Burke har et tilnærmet normalt liv, uten noen spesielt vanskelige hindre. Eller, det er i hvert fall til broren hennes roter seg borti feil folk og alt hun har funnet kjært i livet, er på randen av å rase sammen. En...
